I første del av denne artikkelen forsøkte jeg å oppsummere mindfulness-året 2014 - et år preget av fortsatt økende interesse for mindfulness, men også av kritiske innvendinger og selvransakelse. Det forskes også på mindfulness som aldri før, slik figuren over viser. Der ser vi veksten i publikasjoner på feltet de siste tiårene. På 80-tallet var det så og si ingen forskning på mindfulness, så kom de første studiene på 90-tallet og siden årtusenskiftet har det vært en voldsom økning i interesse. Bare i fjor ble det publisert over 500 artikler som på en eller annen måte tok for seg mindfulness. Så nå har vi faktisk tusenvis av studier som undersøker hvilken virkning det å trene på vennlig nærvær kan ha for helsen vår. Jeg har ennå ikke sett tallene for 2014, men det er all grunn til å anta at veksten i publikasjoner fortsetter.
Dette er gledelig. Grundig forskning er en forutsetning for at mindfulness tas på alvor. Det er også en forutsetning for at vi formidler og bruker det riktig. Ingen er tjent med at vi later som om vi vet mer enn vi vet. Og selv om det riktignok forskes mye på mindfulness, så er det ikke alltid at denne forskningen gjør oss så mye klokere. Jeg skriver ikke dette for å gjøre livet surt for andre forskere. Jeg har selv gjennomført en studie som er mye referert til, men som dessverre ikke kan fortelle oss om det egentlig var mindfulness som førte til endringene vi målte i deltakernes angstlidelser og andre plager. Troverdigheten til feltet er avhengige av at vi kan være edruelige, selv om vi har vår personlige entusiasme for metoden. Det er for eksempel uheldig når en fersk svensk studie hevdes å ha vist at mindfulness virker like bra som kognitiv terapi, når det kan stilles spørsmål ved kvalitetssikringen av både mindfulness-behandlingen og den kognitive terapien.
Men det forskes også på måter som kan hjelpe oss til sikrere kunnskap. Da går det ikke alltid slik en skulle tro. Det viste resultatene fra den store “Staying Well After Depression”-studien i Storbritannia, som sammenlignet mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) med en psykoedukativ gruppe og ordinær behandling (“treatment as usual”). For pasientgruppen som helhet var det ingen forskjell mellom de tre gruppene etter ett år når det gjaldt tilbakefall. De eneste som viste seg å ha bedre effekt av MBCT var en undergruppe av mer sårbare pasienter, med flere symptomer og/eller en historikk av barndomstraumer.
Dette var uventet, da en tidligere har funnet klarere effekt på gruppenivå for de med tre eller flere depresjonsepisoder. Det var også overraskende at den psykoedukative gruppen gjorde det like bra som MBCT, da innholdet i denne var identisk med MBCT bortsett fra mindfulness-øvelsene. Det vil si at deltakerne fikk samme informasjon om depresjon og depresjonsmestring som i MBCT, samt oppfordringer til å være til stede i øyeblikket med en ikke-dømmende holdning - men uten den konkrete treningen på dette. Det så derfor ut til at en kunne fjerne mindfulness-øvelsene fra MBCT uten at dette hadde noen betydning for de fleste pasientene. Og det var jo ikke helt som forventet - og vel heller ikke det vi som har tro på metoden skulle ønske oss.
En annen artikkel fra samme studie bidro til å nyansere disse funnene. Crane og kollegaer så nemlig på betydningen av hjemmeøvelser for utbytte av behandlingen for 99 av deltakerne i studien. Da viste seg at de som utførte formelle mindfulnessøvelser mer enn tre ganger i uken hadde nesten halvert risiko for tilbakefall (39% mot 58%). Den uformelle praksisen - det vil si å øve på mindfulness på ulike måter i hverdagens aktiviteter - hadde derimot ikke noe å si. Det forteller oss at det å motivere deltakere til å forplikte seg til å jevnlig gjennomføre kroppsscanning og de andre “treningsøktene” i løpet av et 8-ukerskurs har stor betydning for utbyttet. Det viser også - som de fleste nok også ville tenke seg - at bare det å ha deltatt på et kurs ikke avgjør effekten. Deltakerens egeninnsats og intensjon om å investere tid og krefter i å øve på oppmerksomt nærvær er en vesentlig faktor for at MBCT skal “virke”.
Andre studier har i løpet av året sammenlignet mindfulness med andre aktive behandlinger, med mer oppløftende resultater. Davis og kollegaer sammenlignet mindfulnesstrening med kognitiv atferdsterapi (CBT) og psykoedukasjon for 144 pasienter med smerteproblematikk grunnet revmatisme. De fant at mindfulnessgruppen hadde mindre katastrofetanker særlig knyttet til alvorlig smerte, og mindre morgenstivhet, trøtthet og angst enn de to andre gruppene. Mindfulness viste seg også noe mer virksomt for pasienter med en historikk på tilbakevendende depresjon. CBT førte imidlertid til en økt opplevelse av kontroll i møte med smerten enn det som var tilfelle for mindfulness.
En annen artikkel fra samme studie bidro til å nyansere disse funnene. Crane og kollegaer så nemlig på betydningen av hjemmeøvelser for utbytte av behandlingen for 99 av deltakerne i studien. Da viste seg at de som utførte formelle mindfulnessøvelser mer enn tre ganger i uken hadde nesten halvert risiko for tilbakefall (39% mot 58%). Den uformelle praksisen - det vil si å øve på mindfulness på ulike måter i hverdagens aktiviteter - hadde derimot ikke noe å si. Det forteller oss at det å motivere deltakere til å forplikte seg til å jevnlig gjennomføre kroppsscanning og de andre “treningsøktene” i løpet av et 8-ukerskurs har stor betydning for utbyttet. Det viser også - som de fleste nok også ville tenke seg - at bare det å ha deltatt på et kurs ikke avgjør effekten. Deltakerens egeninnsats og intensjon om å investere tid og krefter i å øve på oppmerksomt nærvær er en vesentlig faktor for at MBCT skal “virke”.
Andre studier har i løpet av året sammenlignet mindfulness med andre aktive behandlinger, med mer oppløftende resultater. Davis og kollegaer sammenlignet mindfulnesstrening med kognitiv atferdsterapi (CBT) og psykoedukasjon for 144 pasienter med smerteproblematikk grunnet revmatisme. De fant at mindfulnessgruppen hadde mindre katastrofetanker særlig knyttet til alvorlig smerte, og mindre morgenstivhet, trøtthet og angst enn de to andre gruppene. Mindfulness viste seg også noe mer virksomt for pasienter med en historikk på tilbakevendende depresjon. CBT førte imidlertid til en økt opplevelse av kontroll i møte med smerten enn det som var tilfelle for mindfulness.
Forfatterne konkluderer med at de ulike tilnærmingene kan ha noe å tilby ulike pasientgrupper. I følge deres resultater er det å øve på mindfulness og aksept mer hensiktsmessig for de med mer alvorlig smerteproblematikk og for de med depresjon som tilleggsproblematikk. Kognitiv atferdsterapi later derimot til å bidra til økt kontrollopplevelse overfor smerten for pasienter med mindre intense plager. Dette er spennende funn som heller enn å kåre vinnere og tapere, viser oss et nyansert mønster av hva som kan virke for hvem.
En annen grundig studie fra 2014 sammenlignet mindfulness-basert tilbakefallsforebygging (MBRP) med CBT og standard behandling (“treatment as usual”) for 286 personer med rusproblematikk. Både MBRP og CBT reduserte risiko for tilbakefall etter 6 måneder sammenlignet med standard behandling. De var også slik at for de av deltakere i disse to behandlingene som hadde tilbakefall i løpet av de første seks månedene, så hadde de færre dager med aktiv rusbruk enn de i standard behandling. Det kan derfor virke som om både MBCT og kognitiv atferdsterapi bidrar både til redusert tilbakefallsprosent, og til skadereduksjon for de som har en sprekk.
