Blogglistenhits Tankevandring

mandag 11. desember 2017

Boktips for en urolig verden



Det er tid for oppsummering av året som har gått. Det har vært et turbulent år for verden. Jeg tenkte å dele noen bøker som jeg har lest med glede og utbytte i det siste. Alle belyser ulike sider av historien, menneskesinnet eller samtiden som gjør dem aktuelle og relevante for de uvisse tidene vi lever i. Jeg håper de kan falle i smak, som julegave til deg selv eller noen andre. God lesning!


Sapiens: En kort historie om menneskeheten
Yuval Noah Harari
Bazar, 2016



Dersom du ikke allerede har fått med deg dette fyrverkeriet av en bok fra den tilnærmet allvitende historikeren Yuval Harari, så er det på tide. En ekstremt ambisiøs og samtidig leservennlig gjennomgang av menneskehetens historie. Vi får en beskrivelse av de ulike revolusjonene som har bragt hos hit vi er i dag - først den kognitive, så jordbruksrevolusjonen og så den teknologiske. Gjennom det hele holder Harari fokus på vårt adelsmerke som art - evnen til å ta del i fortellinger og fiksjoner som hjelper oss å samordne oss når samfunn vokste ut over de naturlige flokkdannelser. Troen på konstruksjoner som religion, staten, penger og markedet gjør at vi kan spille sammen etter samme regelsett. Dette har sine fordeler, men også sine skyggesider. Ikke minst ved at det skapes fiendtlighet mot dem som følger andre regler. Harari av den oppfatning av vi var lykkeligere da vi levde som jegere og samlere enn vi siden har vært. Og mye av vår moderne ulykkelighet kan knyttes til at vi lever med kropper og sinn som var tilpasset helt andre forhold i små flokker tett på naturen. Fremtiden virker heller ikke så lys, men det kan du lese mer om i Hararis neste bok...


Homo Deus: En kort historie om i morgen
Yuval Noah Harari
Bazar, 2017




Harari fortsetter sin historie om menneskeheten, og går i denne boken løs på fremtiden. Også her er det et lite smigrende portrett av arten vår. Vi liker å tro at vi er årsaken til våre handlinger. Men Harari mener at den frie vilje er en fiksjon. I realiteten er det meste allerede bestemt på dypere i hjernene våre - av reaksjonsmønstre og atferd som er programmert inn gjennom evolusjonen. Nå kommer en ny trussel mot menneskenes herredømme. Den teknologiske revolusjonen som ble beskrevet i Hararis forrige bok går sin gang i stadig økende hastighet. Og ved hjelp av teknologien forsøker menneskene nå å oppgradere seg til gudelignende vesener. Vi søker å overvinne våre naturlige begrensninger, både når det gjelder biologisk sårbarhet og kognitive evner. Helse forsøkes optimalisert gjennom ny teknologi, som har som sitt langsiktige mål å gjøre oss udødelige. Og gjennom stadig smartere maskiner nærmer vi oss et punkt hvor de tar over flere og flere av oppgavene våre - og kanskje også begynner å tenke selv. Det er uhyggelige scenarier som Harari beskriver, men viktige og nødvendige å tenke over. For i verste fall er det i ferd med å vokse frem en verden som i ennå større grad er styrt av eliter - og i økende grad av intelligente maskiner og “big data”. Han ser for seg en fremtid hvor stadig flere mennesker blir overflødige fordi arbeidet de utfører er blitt overtatt av roboter og droner. Både hverdagslige og mer skjebnesvangre beslutninger vil bli overtatt av algoritmer. Og han ser for seg fremveksten av nye ideologier og kanskjer til og med religioner basert på tilbedelse av informasjonsstrømmene i universet. Science fiction? Kanskje. Men det er verdt å stoppe opp og tenke over disse uhyggelige mulighetene - ikke minst om vi ønsker oss en annen verden enn den som skildres her.


To Be a Machine: Adventures Among Cyborgs, Utopians, Hackers, and Futurists Solving the Modest Problem of DeathMark O´Connell
Doubleday, 2017




For de som er mer nysgjerrige på den fremtiden som beskrives i "Homo Deus", kan “To Be a Machine” være interessant lesning. Her tar den irske journalisten Mark O`Connell leseren med på en reise inn i den tekno-optimistiske subkulturen som kalles for tranhumanisme. Denne ideologien (eller nærmer det seg en religion?) har som utgangspunkt at det er vår plikt som mennesker å bruke teknologien for å bli bedre versjoner av oss selv. I boken møter vi mennesker som forsøker å overvinne aldringsprosessen, som jobber for å få kropp og teknologi til å smelte sammen, og som planlegger å fryse ned kropper og hjerner for at de skal kunne tines opp til evig liv og helse en gang i den løfterike fremtiden. Disse eksentriske personene er skildre med både humor og innlevelse, og på bakgrunn av informative historieleksjoner om vårt forhold til teknologi fra mytenes tidsalder frem til i dag.


Age of Anger: A History of the Present
Pankaj Mishra
Farrar, Strauss & Giroux, 2017





En stund så det så lyst ut. Kapitalisme, liberale verdier og menneskerettigheter lå an til å seire på alle fronter. Folk skulle løftes ut av fattigdommen av markeds usynlige hånd, og bli frie humanistiske mennesker. I stedet er det globale systemet inne i det som virker som en akselrerende kriseperiode. Økonomien stagnerer, og store grupper som før var tilfredse forbrukere er nå i ferd med å miste sikkerhetsnettet sitt. Misnøyen gir energi til populistiske eller nyfascistiske bevegelser. Syndebukk-politikk har gode kår. Alle er vi mer enn noen sinne vevd inn i et labilt geopolitisk nettverk hvor fjerne hendelser har lynraske ringvirkninger i hele systemet. I tillegg lever vi alle på randen av en økologisk katastrofe. Det kan av og til være nyttig å se til historien for forstå vår egen tid. I “The Age of Anger” gjør den indisk-amerikanske forfatteren Pankaj Mishra nettopp det. Han vil belyse vår tid ved å se tilbake til 1800- og 1900-tallet, til den globale kapitalismens første store krise. Gjennom den omorganisering av samfunnet som fulgte den industrielle revolusjon, fikk store befolkningsgrupper tradisjoner og røtter røsket opp. Det vokste frem en løfterik verden når det gjaldt mulighet for velferd og velstand og frihet. Problemet var bare at tilgangen til disse godene var svært ujevn. Det moderne ble et eliteprosjekt som skapte motvilje og aggressive motreaksjoner. De som ikke fikk ta del i fremskrittet, ble lett liggende under for en giftig kombinasjon av misunnelse og maktesløshet - som igjen næret fantasier om hevn over de bedre stilte eller samfunnsstrukturen som elitene nøt godt av. Mishra går bredt til verks. Han skildrer det filosofiske idègrunnlaget både for det optimistiske opplysningsprosjektet og for kritikken av det, representert av henholdsvis Voltaire og Rosseau. Han går også til litteraturen, for å vise hvordan forfattere som for eksempel Dostojevski fanget opp den destruktive psykologien hos dem som havnet på utsiden av det privilegerte samfunn. Og han viser til en rekke historiske eksempler på hvordan sinte unge menn formulerer sine motprosjekter mot den liberale samfunnsorden - enten det er italienske fascister, hindu-nasjonalister eller iranske sjia-revolusjonære. Som man skjønner er dette brennaktuelle saker, i en tid hvor stadig flere kjenner på utenforskapet og fremskrittets brutte løfter - og hvor nasjonalistiske demagoger vinner velgere på å love trygghet og orden i en radikalt utrygg verden.


Om tyranni: 20 ting vi kan lære av det 20.århundre
Timothy Snyder
Press, 2017



Apropos nasjonalisme: Denne lille boken har også som utgangspunkt at historien kan advare oss. På samme måte som Mishra “Age of Anger” ser den amerikanske holocaust-historikeren Timothy Snyder at vi lever i en tid hvor det er misforhold mellom folkets forventninger og de økonomiske og politiske realitetene. Feilslått globalisering fører til frustrasjon, som søker utløp i konspirasjonsteorier og rop på enkle løsninger. I verste fall kan dette føre til en glidning inn i mer autoritære samfunnsformer. Snyders hensikt med denne boken er å gi noen konkrete råd til borgere for å hjelpe dem til å forsvare demokratiet. Her får vi oppfordringer til å ikke adlyde på forhånd, fordi de fleste autoritære regimer har møtt forbausende lite motstand i tidlige faser. Det gjelder å ikke være for lydig. Vi bør heller ikke ha naiv tiltro til at institusjoner forsvarer seg selv. Makthavere kan endre eller ødelegge institusjoner, selv om de har kommet til makten gjennom tilsynelatende demokratiske prosesser. Dette er noen eksempler hentet fra Snyders rike historiske kunnskap om det 20. Århundres totalitære regimer. Jeg skulle ønske at de ikke var så relevante for både 2017 og 2018.


Grand Hotel Abyss: The Lives of the Frankfurt School
Stuart Jeffries
Verso, 2017




En annen bok tar for seg samme problematikk som “Age of Anger” og “Om tyranni”, men fra en litt annen vinkel. Problemet er det samme: Hvorfor har ikke den moderne verden inkludert flere i prosjektet for frihet, likhet og gode liv? Dette var et levende spørsmål også på begynnelsen av 1900-tallet, og denne boken er historien om en av tankeretningen som vokste frem i forsøket på å finne svar - den såkalte “Frankfurterskolen” eller “kritisk teori”. Denne tankeretningen oppstod med forsøket på å besvare hvorfor forsøkene på sosialistisk revolusjon i Tyskland hadde slått feil. Den utviklet seg på 30-tallet som en kombinasjon av ny-marxistisk samfunnsanalyse og freudiansk psykologi. I økende grad ble tenkerne i denne tradisjonen opptatt av hvordan det kan sies å være en sykdom i selve det kapitalistiske systemet som virker passiviserende og forfører folk enten inn i konsumsamfunnet eller ulike former for totalitære systemer. I denne boken blir vi nærmere kjent med tenkere som Adorno, Marcuse, Fromm og Habermas. Deres til tider innfløkte ideer oppsummeres presist og klart. Det er en fortelling om den intellektuelles forsøk på å finne en posisjon i en tiltakende komplisert virkelighet. For Adornos del blir dette en historie om tilbaketrekning, pessimisme og resignasjon - hvor vestlig konsumkapitalisme har infisert nesten alle arenaer, og hvor den eneste muligheten for motstand til slutt var estetisk. Den eneste sanne frihet fantes i litteratur og musikk som aktivt gikk inn for å være vanskelig og bryte med konvensjonelle uttrykksformer. Mot ham står Habermas, som også ser alvoret i situasjonen men hele tiden har forsøkt å holde oppe muligheten for rasjonell kritikk av systemet og muligheten for konstruktiv politisk handling. Om noe kan vi si at problemstillingene som ble satt under debatt er mer aktuelle enn noensinne. Der Adorno og Horkheimer beskrev en kulturindustri preget av radio og aviser, lever vi nå i en speedet høyteknologisk medievirkelighet hvor spørsmål om sannhet og virkelighet er mer diffuse enn noen sinne. Og at borgernes passivitet igjen kan åpne for fascisme - se det er også ubehagelig aktuelt.


Soul Machine: The Invention of the Modern Mind
George Makari
Norton, 2015




I dag er det for de fleste innlysende at menneskesinnet er et naturlig fenomen, som kan forstås og forklares med en vitenskapelig tilnærming. Slik har det ikke alltid vært. “Soul Machine” er en idèhistorisk thriller om hvordan sinnet gradvis ble frigjort fra religionens og sjelens grep, og overtatt av vitenskapen. Dette var ikke en ufarlig prosess for de involverte. Vi kan i dag trekke på smilebåndet av for eksempel Descartes sine forsøk på å skille sjelen ut, slik at naturen og kroppen kunne åpnes for vitenskapelig utforskning. Men når vi leser hvilken apparat av sensur og undertrykkelse de tidlige moderne tenkerne måtte vokte seg for, er det snarere respekt en sitter igjen med. I England var de nok heldigere - her hadde de økt grad av intellektuell romslighet som gjorde at tenkere som Hobbes, Locke og Hume kunne arbeide frem modeller for menneskesinnet som vi i dag kan kjenne igjen i dagens psykologi, filosofi og dagligtale. I løpet av denne historien tegner det seg også opp konfliktlinjer som fortsatt lever i beste velgående. Skal sinnet best forstås som mer eller mindre blank tavle formet av miljøet, eller som bestemt av medfødte biologiske egenskaper? Hvilke metaforer er best egnet til å skildre sinnet - de mekaniske eller organiske? Og hva skal vi legge mest vekt på i vår forståelse av mennesker - fornuften eller følelsene? Underveis får vi bli med på viktige hendelser i den førvitenskapelige psykologiens historie. Vi følger de første spede forsøk på psykologisk behandling og miljøterapi i omsorgen for de gale. Vi får også levende skildringer av striden mellom ulike tilnærminger til psyken i behandlingen av den sinnslidende kong George den tredje. Makari er også god på å knytte sine tema til de bredere historiske strømninger, og viser hvordan frigjøringen av sinnet også var et politisk prosjekt. Forestillingen om et psykologisk indre fristilt fra religionen, ble et viktig ledd i kampen for frihet, demokrati og menneskerettigheter. På denne måten ble vitenskapen om sinnet en premissleverandør for moderniteten politiske og kulturelle frihetsprosjekt. Samtidig fokuserte den også på skyggesiden av både sinn og samfunn, forstått som menneskets sårbarhet for feilslutninger, mani og vrangforestillinger. Det ligger et enormt arbeid bak denne boken. Samtidig gjør Makari komplekse tråder lette å følge, og gjør fortellingene fargerik ved å gi oss innblikk i de ulike aktørenes liv.


Chasing the Scream: The First and Last Days of the War on Drugs
Johann Hari
Bloomsbury, 2016


Har du tenkt på om måten vi behandler rusproblemer på er den rette? Finnes det noe alternativ til den brutale krigen mot narkotika? Eller har du lurt på hvordan denne krigen egentlig startet? Da er Johann Haris bok noe for deg. Har du ikke tenkt noe over disse spørsmålene? Da er også Johann Haris bok noe for deg. “Chasing the Scream” forteller historien om hvordan vi gikk fra en situasjon hvor substanser som opium, heroin, kokain og cannabis var fritt tilgjengelige over hele verden. Men rundt 1914 skjedde det et skifte, hvor det ble satt i gang et korstog mot disse stoffene og brukerne av dem, med mål om å utslette alt illegalt rusbruk. Det er ingen pen historie. Den har en svært usympatisk hovedperson, den ærekjære FIB-mannen Harry Anslinger. Det meste tyder på at dette var et moralsk korstog, satt i verk for å få bukt med elementer av samfunnet som en oppfattet som en trussel mot tradisjon og orden. Dette korstoget har utallige ofre, og det pågår fortsatt. Hari sporer det frem til vår tid, og skadevirkninger det har. Han er ingen dop-entusiast, men en empatisk fortellerstemme som forsøker for egen del å tenke gjennom mindre undertrykkende og fordømmende måter å forholde seg til problemet på. På sin reise møter han mange som har forsøkt å arbeide på andre måter med rusproblematikk - i Canada, USA, Sveits og Portugal. Gjennom disse vokser det frem et alternativt bilde av feltet - hvordan avhengighet først og fremst blir et problem fordi mennesker mangler mening og tilknytning. Dermed finner du balanserte argumenter for liberalisering og avkriminalisering, og for behandling i stedet for straff. En trenger ikke være enig med disse standpunktene. Men Hari peker på et dysfunksjonelt system som pr i dag tjener kriminelle nettverk mer enn noen andre - og har svært tvilsom nytteverdi både for rusmisbrukere og samfunnet som helhet.


Why Buddhism is True: The Science and Philosophy of Meditation and Enlightenment
Robert Wright
Simon & Schuster, 2017




I den senere tid har det vært økende interesse for moderne versjoner av østlig meditasjon i vestens psykologi. På ulike måter har en utforsket om disse tradisjonelle formene for livskunst kan være til hjelp for mennesker i vår tid, enten det gjelder å mestre stress og fysiske eller psykiske helseplager - eller det gjelder å utvikle seg personlig i retning av å være et godt menneske med et godt liv. I “Why Buddhism is True” tar den amerikanske journalisten for seg teorigrunnlaget i det vi kan kalle klassisk buddhistisk psykologi - og ser hvordan det samsvarer med det vi vet om menneskesinnet fra moderne psykologisk forskning. Ikke uventet finner han en stor grad av samsvar. Kort sagt handler det om at sinnet vårt gjennom evolusjonsprosessen har utviklet en rekke tilbøyeligheter som skaper trøbbel i hverdagen. Hurtig, automatisert evaluering og handling ut fra lyst og ulyst gir næring til psykologiske fenomener som impulsivitet, avhengighet, angst og en rekke feiloppfatninger av oss selv og andre. I buddhistisk psykologi finner vi verktøy for å observere denne dynamikken, og å jobbe med å håndtere slike automatiske prosesser. Det innebærer en sunn skepsis til eget indre liv. Ikke gjennom distansert betraktning, men gjennom økt kontakt med tanker og følelser, en mer aksepterende holdning til dem, og større frihet når det gjelder hvilke man skal handle på og ikke. Wrights bok er et spennende eksempel på et pågående og svært frutkbart møte mellom gamle visdomstradisjoner og samtidens fag og forskning. Her sammenfaller klassisk livskunst, vestlig psykoterapi, evolusjonsteori, sinnsfilosofi, og nyere forskning på nevrale prosesser og bevissthet. Det åpner for en forståelse av hvorfor vi så lett blir fanget i gamle mønstre og ulike virkelighetsbobler og kan gi praktiske retningslinjer for å jobbe oss ut av dem. Som mange andre av bøkene jeg her anbefaler det således en direkte relevans til livene våre her og nå. 


Waking Up: A Guide to Spirituality Without Religion
Sam Harris
Simon & Schuster, 2015


Sam Harris befinner seg i samme tradisjon som Robert Wright. Han ser årtusengamle østlige visdomstradisjoner som en ressurs vi kan ta i bruk for å mestre livsutfordringer her og nå. Harris er en prominent religionskritiker, og hans bok stiller spørsmål om hvordan vi kan leve et moralsk liv uten å tro på Gud eller det hinsidige. Og er det mulig å være åndelig uten å være religiøs? Han ønsker å redde det han anser som de gode sidene ved religion - vekten på nestekjærlighet, medfølelse, fellesskap og altruisme – samtidig som han tar avstand fra religionenes mytiske og dogmatiske virkelighetsoppfatninger og leveregler. Han ønsker å finne en middelvei mellom ateismens banalisering av det åndelige, og New Age-bevegelsens tåkeprat. Det sentrale punktet for Harris (som hos Wright) er at selvet vårt er roten til mye av det som er vondt. Måten vi intuitivt oppfatter oss selv på er basert på en misforståelse. Vi har for lett for å tro på våre egne tanker og følelser, og ser verden gjennom et snevert og egoistisk filter. Det åndelige arbeidet - som sammenfaller med meditasjonspraksisen - består i å bli klar over våre egne illusjoner, og å våkne opp til en mer involvert og medfølende måte å være i verden på. I denne boken gis det presise og klare beskrivelser av både meditasjon, og av det de ulike kontemplative tradisjonene beskriver som “Opplysning”. Boken kan anbefales både til de som allerede er inne på feltet - men like gjerne som en nøktern innføring for de som er nysgjerrige.

søndag 30. juli 2017

Pop-psykologi

En musikalsk reise gjennom menneskets opplevelse og atferd


Musikk vekker følelser og energi. Og musikkens tema er livet selv. Hva er da mer naturlig enn å gå til musikken for å få belyst noen av de tema som psykologien som fag er opptatt av? Denne spillelisten er et forsøk på nettopp det. Den består av låter jeg har samlet opp over tid fordi de tekstmessig på en eller annen måte handler om menneskelige opplevelser og atferd. 


Spillelisten finner du her. Dersom lenken ikke virker kan den også hentes opp ved å søke på "Psych 101" i Spotify. 


Listen er lang. Jeg har forsøkt å gjøre den mer oversiktelig ved å dele den inn i ulike kapitler. Disse er organisert etter tema, slik det går frem av overskriftene nedenfor.


Her er det mye forskjellig. Det viktigste kravet for å bli inkludert er at låten på en eller annen måte kan si å ha psykologi som tema. Noen er erfaringsnære og sterke skildringer av smertefulle tilstander. Noen er mer tøysete. Og noen er litt av begge deler.


På sitt beste er populærmusikken på høyde med vår ypperste litteratur og kunst. Da kan den hjelpe oss til å leve oss inn i andres sinn, eller til å forholde oss til våre egne tanker og følelser. På sitt verste er den pubertal, klisjepreget og fordomsfull i sin fremstilling av i utgangspunktet kompliserte tema som vonde relasjoner og psykisk lidelse. 



Jeg har valgt å ikke være streng her. Litt av tanken er å få frem de ulike måtene følelser og sinnstilstander tematiseres og representeres i denne delen av populærkulturen. Kanskje kan listen bli utgangspunkt for en samtale om hvordan psykologiske fenomener forstås og misforstås? Eller kanskje kan den få lov til å bare være en litt alternativ, uhøytidelig innføring i faget? Uansett - jeg ønsker deg en god lytteopplevelse!


Generelt om sinn og psyke
Fra Pixies sin indie-klassiker “Where is my mind” til “Psychobabble” med Alan Parsons Project. En liten aperitif før vi beveger oss inn på de mer grunnleggende tema i faget


"Perfect": Erindringsbilder fra barndom og oppvekst

Hvordan formes vi av våre tidlige erfaringer? Dette er et gammelt og fortsatt levende spørsmål. På samme måte som i psykologien, fokuseres det i populærmusikken særlig på de vanskelige oppvekstvilkårene. Alanis Morrisette setter tonen, med mulig relevans for dagens debatt om Generasjon Perfeksjon:


Be a good girl
Try a little harder
That simply wasn´t good enough
To make us proud.



Mødre er selvsagt et sentralt tema, med bidrag fra Pink Floyd og Eminem. Mary Gauthier skildrer sin faktiske erfaring med å bli forlatt av sin mor i såre “Mama here, mama gone”, mens Magnetic Fields har en både morsom og rørende vinkling på objektrelasjoner og korrigerende emosjonelle erfaringer i “Papa was a rodeo”.


"Tøff i pysjamas": Skiftende selvtilstander og emosjonsregulering
Moderne psykologi forteller oss at vi gjerne smigrer oss selv til å tro at vi er mer enhetlige enn det som er tilfelle. Hvem er bedre egnet enn De Lillos til å illustrere hvordan både selvet og verden kan erfares svært forskjellig fra den ene dagen til den andre? Og klassiske Simon og Garfunkel skildrer med innlevelse hvordan en kan forsøke å skjerme seg mot egen sårbarhet:



I have my books
and my poetry to protect me
I am shielded in my armor
hiding in my room
I touch no one and no one touches me



I samme gate minner The Cure oss om at “Boys don´t cry”, og både Pink Floyd (“Comfortably Numb”), The Weeknd (“Wicked Games”), Sia (“Breathe me”) og Marilyn Manson (“Disassociative”) beskriver ulike forsøk på distansere seg fra eget følelseliv.


“Where I end and you begin”: De vanskelige relasjonene
Mennesket er et sosialt dyr. Og helvete er som kjent de andre. Sjelden blir dette tydeligere enn i populærmusikken. Hjerte rimer på smerte, og smerte er det i overflod. Radioheads Thom Yorke synger om de flytende grensene og de aggressive impulsene som vi kan erfare i nære forhold (“I will eat you alive”). Ofte blir følelser sett på noe farlig og destabiliserende, som i “Love will tear us apart” og “Love is a hurtin´ thing”.


Vi går fra PJ Harveys eksplosive uttrykk for kvinnelig begjær og hevngjerrighet, til Stein Torleif Bjellas vare skildring av de hjelpeløse menn. Sjekk også ut Ben Watts fine sang om mentalisering og mentaliseringssvikt - “The heart is a mirror where it´s easy just to see yourself”. Deretter følger en kavalkade av primitive behov og onde relasjonelle sirkler. Ring familievernkontoret.


“Sweet emotions”: Sjelelivets fyrverkeri

Etter denne turen inn i mørket, trenger vi å puste litt lettere luft. Følelsene gir livet retning og intensitet, og kan kjennes riktig så søte slik som hos Aerosmith. De Lillos dukker opp igjen med “Kjærlighet”, og Massive Attack beskriver ønsket om å beskytte de vi er glad i (“Safe from Harm”).


Deretter følger ulike følelser og følelsesuttrykk på løpende bånd - “Desire”, “Modern Guilt”, “Sorrow”, “Crying”, “The Weeping Song”, og så videre. Og apropos skyldfølelse - her kommer en av mine guilty pleasures: Charlenes svulstige men samtidig rørende hymne til det å være sann mot seg selv: “I've never been to me”.


“Quite nice people”: Om selvet og de andre
How come I´m so afraid of people” synger Ida Maria. Og Nick Cave kommer med et forsøk på svar: “People ain´t no good”. Og selv følger man seg gjerne ikke god nok heller, som i Offsprings “Self Esteem” eller John Grants “Silver Platter Club”:


I wish I had no self-awareness like the guys I know
Float right through their lives without a thought
And that I didn't give a shit what anybody thought of me
That I was so relaxed you'd think that I was bored



Fra Diagnosemanualen
Faithless synger om søvnløshet. Kylie Minogue om gjenstridige tanker og følelser (“Can´t Get you out of my head”). Vi møter personlighetspatologi (“Narcissist”, “You´re so vain”, “I wanna be adored”, “No compassion”). Vi møter angst (“The fear”, “I´m so worried”, “Fear of the dark”, “Skrik”). Vi møter også melankolien og depresjonen i sine ulike uttrykk (“Happiness...any day now”, “10:15 Saturday night”, “Black eyed dog”, Kari Bremnes sin vonde men vakre “Stjernelause Døgn”, og selvsagt “Styggen på Ryggen”).



På sitt beste fanger populærmusikken fortvilelsen og mørket i slike tilstander, som i “Hurt” av Nine Inch Nails” eller Radioheads “How to disappear completely”. Og noen ganger kan den også formidle håp og en forsonende kraft, slik som i Johnny Cash sin sterke versjon av “I see a darkness”.


Videre i manualen finner vi spilleavhengighet (“The Gambler”), spiseforstyrrelser (“Anorexic beauty”, “Paper Bag”) og kleptomani (“Been caught stealing”). De seksuelle parafiliene er vel ikke lenger psykiatriske diagnoser, men av historisk interesser er SM-klassikerne “Venus in furs” og “The masochism tango” tatt med.


Ekstreme sinnstilstander
Vi åpner med utenforfølelsen i Radioheads “Creep” og de mørke indre impulsene i “The beast in me” og “Behind blue eyes”. Raga Rocker forteller om hvor godt det kjennes å ha noen å hate, mens med “Basket case” og “The ballad of Lucy Jordan” får vi fremstillinger av hvordan det kan være å miste grepet på virkeligheten. Galskap og ekstreme sinnstilstander har alltid vært et yndet tema for kunst og populærkultur. På denne listen finner vi både flåsete mer seriøse og erfaringsnære eksempler på dette. Her er listen lang, og berører mange former for kontrolltap og paranoide eller psykotiske opplevelser.


Psykoterapi
På film og TV har vi etter hvert blitt vant til å se psykologisk behandling og samtaleterapi fremstilt - om enn ikke alltid troverdig eller gjenkjennelig for de som faktisk jobber med det. I populærmusikken et mindre yndet tema, men noen eksempler har jeg da kommet over også her.


Ramones rocker i gang dette avsnittet med “Psycho therapy”, etterfulgt av surrealistiske “Frontier Psychiatrist” av The Avalanches. Deretter en historisk gjennomgang, som viser at da psykoanalysen var på moten inspirerte denne en rekke satirikere og humorister. Eksempler på dette er “The Ballad of Sigmund Freud”, “The Viennese Drinking Song” og “Freud and Jung and Adler”. De psykoanalytisk orienterte der ute vil sannsynligvis også kunne glede seg over “Le can can de Lacan”.


Deretter dukker Ramones opp igjen med en forespørsel om ECT (“Gimme gimme shock treatment”), mens Lou Reed behandler samme tema ut fra egen smertefulle erfaring i “Kill your sons”.


“Psycho killer”: Kriminologi
Forbryteren har en merkelig dobbel status i kulturen. Parallelt med frykt og moralsk fordømmelse finnes det en fascinasjon for det grenseoverskridende mennesket som vi finner også i populærmusikken. I dette kapittelet finner vi ulike vinklinger på forbrytere og forbrytelser. 


Hva “Psycho Killer” av Talking Heads egentlig handler om er ikke så lett å si. “Janie´s got a gun” har en mer tradisjonell narrativ struktur, det samme har Pearl Jams “Jeremy” og Bruce Springsteens uhyggelige eksistensialistiske seriemorderfortelling “Nebraska”. Vi får også bidrag fra The Boomtown Rats, Nick Cave, Sufjan Stevens med flere om lignende tema.


Tettest på virkeligheten ligger nok Mark Kozelek, som under artistnavnet Sun Kil Moon er singer-songwriternes svar på Karl Ove Knausgård med sine lange, dagboknotataktige sanger. I “Richard Ramirez died today of natural causes” bruker han en morder som utgangspunkt for en lang refleksjon om eget liv og vår alles sårbarhet og forgjengelighet.



“I wanna be sedated”: Rus og psykiatri
Vi har allerede vært inne på hvordan folk gjør ulike ting for å holde følelser på avstand. Her kommer en mer detaljert musikalsk felleskatalog av sanger om ulike psykofarmaka og rusmidler - fra “Valium” til Velvet Undergrounds episke “Heroin”. 


Mange har også forsøkt å fremstille rusmisbrukets dynamikk og destruktive konsekvenser, eksempler her er Amy Whitehouse med “Rehab”, OnklP & de fjerne slektningene med “En til” og Lou Reed med “Endless Cycle”.


“Everybody hurts”: Lys i mørket
Etter denne ferden gjennom popkulturell skjærsild og inferno trengs det en forsonende avslutning. Siste kapittel er tenkt som musikkterapi, med låter som kan trøste, styrke og få oss til trekke på smilebåndet. REM sin oppfordring om å “hold on” uttrykker håp, det samme gjør sanger som “Be OK”, “I can see clearly now”, “Bright side of the road”, “Put a little love in your heart” og “Let it be”. 


Forhåpentligvis kan det å konfronteres med mørket gjennom kulturelle uttrykk hjelpe oss til å forstå og føle med dramatiske og fortvilende sinnstilstander. Men vi skal heller ikke kimse av musikkens evne til å hjelpe oss ut av vår egen boble, til å løfte oss og å gi oss tro på det gode i mennesket og livet. Ingen sier det vel bedre enn Leonard Cohen, som får æren av å avslutte denne spillelisten med sin monumentale og uendelig vakre “Anthem”:


Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That's how the light gets in.









mandag 5. juni 2017

Vidunderlige nye verden?



Da jeg var gutt var fremtiden fantastisk. Vi så for oss kolonier i verdensrommet, mat i pilleform, intelligente roboter og - ikke minst - flygende biler. Sannsynligvis var dette en rest av etterkrigstidens optimisme, en tro på teknologisk fremskritt som ville løse de fleste menneskelige problemer og optimalisere livet på alle måter.


Det fantes også en skyggeside ved teknologien. Dette var åttitallet, og frykten for atomkrig var på sitt mest intense. Jeg husker ennå uhyggen den første onsdagen hver måned, da sivilforsvaret testet sirenen sine. Ja, jeg visste at det var en øvelse. Samtidig var det noe dypt illevarslende ved den klagende metalliske ulingen, da jeg som 12-åring visste alt for mye om russiske raketter og sprengningsradiusen til ulike atomvåpen.


Så gikk vi inn i en annen, mindre visjonær tid. De teknologiske utopiene tok en pause på nittitallet. Vi fikk riktignok mobiltelefoner og elektronisk post, noe få av femtitallets science fiction-forfattere hadde sett for seg. Men romprogrammene var parkert, og både telefoner og datamaskiner var fortsatt primitive innretninger. Det var som om vi hadde nådd en litt kjedelig historiens slutt, med vestlig komfort og demokrati som rådende idealer verden over.


Siden årtusenskiftet har både historisk uvisshet OG teknologisk hyperoptimisme gjort comeback. Plutselig må vi lure på hva som kommer først - klimakollaps eller atomkrig. Og samtidig sitter folk i fullt alvor på TV og diskuterer vitenskapelige veier til evig liv.


Alt er informasjon
Disse tankene er inspirert av den raske utviklingen i datateknologi, bioteknologi og nevrovitenskap. Et nytt syn på naturen vokser frem, hvor begrepet informasjon er fellesnevneren. Alt som foregår i universet kan forstås som bearbeiding av data og videreformidling av informasjonsverdi.


Om det skjer i en blomst, en rotte, en menneskehjerne, eller en datamaskin - det spiller ingen rolle. Genetikk og forplantning, intelligens og kreativitet, følelsesliv - det kan reduseres til flyten av informasjon gjennom nettverk. Og den fysiske substansen det foregår i er uvesentlig - i prinsippet kan de samme prosessene som utspiller seg i kroppen og hjernen imiteres i andre materialer.


En vakker dag kan vi kartlegge hjernens komplekse nettverk. Da vil vi kunne løse det som i dag fortsatt er en gåte, nemlig hvordan denne fuktige klumpen av celler i hodeskallen vår, kan gi opphav til vår bevisste opplevelse av oss selv og verden. Og når bevisstheten på denne måten er forstått, kan vi også frigjøre den fra den sårbare og trøblete kroppen. Da kan minnene våre og personligheten vår lastes over til en annen og mer robust hardware. Mennesket vil få en eksistens som er uavhengig av biologien og naturen. Og vi vil få evig liv.


Forsøk på å utsette aldringsprosessen er først og fremst en strategi for å hjelpe oss til å overleve frem til tidspunktet hvor denne koden knekkes. Hvor overføring av selvet ditt fra kroppen til maskinen blir mulig. Eventuelt til vi mestrer biologiens dataflyt så godt at alle degenerative endringer i kroppen vil kunne nøytraliseres eller snus.


Singulariteten: Den teknologiske åpenbaring
Sentralt her er “Singulariteten”, det punktet i historien hvor kunstig intelligens vil overgå den menneskelige og føre til en ufattelig økning i hva vi kan få til teknologisk og vitenskapelig. Maskiner vil forbedre seg selv, og menneskekroppen vil bli en hybrid av biologisk og ikke-biologisk intelligens. Dette vil innebære en så dyp transformasjon av livet på så mange områder at det ikke vil være til å kjenne igjen.


I følge futuristen Ray Kurzweil vil dette skje rundt 2045. Samlet sett kalles denne ideologien av evig selvforbedring og ventingen på en teknologisk revolusjon transhumanisme. Transhumanismen tar sikte på å forbedre den menneskelige natur med alle tilgjengelige midler - slik at vi kan overskride våre iboende fysiske og psykologiske sårbarheter. I beste fall kan vi endre oss så mye at vi blir en ny type vesener - en posthuman rase.


Med dette som håp er det altså noen som også velger å la seg fryse ned umiddelbart etter sin død. Den norske filosofen Ole Martin Moen fortalte på Trygdekontoret om sin plan for kryogenisk oppbevaring. Han skal la kroppen fryses ned i flytende nitrogen. Så satser han på at i fremtiden vil man kunne transplantere hjernen inn i en ny kropp, eller overføre innholdet i bevisstheten til en datamaskin. Moen innrømmer at dette er et usikkert prosjekt - men er villig til å satse på det. For, som han sier - verken begravelse eller kremasjon gir ham noen som helst sjanse til å ta opp tråden igjen i en høyteknologisk fremtid.


Det er er mange problemer med dette. Per i dag er det ingenting som tyder på at kropper skal kunne tines opp og repareres. Det er heller ingen som er i nærheten av å forstå hvordan bevisstheten vår blir til i hjernen, langt mindre hvordan våre minner og vår personlighet skal kunne “lastes opp” til en computer. Og hvordan og hvorfor et eventuelt fremtidig helsevesen i det hele tatt skal ville bruke ressurser på å tine døde opp og gi dem nye kropper er veldig uklart. 



En reise inn i transhumanismen




Logiske brister til tross: Stadig flere blir opptatt av overskridelse av våre naturlige begrensninger. I boken “To be a machine” tar den irske journalisten Mark O´Connell oss med på en reise inn i den underlige og voksende subkulturen transhumanisme. Transhumanismens trosbekjennelse uttrykkes blant annet av filosofen og livsforlengelsesentusiasten som går under det selvvalgte navnet Max More. I følge ham er det er vår plikt og vår skjebne å bli bedre versjoner av oss selv. Mennesket fra naturens side er skrøpelige greier, alt for sårbart for sykdom og aldring og alle slags feil i det kognitive og emosjonelle apparatet. Målet er intet mindre enn en frigjøringen fra selve biologien, en mer rasjonell og funksjonell eksistens, ved teknologiens hjelp.


Det er litt av et persongalleri som O`Connell skildrer med både humor og innlevelse. I tillegg til den nevnte More møter vi den svenske futuristen Anders Sandberg, et kollektiv av såkalte “grinders” eller biohackere (mennesker som eksperimenterer med å operere inn teknologi i kroppen, et scenario tatt rett ut av en Cronenberg-film), en talsperson for sekten Terasem (en tekno-religion basert på “personlig cyber-bevissthet), den eksentriske britiske gerontologen Aubrey de Grey (som har som målsetning å overvinne døden), og sist men ikke minst Zoltan Istvan, presidentkandidat for det Transhumanistiske partiet (som reiser på valgkampturnè i “Udødelighetsbussen” - formet som en likkiste).


Parallellt med dette får vi korte og informative historieleksjoner, om automatenes rolle i mytologi og tidlig mekanisk teknologi, og om roboter og cyborger. Det hele veves sammen til en fartsfylt og intelligent reportasje om en subkultur som jobber iherdig for å ta menneskeheten et eller ti steg inn i fremtiden, så snart som mulig og med alle midler.


Teknologisk nyreligiøsitet
O´Connell har et godt blikk for denne absurde verdenen av gjør-det-selv-vitenskap og science fiction-drømmer. Han kobler det også til dypere religiøse og mytiske lag i bevissthet og kultur. Det bringer tankene til den britiske filosofen John Gray, som har vist hvordan mange av den moderne verdens fantasier og prosjekter egentlig er sekulariserte frelsesfortellinger. Gud er død, men himmelen er tenkt realisert enten som politisk paradis på jord eller gjennom vitenskapelige løfter om evig ungdom og overmenneskelige kvaliteter.


Slik sier O’Connell det: “Transhumanismen virker som et uttrykk for den dype menneskelige lengselen etter å overskride kroppens forvirring, begjær, maktesløshet og sykdom (...) Denne lengselen hadde historisk sett vært religionens område, og var nå i økende grad teknologiens tiltakende fruktbare terreng”.


O´Connell ser dette som en form for ny-gnostisisme. Gnostisismen var kjettersk kristen sekt som anså den materielle verden og menneskekroppen for å ikke være guds skaperverk, men verket til en ond guddom de kalte for demiurgen. Våre guddommelige sjeler var fanget i ond materie. Her ser vi klare paralleller til transhumanismens syn på mennesket som suboptimalt system som må modifiseres teknologisk for at vi skal kunne bli frie.


Computermetaforer på ville veier
En annen side av saken er at metaforene fra kognitiv psykologi og Silicon Valley her har havnet på ville veier. Fra å snakke billedlig om hjernen som computer, har man gått til å tro at vår personlighet og bevissthet bare er såkalt “substrat-uavhengige” programmer som kan lastes over på andre medier og eksistere videre der.


O´Connell peker også på at det paradoksalt nok ligger en slags dualisme på lur her. Paradoksalt, fordi utgangspunktet er en naturvitenskapelig materialisme som hevder at alt som finnes er fysiske prosesser. Men samtidig finner en her en fantasi om at “sjelen”, the ghost in the shell, skal kunne skilles ut og frigjøres fra sin skrøpelige kropp og leve videre i en annen, mer opphøyd form, i de rene datas himmel.


Et annet av bokens aktuelle tema er hvor redde vi bør være kunstig intelligens. Større enn frykten for en kjølig HAL- eller Skynet-aktig superintelligens som skal utslette oss alle, er bekymringen for hva smarte algoritmer og automatiserte subsystemer skal gjøre med økonomi og samfunn. O´Connell drar først på robot-show og harselerer med hvor klossete disse er når de skal etterligne menneskelige bevegelser.


Samtidig tar han for seg hvordan økende automatisering vil kunne bli en sosialt svært forstyrrende kraft. Angivelig er det 95% sannsynlig at følgende yrkesgrupper i det store og hele vil bli erstattet av maskiner: postarbeidere, kokker, revisorer, aksjemeglere, bankansatte og sjåfører. Javel, kan man si - men det er urovekkende når man får vite at nettopp sjåfører er den største gruppen mannlige arbeidstakere i USA. Det kan ligge an til å bli mange flere marginaliserte og sinte hvite menn i tiden fremover.


Boken er med andre ord både aktuell og lesverdig. O´Connell skriver levende og rørende om menneskelig sårbarhet ut fra eget liv, både det å bli far og det å komme i kontakt med alvorlig sykdom. Han holder denne sårbarhet frem som et grunnvilkår for livet, som transhumanismen manisk forsøker å løpe fra. Samtidig klarer han å se dette ønsket om å bli usårbar med empati. Det er tross alt ikke slik at de fleste av oss omfavner vår egen forgjengelighet med åpne armer. På denne måten blir flere av personportrettene rørende skildringer av tendenser vi alle kan kjenne oss igjen i, men som her forekommer i ekstremvarianter.


Innimellom minner boken meg om David Foster Wallace sine essaysamlinger, smarte og morsomme betraktninger fra en observatør som er litt ukomfortabel til stede i de ulike settingene han besøker. Og på sitt beste viser O´Connell litterære kvaliteter som slekter på Don DeLillo, en forfatter som har et svært presist blikk for hvordan den menneskelige tilstand i vår tid er uunngåelig vevd inn i teknologi og store systemer. Smak bare på denne passasjen om transhumanismens store farsfigur Ray Kurzweil:


“Facing out onto the terminal vastness of the Pacific, his hair slightly ruffled by the breeze, Kurzweil appears an oracular figure, a conduit for the mysteries of technology, a prophet for the world to come, in which an infinite and instrumental intelligence will finally release us from the burden of our humanity”.


Det er både trist, skummelt og fascinerende på samme tid. “To be a machine” er en tankevekkende reise inn i denne verdenen. Du vil ikke angre dersom du tar den med på sommerferie.

torsdag 25. mai 2017

Mangt om mindfulness



Jeg har skrevet om mye forskjellig på denne bloggen. Men det temaet jeg oftest har vendt tilbake til er mindfulness. Det er flere grunner til det. Som psykolog arbeider jeg i det daglige med å formidle om mindfulness til pasienter, fagpersoner og folk flest. Som forsker har jeg tatt doktorgraden min på emnet, og er med på spennende forskning om mindfulness og depresjon med gode kollegaer ved Universitetet i Bergen. Og til sist opplever jeg mindfulness som en praktisk aktivitet som gir personlig mening og utbytte i eget liv.


Jeg er klar over at mindfulness er blitt et motefenomen. I all hovedsak er fint at flere fatter interesse for det å øve på å være vennlig til stede i hverdagen. Men når noe blir populært, er det også en risiko for at det blir oversolgt eller misforstått. Når jeg har skrevet om mindfulness her på bloggen, så har det vært ut fra et ønske om å formidle på en nøktern måte hva det er og ikke er.


Mindfulness kan ved første øyekast virke rart eller mystisk. Min intensjon er å vise at det er en allmenn menneskelig egenskap, som kan øves opp på ulike måter. Jeg legger vekt på at det er nært beslektet med andre psykologiske begreper og metoder. For meg innebærer det en form for mental fleksibilitet som gjør det mulig å være i kontakt med det vi erfarer, uten å måtte flykte fra det eller forsøke å kontrollere det.


Mitt håp er at mindfulness skal finne sin plass om en av mange måter å legge til rette for et balansert sinn og godt liv. Men en forutsetning for dette er at det skjer på en grundig og edruelig måte, ut fra forskning og kritisk refleksjon. Jeg tror ikke at meditative øvelser er løsningen på alt, eller at de passer for alle.


For de som er interesserte, har jeg laget denne samlesiden for innlegg om mindfulness. Under finner du en kort beskrivelse av forskjellige innlegg, som du kan gå til ved å klikke på innleggets navn i teksten. Forhåpentligvis kan det være en kilde til informasjon, og kanskje også en inspirasjon til å lære mer eller bli bedre kjent med mindfulness i praksis.


En øvelse i å være med det som er
Aller først en tekst som er publisert på psykologisk.no. Den er et forsøk på å gi en erfaringsnær beskrivelse av hva det er å øve på mindfulness, og å si noe om mulige gevinster av praksisen: "En øvelse i å være med det som er". 


På samme nettsted finner du dette utdraget fra en bok om mindfulness i psykologisk behandling som jeg har vært med å skrive sammen med tre dyktige og kunnskapsrike kollegaer: "Hva er mindfulness"

Lei av mindfulness?
Innlegget "Lei av mindfulness" tar for seg hvordan fenomenet har blitt mye omtalt, og kanskje står i fare for å bli en del av livsstilsperfeksjonismen som preger kulturen vår. Hvordan kan vi skille mellom reklame/spa-varianten, og det som måtte være av mer varig verdi her?


Mindfulness for folk som ikke liker mindfulness
En variasjon over samme tema finner du i "Mindfulness for folk som ikke liker mindfulness". Det er faktisk ikke så rart at det rettes kritikk mot mindfulness, fra skribenter som oppfatter at det er en livsstilsteknikk som gjør folk selvsentrerte og politisk passive. Og hvordan kan vi få mindfulness til å virke relevant for de som “får utslett av mindfulness”, slik noen på twitter formulerte det?


Mindfulness og depresjon

Hvordan kan det å øve på ikke-dømmende oppmerksomhet bidra til å redusere tilbakefall ved depresjon. Dette er er tema for "Om tungsinn og rosiner"


Kan mindfulness forandre deg?

Hva vet vi egentlig om effektene av mindfulness ut fra forskningen? Hva kan en egentlig få ut av denne metoden, dersom en tar den i bruk? Hva slags endringer kan skje? Og hvor god er egentlig forskningen som finnes? Dette tas opp i "Kan mindfulness forandre deg", med utgangspunkt i en bok som stiller kritiske spørsmål om nettopp dette.


Kan mindfulness være skadelig?
Og kan det noen ganger være farlig å øve på mindfulness?Er det noen som burde holde seg helt unna denne praksisen? Det er et relevant og viktig spørsmål som du kan lese mer om i "Kan mindfulness være skadelig?"


Mindfulness og andre metoder
Hvordan forholder mindfulness til andre psykologiske teorier og metoder? Innimellom kan vi få inntrykk av at det er en helt egen greie. Jeg opplever det imidlertid ikke slik. Som en som jobber ut fra flere ulike terapeutiske tilnærminger i min hverdag, så ser jeg mange paralleller mellom ulike metoder. Innlegget "Mentalisering og mindfulness - to sider av samme sak" handler om det. Det samme gjør "EN kur for alt?", som beskriver hvordan mindfulness kan gå inn som en naturlig del av moderne kognitiv terapi. Mens i "Under kirsebærtrærne" får du et møte med Sigmund Freud sine refleksjoner omkring det å være til stede i øyeblikket.


Mindfulness og samfunnsengasjement
Det hevdes innimellom at mindfulness er gir næring til individualisme og selvfokus. Er det sant? Eller kan det like gjerne hjelpe oss til å bli mer åpne for de sosiale og kulturelle nettverkene og den naturlige verden vi er innvevd i. Dette har vært mye fokus på i mindfulnessmiljøet både i Norge og internasjonalt, og her kan du lese referat fra to konferanser som tok for seg temaet: "Nærvær og engasjement - Inntrykk fra Mindfulnesskonferansen 2015" og "En vennligere verden er mulig"



fredag 28. april 2017

Lei av mindfulness?




Noen ganger kan det virke som om mindfulness skal være løsningen på det meste. Det er bare å få seg en fargeleggingsbok, så er du garantert en stressfri tilværelse gjennom ubegrenset tilgang til øyeblikket. 


Er du klar? Finn frem fargeblyantene: 




I tillegg skal du være mindful på fest - som du ser her, ut fra et kurs du kan ta i "mindful drinking" neste gang du er i USA:







Du skal være mindful i senga:





Du skal være mindful på håret:





Og du bør også aller helst spise mindful majones:





Det er mest av alt morsomt. Men kanskje også litt irriterende? Og det er gode eksempler på hvordan alt kan pakkes inn og selges som en «quick fix», og bli en del av livsstilsperfeksjonismen som preger kulturen vår. Men er mindfulness bare teit? Er det helt rettferdig å redusere det til denne reklame- og spa-varianten? 


Skal vi se det fra en litt annen synsvinkel, så handler mindfulness om en menneskelig egenskap som opp gjennom historien har blitt holdt frem som en grunnstein i et godt liv. Hvis vi legger til side det importerte ordet «mindfulness» et øyeblikk, så kan vi i stedet snakke om nærvær. Og noen ganger kan det poetiske språket uttrykke dette vel så godt som vitenskapelige definisjoner, slik som i dette lille diktet av Hans Børli:


Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.


Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.



For å illustrere hvordan vi kan 
«ta bolig i oss selv» og «pusse sotet av lampen», vil jeg gjerne invitere deg til en liten øvelse. Her du sitter, legg merke til kroppen i den stillingen den er i. Kjenn kontakten med underlaget. Fornemmelsen av berøring eller tyngde i lårene og baken og ryggen, hvis du sitter. Og hva ellers du kan sanse konkret i kroppen. 


Bruk en liten stund på dette, hvis du ønsker. Kanskje et halvt minutt? Du kan lukke øynene, hvis det kjennes greit, og forsøke å følge instruksjonen i det foregående avsnittet så godt du kan. Så kan du åpne dem igjen, og fortsette til neste avsnitt. I resten av teksten vil jeg markere forslag til slike korte perioder av oppmerksomt nærvær med tre stjerner. 


***

Legg også merke til hvilken stemning eller følelse som er her akkurat nå. Kanskje kan du også legge merke til hva som er av tanker, hvordan de kommer og går. Enten du kjenner deg rolig eller anspent, enten det er mye å tenke på eller lite - se om du kan la det å være som det er akkurat nå uten å skulle endre på noe. 


***


Så, om du vil, å la oppmerksomheten samle seg om pusten. Å bare kjenne pusten i kroppen der hvor den er tydeligst. Innpust og utpust slik de følger hverandre naturlig…kanskje et mellomrom mellom åndedrettene…en vennlig oppmerksomhet på pusten slik den kan sanses konkret i kroppen.


***


Og når du sitter her og forsøker å følge pusten, så vil du kanskje legge merke til at oppmerksomheten vandrer. Det kan være lyder i rommet, det kan være noe du kjenner i kroppen, og det kan være at du begynner å tenke på et eller annet. I så fall, bare legg merke til hvor oppmerksomheten har tatt veien. Det er ikke noe galt med dette – det er sånn oppmerksomheten vår fungerer. Se bare om du kan vende vennlig men bestemt tilbake til pusten, så ofte som det trengs. 


***


Denne formen for nærvær har to hovedaspekter. Det ene er at oppmerksomheten samles om det som skjer her og nå. Hvorfor er det nyttig? Det er vel sånn at vi ikke alltid er til stede i øyeblikket.


Vi tilbringer nok mye av tiden mentalt fraværende, distrahert, på autopilot eller oppslukt i våre egne tanker. Det er faktisk forsket på hvor mye folk er til stede og ikke. En stor studie brukte smarttelefoner for å finne ut av det. Flere tusen deltakere fikk meldinger på tilfeldige tidspunkt. De ble bedt om å svare på hva de gjorde, og om de var oppmerksomme på det de holdt på med eller om tankene var et annet sted. 


Det viste seg da at deltakerne tenkte på noe annet enn det de holdt på med over halvparten av tiden. De ble også spurt om hvordan de hadde det følelsesmessig. Det viste seg da at tankevandring påvirker humør og velvære – når folk er mentalt fraværende så blir de også mer nedfor og urolige. Selv når du dagdrømmer om ferie på solfylte strender, så gjør det deg litt mer misfornøyd enn hvis du er samlet om det du gjør her og nå.


I beste fall kan dette føre til at vi går glipp av gode øyeblikk. Men det kan også ha andre bivirkninger. Mentalt fravær eller det å være oppslukt i oss selv påvirker kvaliteten på det vi gjør, og evnen til å se nye løsninger. Det påvirker også hvordan vi forholder oss til andre. Tenk bare på en samtale med en som er helhjertet oppmerksom på deg – og en som er et helt annet sted i hodet sitt. 


Det er også slik at denne tendensen til mentalt fravær kan holde oss fanget i vaner eller etablerte tankemønstre. Her har vi et eksempel på hvordan den avanserte hjernen vår kan komplisere ting for oss. Forestillingsevnen vår virker på de kraftfulle følelsessystemene våre, og kan gjøre at vi blir gående med kroppslig uro, spenning eller stress.


Det et annet hovedaspekt ved nærvær, i tillegg til det å samle oppmerksomheten her og nå. Det handler om å forholde deg til det du erfarer på en bestemt måte. Mindfulness-øvelser gir oss rikelig med anledning til å trene på det. 



Kan du møte det du erfarer med åpenhet og vennlighet? Kanskje kjenner du deg rolig og avslappet, kanskje merker du en eller annen spenning eller uro eller rastløshet. Kanskje kjenner du at du har litt vondt i kroppen, eller at du er trøtt. Kanskje vandrer tankene hit og dit, og kanskje kjefter du litt på deg selv for det. Kanskje tenker du at mindfulness er vanskelig, og at andre helt sikkert er flinkere til dette enn deg?


Hva enn du legger merke til, så er det greit. Det er ikke noen bestemt følelse eller stemning knyttet til mindfulness. Det handler ikke om å bli rolig, eller å tømme hodet for tanker. Det handler om å være i kontakt med det du opplever. Ikke å skulle forandre på noe, men å vite hva du tenker og føler og gjør NÅR du tenker og føler og gjør det. 


Snarere enn å skru av stress og plager, så handler det om å kunne hvile med egen uro på en måte som ikke er med å forverre den. Og det er denne ikke-dømmende holdningen til ubehag som har ført til så stor interesse for mindfulness som metode for å mestre stress og psykiske plager. Og i dette arbeidet har kroppen og følelsene en helt sentral rolle.


Dette handler ikke bare om å bli kvitt symptomer. Det ligger en eksistensiell dimensjon i det å øve på nærvær. Fremtiden er uviss. Ting forandrer seg. Vi og de vi er glad i er sårbare. Livet fører med seg smerte og tap. Hvordan kan vi leve et godt liv i lys av disse eksistensielle grunnvilkårene? 


De ulike visdomstradisjonene – og de ulike psykologiske skolene – har pekt på verdien av å møte realitetene i livet, de indre og ytre, med en åpen og ikke-dømmende holdning. Forsvarsmekanismer og unngåelse er ment å holde det vonde på avstand – men virker dessverre mot sin hensikt. 


Mental helse handler om å la det vi erfarer gå sin gang, uten at vi prøver å fjerne, undertrykke eller fikse det. Det å anerkjenne og gi plass til det vi erfarer er ikke det samme som resignasjon – snarere kan dette nærværet blir en plattform for engasjert handling og bedre måter å ta vare på oss selv. 


Etter hvert vet vi også mer om hvordan dette virker. På kort tid har det blitt forsket mye på mindfulness. Det skyldes utviklingen av forskjellige tidsavgrensete behandlingsprogram, hvor deltakerne lærer mindfulness i grupper. Først ut var Jon Kabat-Zinn, som utviklet det første strukturerte programmet for mindfulnesstrening på åttitallet, som så igjen har fått en rekke avleggere. 


Her er en oversikt over vitenskapelige studier av mindfulness, etter årstall de kom på trykk:





På 80-tallet var det så å si ingen forskning, så kom de første studiene på 90-tallet, og siden årtusenskiftet har det vært en voldsom økning. Bare i fjor ble det publisert nærmere 700 artikler som på en eller annen måte tok for seg mindfulness. Så nå har vi faktisk flere tusen studier som undersøker hvilken virkning det å trene på vennlig nærvær kan ha for helsen vår. Og da går det an å begynne sammenfatte og oppsummere hvor vi står på feltet i dag. 


Best støtte har vi for at mindfulness-basert behandling bidrar til å hjelpe mennesker med depressive plager. Det som kalles mindfulness-basert kognitiv terapi reduserer risikoen for tilbakefall for de som har hatt gjentatte tidligere episoder sammenlignet med standard behandling. Dette er viktig, når vi vet at depresjon rammer 20% av befolkningen og vil være den største globale helseutfordringen fra 2020. 


Vi vet også at mindfulness har konsistent positiv effekt på stress, angst, rusproblemer, og smertetilstander. Det er ikke noe som tyder på at mindfulness er MER virksomt enn andre tilnærminger. Vi finner effekter som er sammenlignbare med kognitiv atferdsterapi eller medikamentell behandling med antidepressiva, når mindfulness sammenlignes direkte med disse behandlingene.


Det er også mye spennende forskning som tyder på at det å øve på mindfulness fører til endringer i hjernen, på en måte som støtter opp om helsebringende psykologiske prosesser. De frontale områdene av hjernen ligger til grunn for oppmerksomheten vår, og er med på å regulere følelser på fleksible måter. De blir styrket av mindfulness-praksis - mens de hjerneområdene som er involvert i alarmreaksjoner og negative følelser blir dempet. 


Selv er jeg med i en forskningsgruppe ved universitetet i Bergen som ser nærmere på effekten av mindfulness-basert behandling også på hjernen, for eksempel oppmerksomhetsfunksjoner og tendensen til tankevandring. Vi ser på dette for deprimerte, hvor tendensen til å bli gående oppslukt i egne tanker er spesielt risikabel fordi det så lett kan utløse nye depresjonsperioder.


Vi vet til nå lite om det er noen mennesker som har bedre – eller dårligere - utbytte av mindfulness enn andre. Men sannsynligvis kan vi anta at folks egne preferanser spiller inn En oppsummering av forskningen viser at når klienter får behandlingen de selv foretrekker og synes gir mening, så er det 60 % større sjanse for at de blir bedre enn når de ikke får det. Riktig match halverer også sannsynligheten for at klienter skal droppe ut av behandling. 


Det er også fortsatt mye vi ikke vet når det gjelder virkningsmekanismene i mindfulness. Som med annen behandling er møtet mellom klient, behandler og metode et komplekst samspill. Er det øvingen i seg selv som forklarer effekten, eller er det andre ting? Er det aktivering av håp, det å bli møtt med vennlighet og respekt, eller det å komme i en gruppe og treffe andre med lignende utfordringer og å kjenne fellesskap med dem? 


Sannsynligvis er slike relasjonelle faktorer også høyst til stede i mindfulness-basert behandling, men vi vet ikke nok om det. Men jeg ville bare ha nevnt det, før jeg skal prøve å illustrere hvordan noe av virkningen av mindfulness kan være knyttet til hvordan en arbeider med følelsene slik disse kommer konkret til uttrykk i kroppen.

Dette er et bilde av den japanske kunstneren Hokkusai: 



Bølgen er et bilde på følelseslivet vårt, hvordan energien og aktiveringen i kroppen stiger og synker fra øyeblikk til øyeblikk. Og når vi plages av stress, angst og depresjon, så er dette naturlige forløpet ved følelser forstyrret. Særlig skjer dette ved at personen kjemper mot eller forsøker å få kontroll over egne opplevelser. 


I mindfulness øver vi på det motsatte av kontroll: Å være med det som er, en ikke-dømmende oppmerksomhet på hvordan det kjennes ut i kroppen fra øyeblikk til øyeblikk. Selv det gangene vi ikke har lyst til å ha det sånn som vi har det.


Etter hver har vi mye forskning som viser at dette fører til bedre mestring av ubehag, ved at følelsene får lov til å følge sitt naturlige forløp. Når følelsene får komme og gå, så blir de mindre forstyrrende. Kontakten med det som skjer i kroppen setter oss også i stand til å bruke den informasjonen som ligger i kroppen til å ta gode selvivaretagende valg.


Når vi øver på å være vennlig til stede, så får vi rikelig anledning til å bli kjent med det vi ikke vil ha: Rastløshet, kjedsomhet, kløe på nesen, vondter i kroppen. Her kan vi i det små øve på å la bølger av aktivering komme og gå, og møte dem med en nysgjerrig og utforskende holdning heller enn å sloss mot dem. Og når vi arbeider med mindfulness opp mot depresjon og angst, så er det også slik at vi etter hvert inviterer inn vansker for å utforske nye måter å møte de på.


Slik jobber vi med dette i moderne mindfulness-grupper:
Vi skal nå invitere inn en vanskelighet, og utforske om vi kan finne en måte å forholde oss til den på som kan være til hjelp. Da er det nyttig at vi ikke henter opp noe vi synes er for stort eller overveldende. Men se om du kan finne noe som er sånn midt på treet utfordrende i ditt liv – et uløst problem, noe du gruer deg litt til, hva enn det kan være. 


Bruk først litt tid til å tenke på dette. 


***


Kanskje kan du merke at det gjør deg litt anspent eller urolig. Se så om du i stedet for å tenke på det, kan bli oppmerksom på kroppen. La tankene være, og i stedet droppe inn i kroppen og kjenne hvordan denne vanskeligheten konkret og fysisk kan sanses. 


***

Kanskje en rastløshet, en klump i magen, eller stramme muskler? Se om det er mulig å være i kontakt med disse fysiske fornemmelsene fra øyeblikk til øyeblikk med en vennlig oppmerksomhet.
***


Om det er til hjelp, kan du si til deg selv at det er greit å ha det sånn. Hva enn det er du kjenner så er det greit. Det er allerede her, så bare la meg kjenne det. Så ikke å skulle fjerne eller endre noe…bare å være i kontakt med det. Tillate deg å være med mønsteret av sansning fra øyeblikk til øyeblikk. I stedet for å stritte i mot eller forsøke å få kontroll over ubehaget i kroppen, se om det er mulig å mykne opp i møte med det.

***


Om du merker at du plutselig er tilbake i det å tenke på vanskeligheten – eller på helt andre ting – ja da er det en helt naturlig det av øvelsen. Men se da om du kan vende tilbake til å kjenne hvordan det vanskelige kan sanses konkret i kroppen.

***


Dette er en nøkkelferdighet i mindfulness – ikke å trylle vekk det vanskelige, men å gi mulighet til å møte det på mer fleksible måter. Vi legger til rette for en annen holdning til det vanskelige, som kanskje kan gjøre det mulig at det går sin gang uten at vi skaper tilleggsstress ved å slåss mot det. 


Det å møte tristheten som en forbigående hendelse, kan motvirke at tristheten utløser en ond sirkel som i verste fall kunne endt i en depresjon for de som er sårbare for det. Det å la angsten og uroen komme og gå, er en form for eksponeringstrening som vi fra forskning på annen psykologisk behandling vet er svært virkningsfullt. Og selv hverdagsstresset vårt kan fortone seg annerledes hvis vi klarer å stoppe opp og kjenne hva som skjer med oss med en romslig holdning.


Dette er ikke en perfeksjoneringsstrategi. Det er en konkret metode for å jobbe med å forholde seg til seg selv på en romslig måte, mindre styrt av forventninger om at ting må være sånn eller sånn. Det fremmer en åpnere måte å være i verden på. Kanskje kan vi oppdage noe nytt om hvem vi er – og ikke er? 


Vi øver jo på at ta del i det omskiftelige, å løsne på de fastlåste perspektivene våre. Og å ikke skulle klamre oss for mye til en bestemt versjon av oss selv, eller strenge krav til hvordan vi skal være eller hva vi skal gjøre for å være vellykkede. Forskningen tyder på at det skjer interessante endringer i hjernen her. 


Det blir mindre aktivitet i de «historiefortellende» nettverkene i hjernen, de som er aktive når vi evaluerer oss selv og tenker på hva vi skulle eller burde være. I stedet får vi et skifte i retning av mer aktivitet i hjerneområder som er involvert i direkte sansning og ikke-språklig kroppsbevissthet.


Når vi tillater oss å være litt mindre fanget i tankene og vurderingene våre, blir det gjerne klart at det vi opplever er i stadig endring. Både det indre og det ytre livet er uforutsigbart, gåtefullt og vanskelig å gripe helt og fullt. Vi kan også erfare at vi er en del av en større helhet. 


Dette er viktig. I følge den amerikanske psykiateren Daniel Siegel, så lever vi i en kultur som fremmer konkurranse og selvhevdelse ut fra en tanke om at vi er isolerte individer. Dette fører til meningstap, kroppslig og psykologisk lidelse, og er med på å ødelegge planeten vår. 


Det er en misforståelse når mindfulness fremstilles som en selvfokusert og navlebeskuende øvelse. Det er en grunnleggende relasjonell praksis. Det å øve på nærvær, og på den måten å komme i kontakt med den levende, pustende, følende og omskiftelige kroppen, hjelper oss å erfare at vi ikke er isolerte. 


Vi er innvevde i andre mennesker og omgivelsene våre på en måte som gjør oss ansvarlige for hverandre og vår felles verden. Så om mindfulness kan virke lettvint eller trendy når vi ser det i media eller reklame, så er dette bare en overflatisk variant. I sin rene form handler det om en holdning og en evne som alle former for hjelpekunst verdsetter – både som målsetning for den som søker hjelp, men også som egenskap hos hjelperen. 


Å være her, i dette øyeblikket, med stødighet, klarhet og vennlighet. Så enkelt – om enn lettere sagt enn gjort. 


Dette er en omarbeidet versjon av et innlegg jeg holdt på Schizofrenidagene i 2016. Schizofrenidagene er nordens største konferanse innen psykisk helse - sjekk årets svært spennende program her

lørdag 25. mars 2017

Psykisk lidelse på norsk




Selvsagt skal vi diskutere hvordan vi skal forstå og behandle psykisk lidelse. Men her til lands havner debatten ofte i grøften.


I det siste har det vært debatt om psykiske lidelser. Delvis har den handlet om åpenhet. En skulle kanskje tro at økt åpenhet er en god ting, fordi det normaliserer og reduserer stigma. Men det finnes også kritiske røster. Flere kronikker har uttrykt bekymring for at det kan bli trendy å ha psykiske lidelser. Særlig er det fokus på unge mennesker - i stedet for å ta tak i seg selv og sine utfordringer, låses de fast i en selvvalgt offerrolle. Kanskje romantiserer de lidelse, eller bruker den til å gjøre seg selv mer interessante.


På denne måten kan fremveksten av moderne psykologi og psykoterapi oppfattes som en forbannelse mer enn en velsignelse. Sist ut i denne kritikken er psykiater Marianne Mjaaland, som mener at psykologenes inntog i psykisk helsevern har ført til en patologisering av hverdagens normale plager. Plutselig skal all uro og tristhet - “sjelelige forkjølelser” med hennes ord - føre til at man skal ha behandling. Mjaaland mener at “halvdeprimerte damer” på denne måten stjeler ressurser fra de som virkelig trenger det - pasienter med alvorlige psykiske lidelser, særlig psykose.


Dette er et tilbakevendende tema i norsk offentlighet. Tanken om at psykologi og psykoterapi er med på å svekke befolkningens naturlige motstandskraft mot livsutfordringer, og å gjøre dem avhengige av et ekspertsystem for å takle hverdagen.


Dette er det selvsagt grunn til å tenke over. I den grad vi ser en økning av psykiske plager, må en spørre seg om det er noen sosiale eller kulturelle prosesser som gjør at opplevde vansker kanaliseres inn i bestemte retninger. For eksempel overforbruk av antidepressiv medikasjon - en utvikling hvor det er sterke kommersielle krefter som ser seg tjent med å omtolke forbigående plager til behandlingstrengende lidelser. Det er også grunn til å reflektere over diagnosesystemet, som snever ramme for å forstå eksistensiell nød. Det er problemer knyttet til gyldigheten av diagnoser. Men det betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er innbilte syke.


Jeg synes at kritikken ofte mangler grunnlag i forskning. Er det sant at det blir stadig flere med psykiske lidelser? Og er det sant at åpenhet i nyhetsbildet og sosiale medier fører til at flere og flere velger en aktiv selvhandikappende livsholdning fremfor en aktiv problemløsende? Den mangler også innsikt i det å være menneske. Som om vi ufritt bare kopierer andre - “det er kult å være syk”. Folk fremstilles som passive konsumenter som lar sin identitet bli formet uten nyanser eller evne til kritisk refleksjon.


Den blå grøften

Det er politiske undertoner her. Slike holdninger henger gjerne sammen med ens grunnleggende verdisyn. Satt på spissen kan vi kalle dette “den blå grøften” når det gjelder psykisk lidelse. Det betyr ikke at alle som befinner seg på høyresiden i politikken går i denne grøften. Det finnes mange politikere og velgere som har nyanserte og innlevende holdninger til psykiske vansker og hvilke løsninger som trengs. Men det er hva som skjer når vektlegging av individuelt ansvar tas for langt, og en mister både empati og nyanser.


Individer forventes da å kunne gjøre et rasjonelt valg om å bli aktiv i utdanning og arbeidsliv. Det gjelder bare å tenke positivt, og å ta seg i nakken, så går det seg nok til. Gå på jobb eller skole. Snakk med venner og familie. Ikke gå i terapi - som Marianne Mjaaland sier, så fører det bare til at du blir avhengig av en behandler - en tilstand hun beskriver som “lært hjelpeløshet”.


På denne måten skapes en forestilling om en nasjon av innbilte syke, og oppfordringer om å "ta seg sammen" ligger snublende nær. Jeg synes også medieforståelsen som ligger til grunn er banal. Folk fremstilles som passive mottakere som rått svelger budskap om at det er trendy å være syk. Selvsagt kan det ligge en risiko i overdeling, men jeg tror effekten av økt åpenhet er overveiende positiv. Det motvirker ensomhetsfølelse, skam og selvforakt - og det kan senke terskelen for å søke hjelp for de som trenger det.


Den røde grøften

Det finnes også en annen vanlig posisjon i norsk debattlandskap rundt dette. Den kan vi kalle “den røde grøften”. Også her rettes fokus bort fra enkeltpersonens erfaringer. Men her er ikke løsningen å ta seg sammen. Nei, her er det ikke personen det er noe galt med - det er samfunnet som har skylden.


Ett eksempel på dette er danske Svend Brinkmann, som med sin anti-selvhjelpsbok “Stå imot” har slått godt an også her til lands. Og Ole Jacob Madsen har formulert en lignende kritikk av både selvhjelp og psykoterapi: Det gir individer skylden for det som er samfunnsmessige problemer, og skaper selvsentrerte og politisk passive mennesker. Ideologisk og verdimessig befinner vi oss her nærmere venstresiden, hvor personen er mindre viktig enn det kollektive og strukturelle, og hvor psykologiske forklaringer lett ses på som feil analysenivå.


Her har vi en individualisering med motsatt fortegn. Psykologien forsøker å plassere deg inn i en forståelsesramme som er intrapsykisk og diagnostisk. Dermed formes en selvforståelse som løsrevet individ, som ikke tjener deg. I stedet er det det kapitalistiske systemet som tjener på dette, ved at folk finner nye men ukritiske måter å tilpasse seg et usunt system på.


På samme måte som med den blå grøften, så er ikke dette dekkende for synet til alle på venstresiden. Også her vil de fleste ha nyanserte perspektiver på dette problemet. Men det er en ekstremposisjon, som vi kan kjenne igjen i debatter om psykisk helse.


Systemforklaringer har god grobunn i Norge. Vi er tross alt en nasjon av sosialdemokrater - kollektivt orienterte, raske til å tenke på helhetsbildet og mulige måter å regulere samfunnet på for å gjøre det bedre å leve i. En ytterligere forklaring kan også være at norsk sosiologi har lang tradisjon som statlig styringsvitenskap, og at det dermed er lettere å ty til strukturelle analyser.


Videre har vi et akademisk liv preget av såkalt kritisk teori, som gjerne er en ryggmargsrefleks innen humaniora. Her er det arven etter Frankfurt-skolen som gjelder, eventuelt åtti- og nittitallets postmoderne perspektiver. Individet eller subjektet er dermed en illusorisk analyseenhet. Vi er determinert av sosiale krefter, enten disse kan forstås i ny-marxistisk forstand eller utfolder seg som mer diffuse, foucaultianske nettverk av makt og kontroll. Dermed blir det noe suspekt og intellektuelt slepphendt ved å bry oss for mye om tanker og følelser som enkeltpersonen har.


Anti-psykologi

På denne måten har vi fått to konkurrerende og politisk motiverte perspektiver på psykisk lidelse. De kan begge ha noe for seg som kritiske bemerkninger til rådende praksis. Ingen fagfelt eller systemer bør få utfolde fritt seg uten innsyn, utfordringer og debatt. Men risikoen er at debattanter i både den blå og røde grøften avviser opplevelsen til enkeltpersoner. I verste fall kan selvforståelsen betraktes som uinteressant, som om man lå under for illusjoner. Det kan ugyldiggjøre vansker, og øke skammen som den enkelte føler over å ikke strekke til.


Du er bare lat. Eller du har lest for mange blogger, og prøver å gjøre deg interessant med angsten din. Eller du har blitt lurt av legemiddelindustrien til å tro at du har sosial angst, eller misforstår din egen depresjon ved at du ikke skjønner at det handler om strukturelle forhold.


Det er vanskelig å kjenne seg igjen i disse påstandene fra min hverdag som psykolog. Jeg opplever ikke at jeg eller mine kollegaer behandler hovedsakelig friske folk som tror at de er syke. Heller ikke synes jeg vi jobber for å frata folk autonomi eller handlekraft. Jeg ser meg selv heller ikke som en naiv agent for det nyliberale kapitalistiske maskineriet.


Hvordan vi tenker på sinnet og dets plager har konsekvenser for hvordan vi møter mennesker. Faren ved både den blå og den røde grøften er at vi snakker om psykisk lidelse fra et fastlåst utgangspunkt. Det hindrer oss i å se løsninger. Utfordringen er hvordan vi skal jobbe med individuell sårbarhet på en måte som er til hjelp.


Den røde og den blå grøften innebærer i verste fall en benektning av det psykologiske. At mennesker er tenkende og følende vesener, som forstår og skaper sin verden gjennom aktiv fortolkning. Noen ganger blir måten å forstå verden på hindrende - en overdrevent pessimistisk måte å tenke om oss selv og andre på, kan gjerne være noe vi bærer med oss. Det samme er hvordan vi reagerer på utfordringer - noen av oss har en tendens til å reagere med sterke følelser, og bruke lang tid på å lande. Dette kan være rotfestet i både biologi og erfaringer. Slike mønstre i tanke- og følelsesliv er en risikofaktor for ulike typer vansker.


Psykiske lidelser er en av de største folkehelseutfordringene våre. Uro og tristhet er selvsagt normale og ofte kortvarige reaksjoner på livshendelser. Men noen har disse plagene over lengre tid, og det hindrer dem i å leve slik de ønsker.


Forskning viser at selv mildere angst og depresjon har stor innvirkning på funksjon og livskvalitet. Slike plager går ut over skolegang, yrkesliv og sosial tilhørighet. De er også klare risikofaktorer for mer alvorlige plager på sikt. Depresjon er forbigående - men det er også tilbakevendende. Og ofte henger depresjon sammen med angst, som ikke går over av seg selv.


Det finnes effektive måter å jobbe med sine egne mønstre og sårbarheter på. Men løsningen er verken å ta seg sammen, eller å sitte og vente på at samfunnet skal endres gjennom politisk handling. La oss gjerne drøfte hvordan vi best kan forstå og lindre psykiske plager. Men la oss prøve å unngå at vi snakker fra de samme gamle grøftene.