Triste klovner

Du trenger ikke være glad for å være morsom. To nye dokumentarfilmer om komikere utforsker drivkraften bak det å få andre til å le. 

En mann går til legen. Sier han er deprimert. Sier at livet virker brutalt og ondskapsfullt. Han føler seg alene i en truende verden hvor alt er vagt og usikkert.

Doktoren sier: “Behandlingen er enkel. Den store klovnen Pagliacci er i byen i kveld. Gå og se ham opptre. Det burde få deg til å føle deg bedre”.

Mannen begynner å gråte.


“Men doktor...jeg er Pagliacci.”


Vitsen kommer fra tegneserien Watchmen av Alan Moore. Den triste klovnen er en velkjent figur - den som spøker og tøyser for å holde livets tragedie på avstand. Fra psykologien er det også et tilbakevendende tema at humor kan være en måte å mestre livet på.


Freud mente at vitsen er en måte å komme i kontakt med psykisk materiale som vanligvis er fortrengt. Det forbudte, pinlige, sårbare eller smertefulle - alt vi ikke fritt kan snakke om eller tenke på kan kanaliseres inn det komiske. Enkelte nyere teorier om humor følger Freud i dette. De forklarer humor som en form for lettelse vi kjenner når vi kan slippe ut nervøs energi gjennom latter. Andre legger vekt på at det morsomme er en form for “godartet krenkelse” av forventningene våre. Vi rystes samtidig som det skjer innenfor en trygg ramme.


To ferske filmer tar oss tett inn på nylig avdøde komikere, og kan kanskje få oss til å tenke på denne koblingen mellom ubehag og humor. For hva er det som får noen til vie sitt liv til å forsøke å få andre til å le? I beste fall er det en overskuddsaktivitet - livsglede og vidd som en ressurs man ønsker å dele med andre. Men historien som kommer frem i disse HBO-dokumentarene er annerledes.


Zen-dagbøkene

I “The Zen Diaries of Garry Shandling” blir vi kjent med en standup- og sitcom-komikeren som kanskje ikke er så kjent her hjemme. Jeg har i alle fall ikke sett TV-seriene hans - “It´s Garry Shandling´s show” og “The Larry Sanders Show”. Begge var tydeligvis smarte og selvbevisste serier, som lekte med TV-formatet på en nyskapende måte. 

Forut for det følger vi Shandlings ukomfortable vei inn i standup-komikkens verden, i et forsøk på å finne en måte å være mest mulig oppriktig på. Stand-up ble hans måte å utforske hvem han selv var.


Det får meg til å tenke på den Michel de Montaigne, som på 1500-tallet satte seg fore å skrive for å bli kjent med seg selv. Han håpet gjennom teksten å finne sin egen essens. Det kom frem til var i en viss forstand skuffende. I stedet for en stabil kjerne, fant han en strøm av inntrykk og skiftende sinnstilstander. 

Samtidig er det en rikdom i bevissthetsstrømmen hans som gjør tekstene til en fryd å lese også i dag. De gir også en trøst til alle oss andre som kan kjenne oss igjen i det menneskelige ved Montaigne - det rotete individet som ikke lever opp til opphøyde idealer om karakterstyrke og sammenhengende identitet.


På samme måte utforsket Garry Shandling seg selv i hverdagslivet, og skapte sin komikk ut fra det. Han utleverte seg selv og sine relasjoner på scenen, ut fra et ønske om å finne forståelse og fred med seg selv. Zen-ordet i tittelen kommer fra hans egen søken inn i det åndelige, og særlig den buddhistiske tradisjonen. Her er jo den tidløse visdommen at selvet ikke har noen stabil essens. Alt er i endring, og sann tilfredshet kan bare oppnås når vi slutter å jage etter uoppnåelige mål.


Samtidig er det viktig å ikke være en kjip person mot andre. Filmen skal ha kred for at den ikke legger skjul på at Shandling ikke alltid var lett å komme overens med.


Sorgen bak latteren
Som bakgrunnsteppe for Shandlings kompliserte relasjoner fokuserer filmen på et tidlig traume: Tapet av broren Barry, som døde av cystisk fibrose da Garry var 10 år gammel. Han fikk ingen hjelp til å håndtere dette. Han fikk ikke ta avskjed med storebroren. Foreldrene unnlot først å fortelle ham at Barry var død, og han fikk ikke delta i begravelsen. Dette ble en livslang sorg for ham, som vi fornemmer spilte inn i en rekke sammenhenger. I tillegg kommer et vanskelig forhold til moren, som kanskje er historiens svakeste ledd. Her tipper fremstillingen tidvis over i lite underbygget “parent blaming”.


Men uansett, vi får en levende presentasjon av vekslingen mellom mistillit og intimitetsvansker på den ene siden, og varme og omsorg på den andre. Shandling kunne være både en kødd og en raus mentor. Han forvirret folk gjennom sine skift mellom avstand og nærhet. Han var en plaget sjel, som samtidig evnet å berøre andre gjennom både sin komikk og sitt vennskap. 

Gjennom dagboknotatene får vi innblikk i arbeidet hans for å være et best mulig menneske - hvordan han strevde for å gi næring til sine romslige og aksepterende sider. Denne pendlingen mellom å fore ens eget ego og ønsket om å gi slipp på det, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i.


Humor som overlevelsesmekanisme
Robin Williams er på sett og vis vanskeligere å kjenne seg igjen i. Mens Garry Shandling jobbet seg møysommelig og haltende inn på scenen, så virker Williams som et ekstremt naturtalent. Det er som om han er annerledes nevralt koblet enn oss andre, med en mental hastighet og energi som er nesten overmenneskelig. Men heller ikke hans humor kom fra et smertefritt sted. I dokumentaren “Come Inside My Mind” får vi en historie om notorisk utroskap og selvdestruktivt rusmisbruk - og en grunnleggende gnagende usikkerhet på hva som egentlig skulle være hans prosjekt. Komikk, seriøst skuespill, eller hovedrolleinnehaver i søtladne og flate Hollywoodhits?


Williams beskriver standup som en overlevelsesmekanisme, en måte å få kontakt med andre på. Også her får vi en humorens psykodynamiske opphav - hvordan den lille Robin observerte sin distanserte far le av komikere på radioen, og ønsket om at far skulle le av ham på samme måte.


Samtidig forstår vi hvordan en slik strategi kan bli til noe ensidig og problematisk. Det å bare være seg selv, her og nå, uten å skulle prestere noe - det kan være en utfordring for noen og enhver. Men tenk når livet ditt handler om å få en bestemt reaksjon: Å få andre til å le. Hvordan en slites mellom å kjenne seg falsk, en spiller som forsøker å vinne publikums gunst - og det å faktisk kjenne at du treffer dem med noe som kommer fra hjertet.


Kollegaer og venner kommer med sine fortolkninger. Steve Martin oppfattet Robin Williams som komfortabel på scenen, og ukomfortabel utenfor. Det var avgjørende for ham å ha et publikum - det var som et sug etter å være morsom som han trengte for å fungere. Med Billy Crystals ord:


“He needed that little extra hug you can only get from strangers. That laugh is like a drug. That acceptance...that thrill...is really hard to replace with anything else”


Det rastløse sinnet hans var både en velsignelse og forbannelse. Men han følte seg ikke grunnleggende verdig, kommenterer Eric Idle. Sønnen til Williams sier at når han ikke underholdt, så følte han at han ikke lyktes som menneske. Samtidig kommer det klart frem at Williams var mangesidig, med et rikt reservoar av omtanke og omsorg for andre.


Det kom som et sjokk på de fleste at Robin Williams i 2014 tok sitt eget liv. Men gjennom dokumentaren om ham, skjønner vi at det ikke bare var et “trist klovn”-scenario. Over flere år hadde Williams slitt med helsen. Han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom, og obduksjonen viste at han også hadde utviklet en svært alvorlig demenstilstand. Sannsynligvis var symptomene på nevrodegenerativ sykdom sterkt medvirkende til at Williams valgte å avslutte livet.


Begge filmene kan tjene som en todelt påminnelse. På den ene siden viser de at humor kan være en maske en kan iføre seg for å takle livet, og at det gjøre seg avhengig av andres latter kan bli et hvileløst og frustrerende prosjekt. Men på den andre siden er de en advarsel om at den triste klovnen er en overforenkling. 

Det tomme selvet som bare kan føle seg virkelig på scenen blir lett en klisjé. Både Shandling og Williams var mye mer enn det. Ikke minst skapte de på sitt beste stor kunst - enten det er Shandlings famlende og pinlige selvavsløringer, eller Williams sitt eksplosive talent i fri utfoldelse. Det viktigste ved disse filmene - ved siden av forsøket å forstå dem i all sin personlige kompleksitet - peker oss i retning av det de på hver sine unike måter har gitt til verden.

Ondskapens psykologi

Menneskets evne til å påføre andre lidelse er et ubestridelig faktum. Men hva er det som gjør at noen blir grusomme, mens andre ikke blir det? Filmen "Kapteinen" utforsker dette uhyggelige landskapet på en måte som er vel verdt å få med seg. 

Det 20. århundre er en rik historisk epoke for den som er opptatt av ondskapens årsaker og virkninger. Sannsynligvis har tidligere tider vært enda blodigere, når vi ser hvor stor andel av verdens befolkning som har blitt myrdet eller falt i krig. Det er likevel noe særskilt rystende ved at samfunn som var nådd et så avansert utviklingsnivå, kunne bli til maskinerier for undertrykkelse og vold på så enorm skala. Og skrekkeksempelet fremfor noen er Nazi-Tyskland.


“Kapteinen” tar oss med rett inn i det tredje rikets siste krampetrekninger, to uker før krigens slutt. Filmen åpner med en heseblesende scene hvor den tyske desertøren Willi Herold flykter fra troppen sin. Han unnslipper med nød og neppe, og etter hvert kommer han over et forlatt militærkjøretøy. Der finner han uniformen til en Luftwaffe-offiser. Den forkomne og forfrosne rømlingen tar på seg uniformen, og begynner å forandre seg foran øynene våre. 

Klær skaper folk, heter det. Og jo mer symboltunge plaggene er, desto større endringer kan vi vente oss. Snart kommer en annen desertør langs veien, og ber om å få tre inn under kapteinens kommando. Dette starter et handlingsforløp hvor den unge mannen blir ett med den nye rollen sin på stadig mer grusomme måter.


De fleste Herold møter forstår i større eller mindre grad at han ikke er hvem han gir seg ut for å være. Svindleren selv innser at den eneste måten han kan unngå å bli tatt på, er å gå offensivt ut. Når noen krever å se papirene hans, krever han å se deres tilbake. Han serverer grandiose løgner om å være spesialutsending fra selveste Hitler. Og han befester sin makt gjennom å bli stadig mer brutal. 

På ulike vis ser aktørene i filmen seg tjent med å spille med. For noen er det bedre å ha en falsk leder, enn ingen leder i det hele tatt. Andre ser at de kan bruke svindleren til sine egne formål. Resultatet av denne dynamikken blir en tiltakende voldsspiral som tidvis gjør filmen til en påkjenning å se.


Samtidig er dette et ubehag det kan være moralsk nødvendig å bli konfrontert med. Fra et psykologisk perspektiv er vi midt i et av fagets mest omstridte spørsmål: Hva er det som gjør tilsynelatende vanlige mennesker i stand til å gjøre grufulle ting?


Ett tema i filmen er at tilfeldigheter og omstendigheter øver makt over individene. Det vekker kanskje det litt forslitte men like fullt viktig spørsmålet om hva vi selv ville gjort, i en lignende situasjon. Tankene ledes også over på kjente sosialpsykologiske eksperimenter. Milgrams studie av lydighet, hvor forskningspersonene lot seg overtale til å gi elektrisk sjokk til det de trodde var deltakere i et læringseksperiment - og hvor overraskende mange ga potensielt dødelige doser. Samt Zimbardos fengselsstudie, hvor studenter ved Stanford-universitetet ble tildelt roller som fanger og fangevoktere - og hvor fangevokternes oppførsel raskt ble så brutal at forsøket måtte avbrytes.


Begge disse studiene hevder å vise at vanlige mennesker kan gjøre umenneskelige ting bare forholdene ligger til rette for det. I et slikt perspektiv er ondskapen ikke et trekk ved personen, men noe som utløses av krefter i situasjonen vi befinner oss i. Det er en beslektet tese som den Hannah Arendt kommer med i sin analyse av Adolf Eichmann, en av jødeutryddelsens arkitekter. I følge henne var Eichmann en grå byråkrat, ikke en overbevist ideolog eller blodtørstig sadist. Det er “ondskapens banalitet”.


I dette perspektivet kan vi se “Kapteinen” som en svimlende ferd inn i fornedrelsen, hvor en ubetydelig person som i utgangspunktet bare forsøker å redde sitt eget skinn ender opp som massemorder. Men det å forstå er ikke det samme som å unnskylde. Filmen fratar ikke hovedpersonen for ansvar. Den gir oss også et motstykke til Herold, den stakkarslige men samtidig langt mer samvittighetsfulle Freytag. Hans lidende, medfølende ansikt forsyner filmen med et moralsk perspektiv. Han er er en av de få som ikke blir med på de grusomme notene. Samtidig gjør han ikke noe aktivt for å øve motstand. Dermed ender han opp med å representere en annen historisk figur enn opportunisten - nemlig den som stilltiende lar urett gå sin gang.


I ettertid har det riktignok blitt stilt spørsmål ved hvor representative eller vitenskapelig solide de sosialpsykologiske studiene av ondskapens dynamikk egentlig er. Milgrams eksperiment har tålt kritisk ettersyn bedre enn Zimbardos, som anklages for å ha instruert og påvirket deltakerne i fengselsstudien i langt større grad enn det som ble rapportert.


Men selv om disse klassiske eksperimentene har svakheter, så er temaene de forsøker å belyse dypt menneskelige og gjenkjennelig på tvers av tider og steder. Mennesker har i seg evnen til både godt og vondt. Og noen ganger vinner det vonde. Som Steven Pinker viser i sin monumentale studie av voldens historie har vi alle potensialet for destruktivitet i oss. Pinker beskriver fem slike “indre demoner”: Vår evne til å bruke vold som middel til å nå mål, vår streben etter dominans, og vår hevngjerrighet. I tillegg er det slik at noen er tilbøyelige til sadisme, eller påvirket av en ideologi som rettferdiggjør grusomme handlinger på veien til å realisere det utopiske samfunn.


Heldigvis er vi også i besittelse av det Pinker omtaler som “The better angels of our nature”: Evne til empati og medfølelse, selvkontroll, moralsk resonnering og rasjonell tenkning. I beste fall kan disse virke som en motvekt også i situasjoner som inviterer demonene inn. Samtidig er det viktig å ikke se moral i et vakuum. Det sikreste vernet mot nye voldsspiraler ligger i samfunnet og institusjonene som omgir oss. Det vi er vitne til i “Kapteinen” er nettopp en situasjon av sosial og kulturell kollaps hvor alle kjøreregler er opphevet.


Hvis historien om Willi Herold skal advare oss mot noe i dag, er det ikke først og fremst en ny apokalyptisk krig i Europa. Det er snarere tendensen til at liberale og demokratiske prinsipper og institusjoner utfordres. I verste fall kan det føre til en glidning inn i mer autoritære samfunnsformer. Og da er sperrene som holder demonene våre i sjakk også i fare. Som historikeren Timothy Snyder viser i sin lille men viktige bok “Om tyranni”: Vi bør ikke ha naiv tiltro til at institusjonene våre forsvarer seg selv. 

Makthavere kan endre, undergrave, og ødelegge institusjoner - selv om de har kommet til makten gjennom tilsynelatende demokratiske prosesser. Og når det normative rammeverket svekkes, vil det alltid stå parat skikkelser som hovedpersonen i “Kapteinen” - som utnytter det spillerommet som oppstår til egen vinning, uten hensyn.

Moderne gjengangere

Fortiden hjemsøker nåtiden i "The Haunting of Hill House" på Netflix. Serien lykkes både som rystende grøsser og rørende psykologisk drama. 

I det siste har jeg blitt hektet på “The Haunting of Hill House”. Dette er en svært godt fortalt historie, selv om utgangspunktet kan virke litt tynt. Ekteparet Crain lever av å renovere gamle hus, og bor nå sammen med sine fem barn i det gotiske kråkeslottet Hill House. Der er ikke alt som det skal være. Boligen har utvilsomt potensiale som oppussingsobjekt. Men barna sover ikke trygt om natten på grunn av ulyder og vonde drømmer. Og etter hvert blir får de besøk av skikkelser som kan få selv den mest garvede skrekkfilmentusiast til å skru TV´en av og lyset på. 

Serien er stemningsfull og neglebitende spennende fra første bilde. Men det som gjør den virkelig verdt å følge med på, er at det med utgangspunkt i B-filmplottet veves et sterkt og godt relasjonsdrama om de fem Crain-barnas videre liv. Og slik jeg ser det blir det ganske så usikkert hva det grufulle i denne fortellingen egentlig er. Er det overnaturlige ånder? Eller er det snarere snakk om psykologiske fenomener? Jeg er selv midt i sesongen nå, og fortsatt er det uklart hvor bokstavelig eller metaforisk vi skal forstå de mørke kreftene som fortsetter å hjemsøke Crain-barna også etter at de har blitt voksne.


Dermed kan serien ses som en historie om en barndom hvor ikke alt var som det skulle, og de følelsesmessige arrene dette kan etterlate. Innledningsvis er det ikke så lett å sette fingeren på hva som er galt med ekteparet Crain. Begge to virker som engasjerte og omsorgsfulle foreldre. Men gradvis blir det tydelig at de likevel ikke evner å være koblet på sine barn på viktige områder. Barna er redde for noe - men foreldrene tar det ikke inn. Etter hvert forstår vi at moren har sine utfordringer, og at hun ikke er fremmed for å se skremmende ting som ikke andre ser. Faren på sin side venter alt for lenge med å ta faresignaler på alvor, før det skjer noe grufullt som barna må bære med seg resten av livet.


Fortellingen veksler mellom fortid og nåtid. Bakgrunnshistorien arbeider seg langsomt og nervepirrende frem mot et grufullt klimaks i spøkelseshuset. I samtidens storyline møter vi en voksen søskenflokk som strever enkeltvis og seg i mellom. Livene deres representerer ulike måter å takle psykologisk bagasje på. 

En er blitt forfatter, og har gjort karriere på å gjenfortelle familiens historie som spekulativ grøsserroman. En driver begravelsesbyrå, i det som sannsynligvis er et forsøk på å mestre egen dødsfrykt. En er blitt barnepsykolog, for å redde andre barn før det er for sent. De to yngste har ikke klart å finne gode nok kompenserende strategier: Lillebror Luke er blitt rusmisbruker, og lillesøster Nell er blitt psykisk syk.


Spøkelset er en kraftfull figur. I folkelige fortellinger er det en sjel som ikke finner fred, og som hjemsøker de levende for å få dem til å bøte på urett som er begått. Ved første øyekast virker gjengangeren skremmende og truende. Men ofte viser det seg at det ligger andre og sårere følelser bak aggresjonen. I psykologien blir spøkelset gjerne forstått som uttrykk for noe traumatisk og ubearbeidet, som vender tilbake i en overveldende form. Fortiden hjemsøker nåtiden. Og terapi blir en prosess hvor skremmende erfaringer eller opplevelser av å ha blitt sviktet eller utsatt for urett kan gis mening og bli håndterbare. “The Haunting of Hill House” gir absolutt rom for å forstå karakterene i et slikt perspektiv.


Det flotte med serien er at den fungerer både som skrekkfortelling og som velspilt voksent psykodrama. Se for deg HBO-klassikeren “Six Feet Under”, men med spøkelser. Og tvetydigheten ved det overnaturlige elementet gjør at serien kan anbefales også for de som ikke er typiske horror-fans. Se den - men helst ikke alene!