Når en sammenlignet MBRP og CBT, så en at sistnevnte var mer effektiv når det gjaldt å utsette tilbakefall, ved at deltakerne i denne gruppen hadde gjennomsnittlig sett flere dager før de sprakk enn MBRP-gruppen. Men når de først fikk tilbakefall, så hadde MBRP-deltakerne færre dager med rusmisbruk eller tung drikking. Igjen ser vi at spørsmålet om hva som virker best ikke har noe enkelt svar. Men begge disse studiene er godt gjennomførte, og tyder på at mindfulness har en rolle å spille i helsevesenet for såpass utbredte problemer som smerte og rusmisbruk.
I løpet av 2014 har det også kommet nye oppsummeringer av kunnskapsstatus på feltet. Goyal og medarbeidere gjennomførte en stor metaanalyse av foreliggende forskning på mindfulness og andre meditasjonformer, og resultatene ble publisert i prestisjetunge JAMA Internal Medicine. De inkluderte kun randomiserte kontrollerte studier som sammenlignet meditasjonsbetingelsen med en annen aktiv behandling eller en placebo-kontrollgruppe, dvs en gruppe som ble viet samme tid og oppmerksomhet som behandlingsgruppen men som ikke mottok aktiv behandling. Det sier forsåvidt en del om forskningskvaliteten på feltet når de bare fant 47 studier som oppfylte kravene.
En annen grundig studie fra 2014 sammenlignet mindfulness-basert tilbakefallsforebygging (MBRP) med CBT og standard behandling (“treatment as usual”) for 286 personer med rusproblematikk. Både MBRP og CBT reduserte risiko for tilbakefall etter 6 måneder sammenlignet med standard behandling. De var også slik at for de av deltakere i disse to behandlingene som hadde tilbakefall i løpet av de første seks månedene, så hadde de færre dager med aktiv rusbruk enn de i standard behandling. Det kan derfor virke som om både MBCT og kognitiv atferdsterapi bidrar både til redusert tilbakefallsprosent, og til skadereduksjon for de som har en sprekk.
Når en sammenlignet MBRP og CBT, så en at sistnevnte var mer effektiv når det gjaldt å utsette tilbakefall, ved at deltakerne i denne gruppen hadde gjennomsnittlig sett flere dager før de sprakk enn MBRP-gruppen. Men når de først fikk tilbakefall, så hadde MBRP-deltakerne færre dager med rusmisbruk eller tung drikking. Igjen ser vi at spørsmålet om hva som virker best ikke har noe enkelt svar. Men begge disse studiene er godt gjennomførte, og tyder på at mindfulness har en rolle å spille i helsevesenet for såpass utbredte problemer som smerte og rusmisbruk.
I løpet av 2014 har det også kommet nye oppsummeringer av kunnskapsstatus på feltet. Goyal og medarbeidere gjennomførte en stor metaanalyse av foreliggende forskning på mindfulness og andre meditasjonformer, og resultatene ble publisert i prestisjetunge JAMA Internal Medicine. De inkluderte kun randomiserte kontrollerte studier som sammenlignet meditasjonsbetingelsen med en annen aktiv behandling eller en placebo-kontrollgruppe, dvs en gruppe som ble viet samme tid og oppmerksomhet som behandlingsgruppen men som ikke mottok aktiv behandling. Det sier forsåvidt en del om forskningskvaliteten på feltet når de bare fant 47 studier som oppfylte kravene.
Når forskerne sammenlignet meditasjons-intervensjoner med placebo-tiltak, fant de det de beskriver moderat evidens for at mindfulness gir større bedring i angst, depresjon og smerteproblematikk enn såkalt “ikke-spesifikk placebo”. Når de sammenlignet med annen behandling, fant de ingen indikasjon på at noen av meditasjonsprogrammene var mer effektive enn fysisk trening, progressiv muskelavspenning, kognitiv atferdsterapi eller andre aktive intervensjoner. De konkluderer med at det er en god del mangler og svakheter ved den foreliggende forskningen, men at det likevel er grunn til å anbefale mindfulness-baserte tiltak mot angst, depresjon og smerteproblematikk.
En annen meta-analyse avgrenset seg til mindfulness-baserte intervensjoner for pasienter med en aktuell depressiv episode eller angstlidelse. Dette er av betydning fordi ingen av de mest brukte mindfulness-programmene er utviklet spesifikt for personer som har et pågående høyt symptomnivå. En kunne tenke seg at et høyt lidelsestrykk kan gjøre det vanskelig å lære seg mindfulness, ved at en fanges i negative tanker og kroppslig ubehag eller mangler motivasjon eller konsentrasjon som et mindfulnesskurs forutsetter. Forfatterne identifiserte 12 randomiserte kontrollerte studier - 4 som tok for seg pasienter pågående depresjon og 8 som tok for seg pasienter med angstlidelser. De fant at for depresjon var det klare effekter av mindfulness på pågående symptomer. Dette utvider funn fra tidligere forskning, som har vist at MBCT bidrar til å redusere tilbakefall for pasienter som er i en depresjonsfri fase når de deltar på 8-ukers-kurset.
En annen meta-analyse avgrenset seg til mindfulness-baserte intervensjoner for pasienter med en aktuell depressiv episode eller angstlidelse. Dette er av betydning fordi ingen av de mest brukte mindfulness-programmene er utviklet spesifikt for personer som har et pågående høyt symptomnivå. En kunne tenke seg at et høyt lidelsestrykk kan gjøre det vanskelig å lære seg mindfulness, ved at en fanges i negative tanker og kroppslig ubehag eller mangler motivasjon eller konsentrasjon som et mindfulnesskurs forutsetter. Forfatterne identifiserte 12 randomiserte kontrollerte studier - 4 som tok for seg pasienter pågående depresjon og 8 som tok for seg pasienter med angstlidelser. De fant at for depresjon var det klare effekter av mindfulness på pågående symptomer. Dette utvider funn fra tidligere forskning, som har vist at MBCT bidrar til å redusere tilbakefall for pasienter som er i en depresjonsfri fase når de deltar på 8-ukers-kurset.
For angstlidelser fant en imidlertid ikke signifikante bedre effekter av mindfulness-basert behandling sammenlignet med kontrollgrupper. Ut fra sine funn konkluderer forskerne med at mindfulness (i form av MBCT) kan anbefales for personer med aktive depresjonsplager, og at bekymringene for at denne pasientgruppen skulle mangle motivasjon eller evne til å lære seg mindfulness således var ubegrunnete. Når det gjelder angstlidelser maner de derimot til forsiktighet - pasienter med denne typen problematikk bør i stedet få annen evidensbasert behandling (dvs kognitiv atferdsterapi) som sitt første behandlingstilbud. Disse resultatene er ikke endelige, og de svake funnene for angstlidelser kan skyldes av at mange av studiene har hatt for få deltakere til at de har klart å fange opp mulige behandlingseffekter. Det trengs mer forskning, men inntil videre må vi akseptere at mindfulness hittil ikke har klart å vise seg som et overbevisende førstevalg for akkurat denne diagnosegruppen.
Det var et lite oversiktsbilde fra forskningsfeltet i 2014. Det blir spennende å se hva det kommende året bringer. Vi kan garantert vente oss flere - og forhåpentligvis også bedre - studier som kan fortelle oss mer om hvordan og for hvem mindfulness virker.
Det var et lite oversiktsbilde fra forskningsfeltet i 2014. Det blir spennende å se hva det kommende året bringer. Vi kan garantert vente oss flere - og forhåpentligvis også bedre - studier som kan fortelle oss mer om hvordan og for hvem mindfulness virker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar