Ondskapens psykologi

Menneskets evne til å påføre andre lidelse er et ubestridelig faktum. Men hva er det som gjør at noen blir grusomme, mens andre ikke blir det? Filmen "Kapteinen" utforsker dette uhyggelige landskapet på en måte som er vel verdt å få med seg. 

Det 20. århundre er en rik historisk epoke for den som er opptatt av ondskapens årsaker og virkninger. Sannsynligvis har tidligere tider vært enda blodigere, når vi ser hvor stor andel av verdens befolkning som har blitt myrdet eller falt i krig. Det er likevel noe særskilt rystende ved at samfunn som var nådd et så avansert utviklingsnivå, kunne bli til maskinerier for undertrykkelse og vold på så enorm skala. Og skrekkeksempelet fremfor noen er Nazi-Tyskland.


“Kapteinen” tar oss med rett inn i det tredje rikets siste krampetrekninger, to uker før krigens slutt. Filmen åpner med en heseblesende scene hvor den tyske desertøren Willi Herold flykter fra troppen sin. Han unnslipper med nød og neppe, og etter hvert kommer han over et forlatt militærkjøretøy. Der finner han uniformen til en Luftwaffe-offiser. Den forkomne og forfrosne rømlingen tar på seg uniformen, og begynner å forandre seg foran øynene våre. 

Klær skaper folk, heter det. Og jo mer symboltunge plaggene er, desto større endringer kan vi vente oss. Snart kommer en annen desertør langs veien, og ber om å få tre inn under kapteinens kommando. Dette starter et handlingsforløp hvor den unge mannen blir ett med den nye rollen sin på stadig mer grusomme måter.


De fleste Herold møter forstår i større eller mindre grad at han ikke er hvem han gir seg ut for å være. Svindleren selv innser at den eneste måten han kan unngå å bli tatt på, er å gå offensivt ut. Når noen krever å se papirene hans, krever han å se deres tilbake. Han serverer grandiose løgner om å være spesialutsending fra selveste Hitler. Og han befester sin makt gjennom å bli stadig mer brutal. 

På ulike vis ser aktørene i filmen seg tjent med å spille med. For noen er det bedre å ha en falsk leder, enn ingen leder i det hele tatt. Andre ser at de kan bruke svindleren til sine egne formål. Resultatet av denne dynamikken blir en tiltakende voldsspiral som tidvis gjør filmen til en påkjenning å se.


Samtidig er dette et ubehag det kan være moralsk nødvendig å bli konfrontert med. Fra et psykologisk perspektiv er vi midt i et av fagets mest omstridte spørsmål: Hva er det som gjør tilsynelatende vanlige mennesker i stand til å gjøre grufulle ting?


Ett tema i filmen er at tilfeldigheter og omstendigheter øver makt over individene. Det vekker kanskje det litt forslitte men like fullt viktig spørsmålet om hva vi selv ville gjort, i en lignende situasjon. Tankene ledes også over på kjente sosialpsykologiske eksperimenter. Milgrams studie av lydighet, hvor forskningspersonene lot seg overtale til å gi elektrisk sjokk til det de trodde var deltakere i et læringseksperiment - og hvor overraskende mange ga potensielt dødelige doser. Samt Zimbardos fengselsstudie, hvor studenter ved Stanford-universitetet ble tildelt roller som fanger og fangevoktere - og hvor fangevokternes oppførsel raskt ble så brutal at forsøket måtte avbrytes.


Begge disse studiene hevder å vise at vanlige mennesker kan gjøre umenneskelige ting bare forholdene ligger til rette for det. I et slikt perspektiv er ondskapen ikke et trekk ved personen, men noe som utløses av krefter i situasjonen vi befinner oss i. Det er en beslektet tese som den Hannah Arendt kommer med i sin analyse av Adolf Eichmann, en av jødeutryddelsens arkitekter. I følge henne var Eichmann en grå byråkrat, ikke en overbevist ideolog eller blodtørstig sadist. Det er “ondskapens banalitet”.


I dette perspektivet kan vi se “Kapteinen” som en svimlende ferd inn i fornedrelsen, hvor en ubetydelig person som i utgangspunktet bare forsøker å redde sitt eget skinn ender opp som massemorder. Men det å forstå er ikke det samme som å unnskylde. Filmen fratar ikke hovedpersonen for ansvar. Den gir oss også et motstykke til Herold, den stakkarslige men samtidig langt mer samvittighetsfulle Freytag. Hans lidende, medfølende ansikt forsyner filmen med et moralsk perspektiv. Han er er en av de få som ikke blir med på de grusomme notene. Samtidig gjør han ikke noe aktivt for å øve motstand. Dermed ender han opp med å representere en annen historisk figur enn opportunisten - nemlig den som stilltiende lar urett gå sin gang.


I ettertid har det riktignok blitt stilt spørsmål ved hvor representative eller vitenskapelig solide de sosialpsykologiske studiene av ondskapens dynamikk egentlig er. Milgrams eksperiment har tålt kritisk ettersyn bedre enn Zimbardos, som anklages for å ha instruert og påvirket deltakerne i fengselsstudien i langt større grad enn det som ble rapportert.


Men selv om disse klassiske eksperimentene har svakheter, så er temaene de forsøker å belyse dypt menneskelige og gjenkjennelig på tvers av tider og steder. Mennesker har i seg evnen til både godt og vondt. Og noen ganger vinner det vonde. Som Steven Pinker viser i sin monumentale studie av voldens historie har vi alle potensialet for destruktivitet i oss. Pinker beskriver fem slike “indre demoner”: Vår evne til å bruke vold som middel til å nå mål, vår streben etter dominans, og vår hevngjerrighet. I tillegg er det slik at noen er tilbøyelige til sadisme, eller påvirket av en ideologi som rettferdiggjør grusomme handlinger på veien til å realisere det utopiske samfunn.


Heldigvis er vi også i besittelse av det Pinker omtaler som “The better angels of our nature”: Evne til empati og medfølelse, selvkontroll, moralsk resonnering og rasjonell tenkning. I beste fall kan disse virke som en motvekt også i situasjoner som inviterer demonene inn. Samtidig er det viktig å ikke se moral i et vakuum. Det sikreste vernet mot nye voldsspiraler ligger i samfunnet og institusjonene som omgir oss. Det vi er vitne til i “Kapteinen” er nettopp en situasjon av sosial og kulturell kollaps hvor alle kjøreregler er opphevet.


Hvis historien om Willi Herold skal advare oss mot noe i dag, er det ikke først og fremst en ny apokalyptisk krig i Europa. Det er snarere tendensen til at liberale og demokratiske prinsipper og institusjoner utfordres. I verste fall kan det føre til en glidning inn i mer autoritære samfunnsformer. Og da er sperrene som holder demonene våre i sjakk også i fare. Som historikeren Timothy Snyder viser i sin lille men viktige bok “Om tyranni”: Vi bør ikke ha naiv tiltro til at institusjonene våre forsvarer seg selv. 

Makthavere kan endre, undergrave, og ødelegge institusjoner - selv om de har kommet til makten gjennom tilsynelatende demokratiske prosesser. Og når det normative rammeverket svekkes, vil det alltid stå parat skikkelser som hovedpersonen i “Kapteinen” - som utnytter det spillerommet som oppstår til egen vinning, uten hensyn.

Moderne gjengangere

Fortiden hjemsøker nåtiden i "The Haunting of Hill House" på Netflix. Serien lykkes både som rystende grøsser og rørende psykologisk drama. 

I det siste har jeg blitt hektet på “The Haunting of Hill House”. Dette er en svært godt fortalt historie, selv om utgangspunktet kan virke litt tynt. Ekteparet Crain lever av å renovere gamle hus, og bor nå sammen med sine fem barn i det gotiske kråkeslottet Hill House. Der er ikke alt som det skal være. Boligen har utvilsomt potensiale som oppussingsobjekt. Men barna sover ikke trygt om natten på grunn av ulyder og vonde drømmer. Og etter hvert blir får de besøk av skikkelser som kan få selv den mest garvede skrekkfilmentusiast til å skru TV´en av og lyset på. 

Serien er stemningsfull og neglebitende spennende fra første bilde. Men det som gjør den virkelig verdt å følge med på, er at det med utgangspunkt i B-filmplottet veves et sterkt og godt relasjonsdrama om de fem Crain-barnas videre liv. Og slik jeg ser det blir det ganske så usikkert hva det grufulle i denne fortellingen egentlig er. Er det overnaturlige ånder? Eller er det snarere snakk om psykologiske fenomener? Jeg er selv midt i sesongen nå, og fortsatt er det uklart hvor bokstavelig eller metaforisk vi skal forstå de mørke kreftene som fortsetter å hjemsøke Crain-barna også etter at de har blitt voksne.


Dermed kan serien ses som en historie om en barndom hvor ikke alt var som det skulle, og de følelsesmessige arrene dette kan etterlate. Innledningsvis er det ikke så lett å sette fingeren på hva som er galt med ekteparet Crain. Begge to virker som engasjerte og omsorgsfulle foreldre. Men gradvis blir det tydelig at de likevel ikke evner å være koblet på sine barn på viktige områder. Barna er redde for noe - men foreldrene tar det ikke inn. Etter hvert forstår vi at moren har sine utfordringer, og at hun ikke er fremmed for å se skremmende ting som ikke andre ser. Faren på sin side venter alt for lenge med å ta faresignaler på alvor, før det skjer noe grufullt som barna må bære med seg resten av livet.


Fortellingen veksler mellom fortid og nåtid. Bakgrunnshistorien arbeider seg langsomt og nervepirrende frem mot et grufullt klimaks i spøkelseshuset. I samtidens storyline møter vi en voksen søskenflokk som strever enkeltvis og seg i mellom. Livene deres representerer ulike måter å takle psykologisk bagasje på. 

En er blitt forfatter, og har gjort karriere på å gjenfortelle familiens historie som spekulativ grøsserroman. En driver begravelsesbyrå, i det som sannsynligvis er et forsøk på å mestre egen dødsfrykt. En er blitt barnepsykolog, for å redde andre barn før det er for sent. De to yngste har ikke klart å finne gode nok kompenserende strategier: Lillebror Luke er blitt rusmisbruker, og lillesøster Nell er blitt psykisk syk.


Spøkelset er en kraftfull figur. I folkelige fortellinger er det en sjel som ikke finner fred, og som hjemsøker de levende for å få dem til å bøte på urett som er begått. Ved første øyekast virker gjengangeren skremmende og truende. Men ofte viser det seg at det ligger andre og sårere følelser bak aggresjonen. I psykologien blir spøkelset gjerne forstått som uttrykk for noe traumatisk og ubearbeidet, som vender tilbake i en overveldende form. Fortiden hjemsøker nåtiden. Og terapi blir en prosess hvor skremmende erfaringer eller opplevelser av å ha blitt sviktet eller utsatt for urett kan gis mening og bli håndterbare. “The Haunting of Hill House” gir absolutt rom for å forstå karakterene i et slikt perspektiv.


Det flotte med serien er at den fungerer både som skrekkfortelling og som velspilt voksent psykodrama. Se for deg HBO-klassikeren “Six Feet Under”, men med spøkelser. Og tvetydigheten ved det overnaturlige elementet gjør at serien kan anbefales også for de som ikke er typiske horror-fans. Se den - men helst ikke alene!