Blogglistenhits Tankevandring: Er det sunt å lese?

fredag 18. november 2016

Er det sunt å lese?



Regnet pisker mot ruten. Jeg sitter i sofaen med et pledd over meg, en kopp kaffe på bordet og en bok i hendene. Dette er en av mine yndlingsaktiviteter. Å la meg oppsluke i en annen verden. Å leve meg inn i livet til oppdiktede skikkelser. Å bli revet med i handlingsforløp eller andres bevissthetsstrømmer. Å ta del i en virkelighet som for øyeblikket virker mer reell enn den som omgir meg. Men hva er det egentlig lesing gir oss? Og kan det å lese faktisk ha noen målbare effekter på hvordan vi har det i livet vårt - også når vi har det vanskelig?


Litteraturvitenskapens lesing


Det er ikke et uproblematisk spørsmål. Før jeg begynte på psykologstudiet, så studerte jeg litteraturvitenskap. Der ble jeg kjent med litteraturhistorien gjennom forelesere som tok meg med inn i sin smittende entusiasme for Det gamle testamentet, Homer, norrøne sagaer, Shakespeare, Goethe, Virginia Woolf og så videre.


Det åpnet opp nye verdener, og ga teoretiske perspektiver på hva som er litteraturens egenart. Hva er det egentlig som skjer i møtet mellom leser og verk? Hvordan skal vi som lesere nærme oss det komplekse nettverket av mening som et litterært verk er?


Det at lesing var en høyverdig aktivitet var det aldri noen tvil om. Samtidig var det aldri noen som snakket om at det skulle være direkte sunt. Nei, i den grad lesing ble sett på som bra så var det mer at det kunne hjelpe oss til å erkjenne noen eksistensielle eller filosofiske grunnvilkår. Vi lever liv som vi selv ikke forstår. Lesing av god litteratur utfordrer vår vante tankebaner og vår leting etter enkle svar. At lesing skulle virke mentalt helsebringende, se det ville nok bli sett på som en instrumentell og medisinsk forestilling som mange ville være skeptiske til.


Lesing fremmer en uro, og en mulig erkjennelse av tilværelsens og meningens tragiske grunnvilkår. Språket er et ustabilt system som gjør at mening hele tiden er i flyt, slik at det grunnfjellet vi ønsker oss hele tiden glipper unna. Poenget med litteraturen er å ryste deg ut av den konvensjonelle hverdagsbevisstheten og dens tankeformer. Lesing skal ikke å få deg til å føle deg bedre, men kanskje mer som deg selv, hva nå enn det er.


Lesing og lidelse


Så gikk jeg hen og ble psykolog. Jeg har fortsatt å lese bøker. Jeg har fortsatt å sette pris på den skeptiske grunnholdningen jeg lærte på litteraturvitenskap på slutten av nittitallet. Samtidig har jeg blitt en som behandler mennesker med psykiske lidelser, og som i tillegg forsker på det. Det har gjort at jeg har begynt å tenke mer på dette med hvordan lesing kan virke. Igjen, ikke for at lesing trenger noen annen begrunnelse. Heller ikke for å erstatte de mer sofistikerte teoriene om litteratur. Men det er spennende at i senere tid har det blitt en økende interesse for å studere de faktiske effektene av lesing på menneskesinnet


Dette er ikke noe nytt. Slik Ceridwen Dovey viser i et fint essay om biblioterapi i The New Yorker, så er det en gammel forestilling at lesing kan fungere terapeutisk. I det gamle Hellas stod det over inngangen til biblioteket i Theben at dette var et sted for heling av sjelen. Psykologiens fedre Sigmund Freud og Carl Gustav Jung brukte litteratur for å belyse prosesser i psyken. Og etter første verdenskrig ble traumatiserte soldater og også andre pasientgrupper anbefalt å lese bøker som et forsøk på finne måter å leve med vanskene sine på. Så dette har vært en tradisjon, som det i den senere tid har blitt mer interesse for blant psykologer og andre helsearbeidere.


Tanken er at lesing kan gjøre noe med oss som motvirker lidelse. Hva kan så det være? I depresjon og angst ser vi ofte at det er en del felles prosesser. En kjenner seg gjerne fanget i eget sinn og de negative og selvkritiske tankene som rår der. En trekker seg gjerne tilbake fra livets aktiviteter og sosiale samvær. Den psykisk lidende er på denne måten koblet av fellesskapet - enten helt og fullt, eller ved å kjenne seg utilpass og alene blant andre.


I tillegg er det slik at hvis du er deprimert eller plaget av angst, så strever du gjerne med tiltaksløshet og konsentrasjonsvansker. Du har gjerne sluttet med en del av det som før ga glede eller mestring. Ofte forteller folk forteller gjerne at de ikke orker å lese, eller klarer å konsentrere seg om bøker - selv om de har satt pris på dette før.


Bøker som motvekt til angst og depresjon


En mulig rolle lesing kan spille er som en forsiktig motvekt til de mentale prosessene som utspiller seg i angst og depresjon. For eksempel å øve seg på å samle oppmerksomheten når den kjennes springende og fragmentert, eller låst i negative tanker. Lesning kan også gi en pause, hjelpe til å distrahere fra vanskelige tanker og følelser. Kanskje kan den også gi forsiktige opplevelser av interesse eller glede. Det vi kaller vitalitetsfølelsen - å kjenne seg sammenhengende, levende, med energi og interesse og overskudd - er ofte midlertidig hemmet i psykisk lidelse. Her kan lesing og andre estetiske opplevelser kanskje minne om at denne fortsatt finnes.


Det vi ikke vet, er om det lesningen i seg selv som virker gunstig inn på angst og depresjon. Det kan være at det viktigste er at man kommer i gang med noe man liker. Det kunne like gjerne være håndarbeid, fisking, eller å lytte til musikk. Eller å gå tur, trene, eller snakke med en venn. Når det gjelder depresjon så er det viktigste selve aktiveringen, å igjen finne plass til ting som gir glede eller mestring selv om du ikke føler for det der og da.


I denne forstand er det kanskje ikke heller så viktig hva du leser. Om det er Dan Brown eller Karl Ove Knausgård, Agatha Christie eller Marcel Proust. Det kan vi kalle den forsiktige hypotesen om at lesing er bra for psykisk helse. At det en aktivitet på linje med mange aktiviteter som kan være bra for deg hvis du i utgangspunktet liker det. Det gir deg noe å samle deg om, en pause fra grubling og bekymring og uro, opplevelse av glede.


Litteratur og sosial refleksjonsevne


Det finnes imidlertid en sterkere hypotese om hvorfor det er bra for deg å lese. Det går ut på at ved å lese får du stimulert noen evner eller kapasiteter i sinnet som er nyttige og viktige for det å være et menneske, for deg selv og i samspill med andre. Mer enn livskvalitet og velvære, så handler det om at lesning gjør noe med hvordan du er i verden - kognitivt, emosjonelt, relasjonelt, etisk og eksistensielt.


En ting en i senere tid har vært opptatt av er hvorvidt lesning kan øke evnen til sosial refleksjonsevne. Kan det gi mer nyanserte bilder av deg selv og andre? Kan det gjøre det lettere å leve deg inn i andre, å ta deres perspektiv? Kan det gjøre deg mer empatisk? Kan det gjøre deg mer forsont med verdens kompleksitet - slik at du kan leve bedre med flertydighet og uvisshet?


Enkelte mener det. For eksempel forfatteren og forskeren Keith Oatley, som mener at fiksjonslitteratur er en simulering av selv i samhandling. I følge Oatley viser forskningen at folk som leser bedrer sin forståelse av andre. Det gjelder særlig for mer krevende litteratur. Og det gjelder selv når man har kontrollert for andre ting som kunne tenkes å spille inn, som ordforråd, verbale ferdigheter, IQ, utdanning og sosioøkonomisk status.


Oatley sammenligner lesning med en flysimulator. En kan øve på å forstå kompleks menneskelig interaksjon i en trygg setting. Oatley viser til forskning som viser at evnen til å lese ansiktsuttrykk fremmes av å lese seriøs litteratur - sammenlignet med underholdnings- og sjangerlitteratur, eller fakta/dokumentarbøker . Det samme gjør det å se mer komplekse TV-serier. Fiksjon kan også redusere stereotypier ved å forestille oss hvordan det er å være i andre situasjon - for eksempel kan det å lese en nyansert skildring av en muslimsk kvinne føre til reduserte fordommer i etterkant.


Her spiller det altså mer av en rolle hva du leser (eller ser på). Hvorfor er det sånn? Oatley viser til litteraturteoretikeren Roland Barthes, som skiller mellom “writerly texts” og “readerly texts”. Førstnevnte er flertydige, krever mer arbeid, gjør at vi som lesere må bli medforfattere for å skape mening. “Readerly texts” er laget for å konsumeres, og karakterene er flatere og mer stereotype. Poenget med karakterene er ikke utvikling eller dybde, men mer at de har en funksjon når det gjelder å drive plottet fremover.


Å jobbe for å forstå


Når vi på denne måten må forstå karakterene i en tekst, så gjør vi altså et stykke arbeid selv - i motsetning til enklere krim eller underholdningslitteratur, hvor forfatteren allerede har gjort jobben for oss. Og det kan i følge Oatley bidra til at vi blir flinkere til å holde flere muligheter åpne når vi omgås andre i den virkelige verden. Dermed blir vi flinkere til å trekke slutninger om hvorfor familiemedlemmer, venner eller arbeidskollegaer gjør som de gjør. Oatley tenker også at vi gjennom vårt følelsesmessige engasjement i andre, kan øke vår evne til det samme i møte med andre - det vil si empati.


Evnen til å engasjere oss med andre på bakgrunn av deres subjektive opplevelser er avgjørende for å leve et normalt sosialt liv. Denne evnen kalles for Theory of Mind eller mentalisering. Dette er en utviklingsmessig kapasitet - fremmes av trygge tilknytningsforhold, ved å ha omsorgspersoner som er tonet inn på deg og forsøker å forstå og regulere ditt indre liv. Men det er også en omskiftelig evne - som kan styrkes ved at vi får oppmerksomheten rettet mot andres indre tilstander. Lesing er en slik aktivitet.


Et siste moment for hvordan vi kan utvikle oss gjennom lesing, angår samfunnet som helhet. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevder at kunst og humaniora fremmer kritisk refleksjon og forestillingsevner som er fundamentale for at demokratiske samfunn skal fungere. Når vi lever oss inn i andre gjennom lesing, så fremmes en respekt for annerledeshet og andre perspektiver enn våre egne som er avgjørende for livet i moderne pluralistiske samfunn.


Vi ser her at vi har beveget oss langt forbi det enkle spørsmålet om psykisk velvære og ikke, og kanskje nærmere det som er antakelsene i den mer klassiske litteraturteorien - at lesing kan gjøre oss til modnere mennesker, bedre egnet til å reflektere omkring eget og andres sinn. Men det fører ikke automatisk til mer lykke i enkel, hedonistisk forstand. Sannsynligvis ligger vi nærmere eudaimonistiske teorier om lykke, hvor målet på et godt liv er engasjement og mening - ikke bare nytelse og fravær av smerte.


Samtidig har dette relevans også når det gjelder angst, depresjon og annen psykisk lidelse. Det som skjer i disse tilstanden er jo både at oppfatninger av en selv, andre og verden blir ensidig negative og unyanserte. Å få vekket til live ens evne til mentalisering vil således kunne være en måte å komme ut av ens egen mentale boble på. Det er også mye som tyder på at det å knytte an til dypere verdispørsmål og eksistensielle grunnbetingelser er en viktig dimensjon av terapi og bedring - som gjerne neglisjeres av en del nyere vestlige terapimodeller som kan bli for fokusert på avgrensete diagnoser og symptomlette.


Kan vi stole på forskningen?


Det må legges til at ikke alle er like overbevist av forskningen. For eksempel er litteraturviteren Suzanne Keen skeptisk til at lesing skal føre til faktiske endringer i hvor empatiske eller altruistiske vi blir i den virkelige verden. Hun synes også at det ligger en elitisme i skillet mellom høy og lav litteratur. I stedet mener hun at enkle eller flate karakterer kan vekke like sterke empatiske reaksjoner fordi de nettopp ikke kompliseres av flertydighet.


Andre mener også at litteraturpsykologene har for enkle oppfatninger av hva seriøs litteratur er, og at de ligger for mye vekt på moralsk oppbyggelig moderne realisme på bekostning av den eksperimentelle, kontroversielle litteraturen. Alle er enige om at Tolstoj eller Ibsen gjør oss mer psykologisk sofistikerte - men hvordan virker det på oss å lese mer grensesoverskridende forfattere som Georges Bataille eller William Burroughs?


En annen kritikk er at randomiserte kontrollerte studier som ber forsøkspersoner om å lese utdrag av tekster ikke er representative for hvordan lesing faktisk foregår. Her neglisjeres det hvem leseren er, hvorfor han eller hun leser, og hva personen gjør med lesningen i etterkant. Derfor mener kritikere at eksperimentelle og kvantitative studier av lesing må suppleres med fenomenologiske og kvalitative metoder, slik at vi bedre kan forstå hvordan litteratur erfares og hvilke funksjoner folk selv opplever at litteraturen har i livet.


Det finnes altså en hel forskningsverden der ute som er opptatt av å forstå hvilken rolle litteraturen spiller i livene våre, og hvordan den påvirker oss. Det er interessant. Samtidig har jeg på følelsen at det neppe bli avgjørende for verken min eller din videre lesing. Er du hektet på bøkene, så vil du fortsette å være det. Er du ikke, så vil du neppe la deg friste til å lese fordi forskningen forteller deg at det er sunt. Søker du trøst eller utfordring, distraksjon eller konfrontasjon med eksistensielle grunnbetingelser - kanskje ligger noe av litteraturens kraft at den kan virke på så mange måter? Uansett hva og hvorfor du leser, så ønsker jeg deg en riktig god bokhøst.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar