Blogglistenhits Tankevandring: Moderne gjengangere

søndag 18. november 2018

Moderne gjengangere


Fortiden hjemsøker nåtiden i "The Haunting of Hill House" på Netflix. Serien lykkes både som rystende grøsser og rørende psykologisk drama. 



I det siste har jeg blitt hektet på “The Haunting of Hill House”. Dette er en svært godt fortalt historie, selv om utgangspunktet kan virke litt tynt. Ekteparet Crain lever av å renovere gamle hus, og bor nå sammen med sine fem barn i det gotiske kråkeslottet Hill House. Der er ikke alt som det skal være. Boligen har utvilsomt potensiale som oppussingsobjekt. Men barna sover ikke trygt om natten på grunn av ulyder og vonde drømmer. Og etter hvert blir får de besøk av skikkelser som kan få selv den mest garvede skrekkfilmentusiast til å skru TV´en av og lyset på. 


Serien er stemningsfull og neglebitende spennende fra første bilde. Men det som gjør den virkelig verdt å følge med på, er at det med utgangspunkt i B-filmplottet veves et sterkt og godt relasjonsdrama om de fem Crain-barnas videre liv. Og slik jeg ser det blir det ganske så usikkert hva det grufulle i denne fortellingen egentlig er. Er det overnaturlige ånder? Eller er det snarere snakk om psykologiske fenomener? Jeg er selv midt i sesongen nå, og fortsatt er det uklart hvor bokstavelig eller metaforisk vi skal forstå de mørke kreftene som fortsetter å hjemsøke Crain-barna også etter at de har blitt voksne.


Dermed kan serien ses som en historie om en barndom hvor ikke alt var som det skulle, og de følelsesmessige arrene dette kan etterlate. Innledningsvis er det ikke så lett å sette fingeren på hva som er galt med ekteparet Crain. Begge to virker som engasjerte og omsorgsfulle foreldre. Men gradvis blir det tydelig at de likevel ikke evner å være koblet på sine barn på viktige områder. Barna er redde for noe - men foreldrene tar det ikke inn. Etter hvert forstår vi at moren har sine utfordringer, og at hun ikke er fremmed for å se skremmende ting som ikke andre ser. Faren på sin side venter alt for lenge med å ta faresignaler på alvor, før det skjer noe grufullt som barna må bære med seg resten av livet.


Fortellingen veksler mellom fortid og nåtid. Bakgrunnshistorien arbeider seg langsomt og nervepirrende frem mot et grufullt klimaks i spøkelseshuset. I samtidens storyline møter vi en voksen søskenflokk som strever enkeltvis og seg i mellom. Livene deres representerer ulike måter å takle psykologisk bagasje på. 


En er blitt forfatter, og har gjort karriere på å gjenfortelle familiens historie som spekulativ grøsserroman. En driver begravelsesbyrå, i det som sannsynligvis er et forsøk på å mestre egen dødsfrykt. En er blitt barnepsykolog, for å redde andre barn før det er for sent. De to yngste har ikke klart å finne gode nok kompenserende strategier: Lillebror Luke er blitt rusmisbruker, og lillesøster Nell er blitt psykisk syk.


Spøkelset er en kraftfull figur. I folkelige fortellinger er det en sjel som ikke finner fred, og som hjemsøker de levende for å få dem til å bøte på urett som er begått. Ved første øyekast virker gjengangeren skremmende og truende. Men ofte viser det seg at det ligger andre og sårere følelser bak aggresjonen. I psykologien blir spøkelset gjerne forstått som uttrykk for noe traumatisk og ubearbeidet, som vender tilbake i en overveldende form. Fortiden hjemsøker nåtiden. Og terapi blir en prosess hvor skremmende erfaringer eller opplevelser av å ha blitt sviktet eller utsatt for urett kan gis mening og bli håndterbare. “The Haunting of Hill House” gir absolutt rom for å forstå karakterene i et slikt perspektiv.


Det flotte med serien er at den fungerer både som skrekkfortelling og som velspilt voksent psykodrama. Se for deg HBO-klassikeren “Six Feet Under”, men med spøkelser. Og tvetydigheten ved det overnaturlige elementet gjør at serien kan anbefales også for de som ikke er typiske horror-fans. Se den - men helst ikke alene!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar