Nærbilde av en farlig mann

Fremveksten av høyrepopulisme er vår tids store politiske utfordring. Partier som lover raske løsninger på kompliserte problemer ligger an til å gjøre det skremmende bra ved det forestående EU-valget. Over hele verden er en miks av fremmedfiendtlighet og autoritære løsninger mer og mer på moten. En av de fremste ideologene er Steve Bannon. Han er en slu mediemanipulator, men en ny dokumentarfilm lar ham avkle seg selv. 

“The Brink” ble vist i Bergen i forkant av Steve Bannons omstridte opptreden på Nordiske mediedager. Regissør Alison Klayman har vært tett på Bannon med kameraet i 13 måneder. Resultatet er en severdig dokumentar om en av høyrepopulismens mest sentrale politiske entreprenører. Vi følger Bannon i valgkampen opp mot kongressvalget i USA, og på rundreise i Europa for å bygge nettverk med høyrepopulister der.


Det interessante med Bannon er at han så klart gir uttrykk for deler av den høyrepopulistiske agendaen. Han forsøker ikke å pakke det inn, slik en del politikere gjerne vil gjøre. Han er selverklært populist og nasjonalist. Han forteller en historie om vestens forfall hvor de liberale elitene er syndebukkene, og hvor taperne er den hvite middel- og arbeiderklassen.


Folk ønsker å få kontrollen over livene sine tilbake, og det skal de få innenfor nasjonens rammer. Bannon er også åpen på at det kristne høyre er et viktig fundament i populismen som må imøtekommes. På denne måten snakker han fra et meta-perspektiv som kan hjelpe oss å forstå høyrepopulismen som fenomen. Og det trengs, hvis en skal klare å bekjempe den.


Som person virker Bannon ikke fylt av hat. Han er jovial, tidvis sjarmerende, og snakker rolig og tålmodig også når han møter kritikk. Han har til og med glimt av selvironi. Men det spiller egentlig ingen rolle. Det er en påminnelse om at de som gjør onde gjerninger ikke nødvendigvis er dumme eller avskyelige som individer.


Bannon er likevel en farlig skikkelse. Han er rådgiver for og samarbeidspartnere med partier som er langt mer direkte og brutale både i ord og handling. Det er mulig at han selv ikke er rasist eller antisemitt. Men gjennom sin retorikk og sin nettverksbygging så gir han næring til rasister og antisemitter. Og nettopp ved selv å være tilsynelatende høflig og dannet, så gir han dette verdisystemet legitimitet.


“The Brink” er nyansert og observerende i stilen. Men etter hvert blir filmens kritiske blikk skarpere. Dette skjer i et intervju med Guardian-journalisten Paul Lewis. Han konfronterer Bannon med at globalisme-begrepet og George Soros er “hundefløyte”-termer, som de inneforståtte vil forstå at viser til jødiske konspirasjoner for å kontrollere verden. Lewis påpeker også at Bannons italienske samarbeidspartnere ikke bare er nasjonalister, men selverklærte fascister. Vi får også påminnelse om hvordan Bannons lek med ilden kan motivere til politisk vold, gjennom bomber i posten og skytingen i en synagoge i Pittsburgh.


Regissør Klayman var selv til stede under visningen, og fortalte om filmen i etterkant. Her beskrev hun hvordan Bannon er svært god på å ta regien i intervju: Han styrer tema, går kjapt til sine “talking point” og glir lett unna når han konfronteres. Hennes metode var derfor i stedet å la ham avsløre seg selv over tid. Det synes jeg hun har lyktes med.


Har vi ham nå? Klayman selv måtte innrømme at selv etter tretten måneder tett på Bannon, så hadde hun ikke fått et klart bilde av hva som driver ham. Er han bare en opportunist som forsøker å mele sin egen kake i form av makt og penger? Eller tror han selv på ideologien han formidler? Hun hadde ikke noe svar. Det har ikke jeg heller. Men uansett ble filmen en viktig bakgrunn for samtalen som skal finne sted med Bannon på mediedagene. Der kan han forsøke å ta regien slik han er vant til. Det har han ikke hatt mulighet til her - og derfor bør du få med deg denne filmen.

Tro, tvil og psykoterapi

Hvordan virker egentlig psykoterapi? Er noen behandlingformer bedre enn andre? Bruce Wampold er blant de fremste forskerne i verden på dette feltet. Han utfordrer etablerte sannheter, og var nylig i Bergen for å fortelle om hvordan vi kan bli bedre terapeuter.

Foto: Anders Geertsen

Psykologer trenger å tro. Arbeidet vårt handler ofte om å gi tilbake håp til de som har mistet det. Mennesker i dyp fortvilelse eller hvileløs angst. Ofte har plagene vart lenge, og hindret dem i å leve det livet de ønsker. Da er det viktig å inngi trygghet, og å overbevise om at det vi har å tilby faktisk kan hjelpe.

På denne måten står vi i en lang tradisjon av åndelig legekunst. Våre historiske forgjenger er sjamaner, prester og hypnotisører. De som fant måter å aktivere helende ressurser i demoraliserte menn og kvinner, De som evnet å gi lidelsen mening og å tilby et følelsesladet rituale som koblet dem på det fellesskapet som lidelsen hadde isolert dem fra. For å makte dette så var det nødvendig å tro på det en hadde å tilby, enten det var middelaldersk skriftemål eller psykoanalyse.

Samtidig trenger psykologer å tvile. Vår legitimitet handler også om at faget vårt er vitenskapelig og evidensbasert. Det er den rake motsetning av helende ritualer og karismatisk påvirkningskraft. Forskningens blikk er kjølig, klart og interesseløst. Det bryter ned organiske helheter til grunnleggende bestanddeler, og gjør antakelser om til hypoteser som skal testes. For å inngi tro må vi late som vi vet. Men skal vi være gode vitenskapsfolk må vi innrømme at kunnskapsgrunnlaget vårt ikke alltid er like sikkert.


Dette er en vanskelig balanse. Det kan være fristende å la tvilen være, av hensyn både til klientene våre og oss selv. En strategi for å skape tro er å satse helhjertet på en bestemt variant av psykologisk behandling. Så kan vi gi klienten gode forklaringer på hva som plager dem, og klare oppskrifter på hvordan vi skal jobbe sammen for at vedkommende skal få det bedre. 


Alle de vakre kjepphestene

Tankefeller? Følelsesfobi? Unngåelsesatferd? Ulike modeller legger vekt på ulike forklaringer. Delvis kan vi si at de bruker ulike ord på det samme, men i en del tilfeller presenterer de også ulike bilder av hva lidelse er og hvordan det best kan lindres. Da kan faget vårt minne om historien om de blinde menn og elefanten - hvor hver av dem beskrev dyrets helhet ut fra den delen de var i kontakt med, og hold hardnakket fast på at deres beskrivelse var den rette.


Når noen tror og andre tviler - da bør vel forskningen kunne svare? Er det ikke bare å sammenligne ulike behandlinger, og slik finne ut hva som virker best?


En av verdens fremste forskere på psykoterapi var nylig i Bergen. Bruce Wampold er kanskje mest kjent for sitt arbeid med å sammenligne ulike terapityper, sist oppsummert i andre utgave av boken “The Great Psychotherapy Debate”. Det Wampold og hans medarbeidere har funnet, slår kaldt vann i blodet på de som insisterer på at deres behandlingsmodell er bedre enn andre. Det har nemlig vist seg vanskelig å finne god evidens for at noen behandling er mer effektiv enn andre, så lenge terapimodellene sammenlignes på like vilkår.


At terapi er mer effektivt enn å bare stå på venteliste, er ikke så overraskende. Men sannheten er at mange studier har nettopp dette som sammenligningsgrunnlag. En annen kontrollbetingelse er såkalt “placebo”-behandling, det vil si at kontrollgruppen også vies tid og oppmerksomhet men ikke mottar noen form for behandling. Naturlig nok virker målrettet behandling bedre enn dette også. Men dersom en ser på to behandlinger som begge retter seg mot et emosjonelt problem, og gir en troverdig oppskrift på hvordan problemet skal arbeides med - ja, da er det ikke dekning for å si at noen terapimodeller virker bedre enn andre.


Hvor blir det av håpet?

Skal det gjøre at vi mister troen på psykologisk behandling? Betyr det at vi kan gjøre hva som helst? Vil det si at alt som trengs er en god relasjon? Wampold ville sagt nei på alle disse tre punktene. Det er ingen tvil om at psykoterapi virker - det er bare slik at ingen modeller er klart overlegne noen andre. Det spiller også en rolle hva man gjør - behandling må fokusere på det klienten opplever som problemet, og tilby klare strategier for hvordan en skal arbeide med det. I forlengelsen av det kan vi slå fast at en god relasjon eller allianse i seg selv ikke er nok - terapeuten må også tilby et klart fokus på de terapeutiske handlinger som klienten må gjennom, enten sammen med terapeuten eller på egen hånd.


Ikke alle liker dette. Det kommer stadig påstander om at en bestemt behandlingsform er den rette og den beste. Særlig har ulike varianter av kognitiv atferdsterapi blitt slått opp som fagets fremtid. Men når en går gjennom de faktiske studiene som sammenligner kognitiv atferdsterapi med andre tilnærminger, så finner en ikke den overlegenheten som en skulle forvente ut fra markedsføringen.


Det betyr ikke at det er noe galt med kognitiv atferdsterapi. Snarere tvert i mot, det ligger en sterk kvalitetssikring at det er forsket mye på retningen. Det gjelder også forskning på å bringe den ut i faktisk behandling, såkalt implementering. Her kan en argumentere med at metoden er trygg og hensiktsmessig å sette ut i praksis. Det er heller ikke umulig at en i fremtiden vil utvikle varianter av kognitiv atferdsterapi som vil være mer effektive. Men i følge Wampold er det hittil ikke vist.


På denne måten blir Wampold gjerne sett som en tvilens budbringer. Det er ikke helt rettferdig. Som sagt viser forskningen at psykoterapi overordnet sett virker. Det Wampold mener vi trenger er en ny modell for å forstå hva psykologisk behandling er. Den rådende modellen er den såkalt medisinske, hvor psykisk lidelse oppfattes som en dysfunksjon som kun det rette sett av prosedyrer kan korrigere - analogt til hvordan et medikament reparerer den biokjemiske forstyrrelsen ved kroppslig sykdom. Dette fører til en jakt på den rette behandlingsmetoden, en jakt som hittil har vært nytteløs.


I stedet bør vi i følge Wampold forstå psykoterapi som en kulturelt situert meningsskapende praksis. Dette kaller han for “Den kontekstuelle modellen”. I følge den er det avgjørende at klienten opplever seg møtt på en god måte, får en forklaring på sine vansker som gir mening for ham eller henne, samt en oppskrift på terapeutiske handlinger som er i tråd med denne forklaringen. Da vil det være flere mulige veier til bedring. Wampold argumenterer godt for at den foreliggende forskningen støtter den kontekstuelle og ikke den medisinske modellen.


Wampold mener også at vi i lys av dette bør revurdere hvordan vi forstår kompetanse innenfor faget vårt. Det var det han var i Bergen for å snakke om denne gangen. Hva vil det si å være en dyktig terapeut? Ut fra den medisinske modellen er det avgjørende å mestre en spesifikk metode. Men forskningen tyder på at terapeutvariabler forklarer mer enn teknikk eller tilnærming. Hva bør vi da øve på for å bli bedre terapeuter? Og hvordan bør vi øve på det?


Terapeutens betydning

Først gikk Wampold gjennom det som IKKE spiller en rolle - som teoretisk tilnærming en brukte i behandling, alder, personlighet, fagbakgrunn eller behandleres egen evaluering av seg selv. Men det ER likevel forskjell på terapeuter - og den er slående. I et fint eksempel viste Wampold til at i en studie av medikamentell behandling mot depresjon fant at kun 3% av variasjonen i utfall skyldtes selve medikamentet - mens 9% skyldtes psykiateren som ga tablettene. De beste psykiaterne fikk bedre utfall av å gi sukkerpiller, enn de dårligste psykiaterne fikk av å gi det faktiske antidepressive medikamentet.


Hva er det så som gjør at noen behandlere oppleves som tryggere og mer kompetente? Det er ennå mye vi ikke vet sikkert, men Wampold viste til Tim Andersons forskning på såkalte “fasiliterende mellommenneskelige ferdigheter” som en lovende tilnærming. De inkluderer: 

• Verbal flyt: evnen til å formidle informasjon til klienten på en klar, sammenhengende og overbevisende måte
• Mellommenneskelig persepsjon: evne til å tolke og lese klientens følelsesmessige tilstand
• Emosjonell modulering og ekspressivitet: Evne til å regulere egne følelser, og å kommunisere om disse på god måte
• Varme og aksept
• Fokus på den andre
• Evne til å gi gode forklaringer av behandlingen som tilbys, og til å skape positive forventninger

Det er kanskje ikke så rart at dette virker inn? Hvem kunne tenke seg å gå til en behandler som er uklar, lite inntonet, dårlig på å regulere egne følelser, kjølig og dømmende, selvopptatt og ute av stand til å gi en forklaring av behandlingen eller skape håp? Men poenget er at terapeuter skårer ulikt på de ulike ferdighetene. Og da ville det være veldig fint om det gikk an å øve opp evnen til å skape et trygt og godt rom for samarbeid med klienten. I følge Wampold er det heller ikke nok å ha disse egenskapene på plass sånn generelt - det avgjørende er at de kommer til uttrykk i de utfordrende mellommenneskelige som kan oppstå i terapi.


Å være åpen, inntonet, tydelig og trygg i møte med et menneske som er fortvilet, redd eller rasende - det er krevende. Og forskningen er ikke helt betryggende her - Wampold viste til studier som tyder på at behandlere ganske konsekvent overvurderer sine egne evner, sammenlignet med hvordan de oppfattes av andre. En studie fant for eksempel at 25% av de deltakende terapeutene mente de var blant de øverste 10% når det gjaldt kompetanse. Ingen mente at de var under gjennomsnittet. Det tyder altså på at høyt utdannete fagfolk kan ha betydelige blindflekker når det gjelder å vurdere egne evner.


Hvordan skal en så øve opp slike terapeutiske ferdigheter? Kan en ikke bare ta tiden til hjelp? Svaret er nei - behandlere blir ikke flinkere med årene. Faktisk har en større studie funnet at det er en liten negativ trend - det vil si at med tiden blir man litt mindre effektiv. Ikke oppmuntrende.


Deliberate practice

Wampold viste her til Tony Rousmanieres arbeid med det som kalles “deliberate practice”. Dette springer ut av studier av ekspertise på mange andre områder. Hvordan trener musikere og idrettsfolk for å bli bedre? Og kan vi hente noe fra dem. Rousmaniere mener det, og Wampold er enig. Men det betyr at vi må endre på mye av hvordan vi tenker om kompentanseutvikling.


Det som kjennetegner effektiv trening for utøvere er nemlig at den foregår i ensomhet. Fiolinisten tilbringer utallige timer på egen hånd, hvor han eller hun øver på konkrete ferdigheter som gjentas og gjentas og gjentas. Så får han eller hun detaljert og fokusert tilbakemelding av en lærer, som fører til korrigeringer og mer øving i en prosess som legger til rette for gradvis forbedring.


Rousmaniere peker på at terapifaget har noen særskilte utfordringer. VI øver vanligvis ikke så mye utenom terapitimer. Mange kurs og videreutdanninger baserer seg på at vi store deler av tiden bare hører på forelesninger og i beste fall ser eksperter arbeide gjennom videoopptak og rollespill. Og i den grad vi selv viser videoer og deltar i rollespill, så er det ingen systematikk i at vi får påpekt konkrete ferdigheter som vi kan øve på for oss selv.


I boken sin om “deliberate practice” gir Rousmaniere en flott innføring i hvordan en kan komme i gang med det. Og Wampold har sammen med samarbeidspartnere utviklet en nettplattform for terapeutisk ferdighetstrening som han viste oss i Bergen. Her finnes det en rekke små vignetter spilt inn med skuespillere, som presenterer gjenkjennelige terapisituasjoner som en kan øve seg på å respondere på. Så kan en se gjennom selv, gjenta øvelsen, og eventuelt også sende den inn til en veileder for å få tilbakemelding. Jeg tror at denne type verktøy vil være et veldig nyttig tilskudd til hvordan vi lærer faget, og hvordan vi kan utvikle oss videre i det.


Det å være en god terapeut er å romme motsetninger - motsetninger i faget, i oss selv og i de vi forsøker å hjelpe. Vi trenger kloke mennesker som utfordrer forenklinger. Bruce Wampold er en slik stemme. Gjennom grundig og møysommelig vitenskapelig arbeid viser han oss at kunnskapsgrunnlaget for virksomheten vår er mer komplekst enn enkelte liker å tro. Men snarere enn å gi næring til en undergravende tvil, har han formulert et teoretisk rammeverk som er egnet til å gi et realistisk håp. Det finnes mange måter å hjelpe klienter på. Og det finnes konkrete metoder for at vi selv skal kunne bli bedre.

Triste klovner

Du trenger ikke være glad for å være morsom. To nye dokumentarfilmer om komikere utforsker drivkraften bak det å få andre til å le. 

En mann går til legen. Sier han er deprimert. Sier at livet virker brutalt og ondskapsfullt. Han føler seg alene i en truende verden hvor alt er vagt og usikkert.

Doktoren sier: “Behandlingen er enkel. Den store klovnen Pagliacci er i byen i kveld. Gå og se ham opptre. Det burde få deg til å føle deg bedre”.

Mannen begynner å gråte.


“Men doktor...jeg er Pagliacci.”


Vitsen kommer fra tegneserien Watchmen av Alan Moore. Den triste klovnen er en velkjent figur - den som spøker og tøyser for å holde livets tragedie på avstand. Fra psykologien er det også et tilbakevendende tema at humor kan være en måte å mestre livet på.


Freud mente at vitsen er en måte å komme i kontakt med psykisk materiale som vanligvis er fortrengt. Det forbudte, pinlige, sårbare eller smertefulle - alt vi ikke fritt kan snakke om eller tenke på kan kanaliseres inn det komiske. Enkelte nyere teorier om humor følger Freud i dette. De forklarer humor som en form for lettelse vi kjenner når vi kan slippe ut nervøs energi gjennom latter. Andre legger vekt på at det morsomme er en form for “godartet krenkelse” av forventningene våre. Vi rystes samtidig som det skjer innenfor en trygg ramme.


To ferske filmer tar oss tett inn på nylig avdøde komikere, og kan kanskje få oss til å tenke på denne koblingen mellom ubehag og humor. For hva er det som får noen til vie sitt liv til å forsøke å få andre til å le? I beste fall er det en overskuddsaktivitet - livsglede og vidd som en ressurs man ønsker å dele med andre. Men historien som kommer frem i disse HBO-dokumentarene er annerledes.


Zen-dagbøkene

I “The Zen Diaries of Garry Shandling” blir vi kjent med en standup- og sitcom-komikeren som kanskje ikke er så kjent her hjemme. Jeg har i alle fall ikke sett TV-seriene hans - “It´s Garry Shandling´s show” og “The Larry Sanders Show”. Begge var tydeligvis smarte og selvbevisste serier, som lekte med TV-formatet på en nyskapende måte. 

Forut for det følger vi Shandlings ukomfortable vei inn i standup-komikkens verden, i et forsøk på å finne en måte å være mest mulig oppriktig på. Stand-up ble hans måte å utforske hvem han selv var.


Det får meg til å tenke på den Michel de Montaigne, som på 1500-tallet satte seg fore å skrive for å bli kjent med seg selv. Han håpet gjennom teksten å finne sin egen essens. Det kom frem til var i en viss forstand skuffende. I stedet for en stabil kjerne, fant han en strøm av inntrykk og skiftende sinnstilstander. 

Samtidig er det en rikdom i bevissthetsstrømmen hans som gjør tekstene til en fryd å lese også i dag. De gir også en trøst til alle oss andre som kan kjenne oss igjen i det menneskelige ved Montaigne - det rotete individet som ikke lever opp til opphøyde idealer om karakterstyrke og sammenhengende identitet.


På samme måte utforsket Garry Shandling seg selv i hverdagslivet, og skapte sin komikk ut fra det. Han utleverte seg selv og sine relasjoner på scenen, ut fra et ønske om å finne forståelse og fred med seg selv. Zen-ordet i tittelen kommer fra hans egen søken inn i det åndelige, og særlig den buddhistiske tradisjonen. Her er jo den tidløse visdommen at selvet ikke har noen stabil essens. Alt er i endring, og sann tilfredshet kan bare oppnås når vi slutter å jage etter uoppnåelige mål.


Samtidig er det viktig å ikke være en kjip person mot andre. Filmen skal ha kred for at den ikke legger skjul på at Shandling ikke alltid var lett å komme overens med.


Sorgen bak latteren
Som bakgrunnsteppe for Shandlings kompliserte relasjoner fokuserer filmen på et tidlig traume: Tapet av broren Barry, som døde av cystisk fibrose da Garry var 10 år gammel. Han fikk ingen hjelp til å håndtere dette. Han fikk ikke ta avskjed med storebroren. Foreldrene unnlot først å fortelle ham at Barry var død, og han fikk ikke delta i begravelsen. Dette ble en livslang sorg for ham, som vi fornemmer spilte inn i en rekke sammenhenger. I tillegg kommer et vanskelig forhold til moren, som kanskje er historiens svakeste ledd. Her tipper fremstillingen tidvis over i lite underbygget “parent blaming”.


Men uansett, vi får en levende presentasjon av vekslingen mellom mistillit og intimitetsvansker på den ene siden, og varme og omsorg på den andre. Shandling kunne være både en kødd og en raus mentor. Han forvirret folk gjennom sine skift mellom avstand og nærhet. Han var en plaget sjel, som samtidig evnet å berøre andre gjennom både sin komikk og sitt vennskap. 

Gjennom dagboknotatene får vi innblikk i arbeidet hans for å være et best mulig menneske - hvordan han strevde for å gi næring til sine romslige og aksepterende sider. Denne pendlingen mellom å fore ens eget ego og ønsket om å gi slipp på det, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i.


Humor som overlevelsesmekanisme
Robin Williams er på sett og vis vanskeligere å kjenne seg igjen i. Mens Garry Shandling jobbet seg møysommelig og haltende inn på scenen, så virker Williams som et ekstremt naturtalent. Det er som om han er annerledes nevralt koblet enn oss andre, med en mental hastighet og energi som er nesten overmenneskelig. Men heller ikke hans humor kom fra et smertefritt sted. I dokumentaren “Come Inside My Mind” får vi en historie om notorisk utroskap og selvdestruktivt rusmisbruk - og en grunnleggende gnagende usikkerhet på hva som egentlig skulle være hans prosjekt. Komikk, seriøst skuespill, eller hovedrolleinnehaver i søtladne og flate Hollywoodhits?


Williams beskriver standup som en overlevelsesmekanisme, en måte å få kontakt med andre på. Også her får vi en humorens psykodynamiske opphav - hvordan den lille Robin observerte sin distanserte far le av komikere på radioen, og ønsket om at far skulle le av ham på samme måte.


Samtidig forstår vi hvordan en slik strategi kan bli til noe ensidig og problematisk. Det å bare være seg selv, her og nå, uten å skulle prestere noe - det kan være en utfordring for noen og enhver. Men tenk når livet ditt handler om å få en bestemt reaksjon: Å få andre til å le. Hvordan en slites mellom å kjenne seg falsk, en spiller som forsøker å vinne publikums gunst - og det å faktisk kjenne at du treffer dem med noe som kommer fra hjertet.


Kollegaer og venner kommer med sine fortolkninger. Steve Martin oppfattet Robin Williams som komfortabel på scenen, og ukomfortabel utenfor. Det var avgjørende for ham å ha et publikum - det var som et sug etter å være morsom som han trengte for å fungere. Med Billy Crystals ord:


“He needed that little extra hug you can only get from strangers. That laugh is like a drug. That acceptance...that thrill...is really hard to replace with anything else”


Det rastløse sinnet hans var både en velsignelse og forbannelse. Men han følte seg ikke grunnleggende verdig, kommenterer Eric Idle. Sønnen til Williams sier at når han ikke underholdt, så følte han at han ikke lyktes som menneske. Samtidig kommer det klart frem at Williams var mangesidig, med et rikt reservoar av omtanke og omsorg for andre.


Det kom som et sjokk på de fleste at Robin Williams i 2014 tok sitt eget liv. Men gjennom dokumentaren om ham, skjønner vi at det ikke bare var et “trist klovn”-scenario. Over flere år hadde Williams slitt med helsen. Han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom, og obduksjonen viste at han også hadde utviklet en svært alvorlig demenstilstand. Sannsynligvis var symptomene på nevrodegenerativ sykdom sterkt medvirkende til at Williams valgte å avslutte livet.


Begge filmene kan tjene som en todelt påminnelse. På den ene siden viser de at humor kan være en maske en kan iføre seg for å takle livet, og at det gjøre seg avhengig av andres latter kan bli et hvileløst og frustrerende prosjekt. Men på den andre siden er de en advarsel om at den triste klovnen er en overforenkling. 

Det tomme selvet som bare kan føle seg virkelig på scenen blir lett en klisjé. Både Shandling og Williams var mye mer enn det. Ikke minst skapte de på sitt beste stor kunst - enten det er Shandlings famlende og pinlige selvavsløringer, eller Williams sitt eksplosive talent i fri utfoldelse. Det viktigste ved disse filmene - ved siden av forsøket å forstå dem i all sin personlige kompleksitet - peker oss i retning av det de på hver sine unike måter har gitt til verden.

Ondskapens psykologi

Menneskets evne til å påføre andre lidelse er et ubestridelig faktum. Men hva er det som gjør at noen blir grusomme, mens andre ikke blir det? Filmen "Kapteinen" utforsker dette uhyggelige landskapet på en måte som er vel verdt å få med seg. 

Det 20. århundre er en rik historisk epoke for den som er opptatt av ondskapens årsaker og virkninger. Sannsynligvis har tidligere tider vært enda blodigere, når vi ser hvor stor andel av verdens befolkning som har blitt myrdet eller falt i krig. Det er likevel noe særskilt rystende ved at samfunn som var nådd et så avansert utviklingsnivå, kunne bli til maskinerier for undertrykkelse og vold på så enorm skala. Og skrekkeksempelet fremfor noen er Nazi-Tyskland.


“Kapteinen” tar oss med rett inn i det tredje rikets siste krampetrekninger, to uker før krigens slutt. Filmen åpner med en heseblesende scene hvor den tyske desertøren Willi Herold flykter fra troppen sin. Han unnslipper med nød og neppe, og etter hvert kommer han over et forlatt militærkjøretøy. Der finner han uniformen til en Luftwaffe-offiser. Den forkomne og forfrosne rømlingen tar på seg uniformen, og begynner å forandre seg foran øynene våre. 

Klær skaper folk, heter det. Og jo mer symboltunge plaggene er, desto større endringer kan vi vente oss. Snart kommer en annen desertør langs veien, og ber om å få tre inn under kapteinens kommando. Dette starter et handlingsforløp hvor den unge mannen blir ett med den nye rollen sin på stadig mer grusomme måter.


De fleste Herold møter forstår i større eller mindre grad at han ikke er hvem han gir seg ut for å være. Svindleren selv innser at den eneste måten han kan unngå å bli tatt på, er å gå offensivt ut. Når noen krever å se papirene hans, krever han å se deres tilbake. Han serverer grandiose løgner om å være spesialutsending fra selveste Hitler. Og han befester sin makt gjennom å bli stadig mer brutal. 

På ulike vis ser aktørene i filmen seg tjent med å spille med. For noen er det bedre å ha en falsk leder, enn ingen leder i det hele tatt. Andre ser at de kan bruke svindleren til sine egne formål. Resultatet av denne dynamikken blir en tiltakende voldsspiral som tidvis gjør filmen til en påkjenning å se.


Samtidig er dette et ubehag det kan være moralsk nødvendig å bli konfrontert med. Fra et psykologisk perspektiv er vi midt i et av fagets mest omstridte spørsmål: Hva er det som gjør tilsynelatende vanlige mennesker i stand til å gjøre grufulle ting?


Ett tema i filmen er at tilfeldigheter og omstendigheter øver makt over individene. Det vekker kanskje det litt forslitte men like fullt viktig spørsmålet om hva vi selv ville gjort, i en lignende situasjon. Tankene ledes også over på kjente sosialpsykologiske eksperimenter. Milgrams studie av lydighet, hvor forskningspersonene lot seg overtale til å gi elektrisk sjokk til det de trodde var deltakere i et læringseksperiment - og hvor overraskende mange ga potensielt dødelige doser. Samt Zimbardos fengselsstudie, hvor studenter ved Stanford-universitetet ble tildelt roller som fanger og fangevoktere - og hvor fangevokternes oppførsel raskt ble så brutal at forsøket måtte avbrytes.


Begge disse studiene hevder å vise at vanlige mennesker kan gjøre umenneskelige ting bare forholdene ligger til rette for det. I et slikt perspektiv er ondskapen ikke et trekk ved personen, men noe som utløses av krefter i situasjonen vi befinner oss i. Det er en beslektet tese som den Hannah Arendt kommer med i sin analyse av Adolf Eichmann, en av jødeutryddelsens arkitekter. I følge henne var Eichmann en grå byråkrat, ikke en overbevist ideolog eller blodtørstig sadist. Det er “ondskapens banalitet”.


I dette perspektivet kan vi se “Kapteinen” som en svimlende ferd inn i fornedrelsen, hvor en ubetydelig person som i utgangspunktet bare forsøker å redde sitt eget skinn ender opp som massemorder. Men det å forstå er ikke det samme som å unnskylde. Filmen fratar ikke hovedpersonen for ansvar. Den gir oss også et motstykke til Herold, den stakkarslige men samtidig langt mer samvittighetsfulle Freytag. Hans lidende, medfølende ansikt forsyner filmen med et moralsk perspektiv. Han er er en av de få som ikke blir med på de grusomme notene. Samtidig gjør han ikke noe aktivt for å øve motstand. Dermed ender han opp med å representere en annen historisk figur enn opportunisten - nemlig den som stilltiende lar urett gå sin gang.


I ettertid har det riktignok blitt stilt spørsmål ved hvor representative eller vitenskapelig solide de sosialpsykologiske studiene av ondskapens dynamikk egentlig er. Milgrams eksperiment har tålt kritisk ettersyn bedre enn Zimbardos, som anklages for å ha instruert og påvirket deltakerne i fengselsstudien i langt større grad enn det som ble rapportert.


Men selv om disse klassiske eksperimentene har svakheter, så er temaene de forsøker å belyse dypt menneskelige og gjenkjennelig på tvers av tider og steder. Mennesker har i seg evnen til både godt og vondt. Og noen ganger vinner det vonde. Som Steven Pinker viser i sin monumentale studie av voldens historie har vi alle potensialet for destruktivitet i oss. Pinker beskriver fem slike “indre demoner”: Vår evne til å bruke vold som middel til å nå mål, vår streben etter dominans, og vår hevngjerrighet. I tillegg er det slik at noen er tilbøyelige til sadisme, eller påvirket av en ideologi som rettferdiggjør grusomme handlinger på veien til å realisere det utopiske samfunn.


Heldigvis er vi også i besittelse av det Pinker omtaler som “The better angels of our nature”: Evne til empati og medfølelse, selvkontroll, moralsk resonnering og rasjonell tenkning. I beste fall kan disse virke som en motvekt også i situasjoner som inviterer demonene inn. Samtidig er det viktig å ikke se moral i et vakuum. Det sikreste vernet mot nye voldsspiraler ligger i samfunnet og institusjonene som omgir oss. Det vi er vitne til i “Kapteinen” er nettopp en situasjon av sosial og kulturell kollaps hvor alle kjøreregler er opphevet.


Hvis historien om Willi Herold skal advare oss mot noe i dag, er det ikke først og fremst en ny apokalyptisk krig i Europa. Det er snarere tendensen til at liberale og demokratiske prinsipper og institusjoner utfordres. I verste fall kan det føre til en glidning inn i mer autoritære samfunnsformer. Og da er sperrene som holder demonene våre i sjakk også i fare. Som historikeren Timothy Snyder viser i sin lille men viktige bok “Om tyranni”: Vi bør ikke ha naiv tiltro til at institusjonene våre forsvarer seg selv. 

Makthavere kan endre, undergrave, og ødelegge institusjoner - selv om de har kommet til makten gjennom tilsynelatende demokratiske prosesser. Og når det normative rammeverket svekkes, vil det alltid stå parat skikkelser som hovedpersonen i “Kapteinen” - som utnytter det spillerommet som oppstår til egen vinning, uten hensyn.

Moderne gjengangere

Fortiden hjemsøker nåtiden i "The Haunting of Hill House" på Netflix. Serien lykkes både som rystende grøsser og rørende psykologisk drama. 

I det siste har jeg blitt hektet på “The Haunting of Hill House”. Dette er en svært godt fortalt historie, selv om utgangspunktet kan virke litt tynt. Ekteparet Crain lever av å renovere gamle hus, og bor nå sammen med sine fem barn i det gotiske kråkeslottet Hill House. Der er ikke alt som det skal være. Boligen har utvilsomt potensiale som oppussingsobjekt. Men barna sover ikke trygt om natten på grunn av ulyder og vonde drømmer. Og etter hvert blir får de besøk av skikkelser som kan få selv den mest garvede skrekkfilmentusiast til å skru TV´en av og lyset på. 

Serien er stemningsfull og neglebitende spennende fra første bilde. Men det som gjør den virkelig verdt å følge med på, er at det med utgangspunkt i B-filmplottet veves et sterkt og godt relasjonsdrama om de fem Crain-barnas videre liv. Og slik jeg ser det blir det ganske så usikkert hva det grufulle i denne fortellingen egentlig er. Er det overnaturlige ånder? Eller er det snarere snakk om psykologiske fenomener? Jeg er selv midt i sesongen nå, og fortsatt er det uklart hvor bokstavelig eller metaforisk vi skal forstå de mørke kreftene som fortsetter å hjemsøke Crain-barna også etter at de har blitt voksne.


Dermed kan serien ses som en historie om en barndom hvor ikke alt var som det skulle, og de følelsesmessige arrene dette kan etterlate. Innledningsvis er det ikke så lett å sette fingeren på hva som er galt med ekteparet Crain. Begge to virker som engasjerte og omsorgsfulle foreldre. Men gradvis blir det tydelig at de likevel ikke evner å være koblet på sine barn på viktige områder. Barna er redde for noe - men foreldrene tar det ikke inn. Etter hvert forstår vi at moren har sine utfordringer, og at hun ikke er fremmed for å se skremmende ting som ikke andre ser. Faren på sin side venter alt for lenge med å ta faresignaler på alvor, før det skjer noe grufullt som barna må bære med seg resten av livet.


Fortellingen veksler mellom fortid og nåtid. Bakgrunnshistorien arbeider seg langsomt og nervepirrende frem mot et grufullt klimaks i spøkelseshuset. I samtidens storyline møter vi en voksen søskenflokk som strever enkeltvis og seg i mellom. Livene deres representerer ulike måter å takle psykologisk bagasje på. 

En er blitt forfatter, og har gjort karriere på å gjenfortelle familiens historie som spekulativ grøsserroman. En driver begravelsesbyrå, i det som sannsynligvis er et forsøk på å mestre egen dødsfrykt. En er blitt barnepsykolog, for å redde andre barn før det er for sent. De to yngste har ikke klart å finne gode nok kompenserende strategier: Lillebror Luke er blitt rusmisbruker, og lillesøster Nell er blitt psykisk syk.


Spøkelset er en kraftfull figur. I folkelige fortellinger er det en sjel som ikke finner fred, og som hjemsøker de levende for å få dem til å bøte på urett som er begått. Ved første øyekast virker gjengangeren skremmende og truende. Men ofte viser det seg at det ligger andre og sårere følelser bak aggresjonen. I psykologien blir spøkelset gjerne forstått som uttrykk for noe traumatisk og ubearbeidet, som vender tilbake i en overveldende form. Fortiden hjemsøker nåtiden. Og terapi blir en prosess hvor skremmende erfaringer eller opplevelser av å ha blitt sviktet eller utsatt for urett kan gis mening og bli håndterbare. “The Haunting of Hill House” gir absolutt rom for å forstå karakterene i et slikt perspektiv.


Det flotte med serien er at den fungerer både som skrekkfortelling og som velspilt voksent psykodrama. Se for deg HBO-klassikeren “Six Feet Under”, men med spøkelser. Og tvetydigheten ved det overnaturlige elementet gjør at serien kan anbefales også for de som ikke er typiske horror-fans. Se den - men helst ikke alene!

Boktips for en urolig verden

Det er tid for oppsummering av året som har gått. Det har vært et turbulent år for verden. Jeg tenkte å dele noen bøker som jeg har lest med glede og utbytte i det siste. Alle belyser ulike sider av historien, menneskesinnet eller samtiden som gjør dem aktuelle og relevante for de uvisse tidene vi lever i. Jeg håper de kan falle i smak, som julegave til deg selv eller noen andre. God lesning!


Sapiens: En kort historie om menneskeheten
Yuval Noah Harari
Bazar, 2016

Dersom du ikke allerede har fått med deg dette fyrverkeriet av en bok fra den tilnærmet allvitende historikeren Yuval Harari, så er det på tide. En ekstremt ambisiøs og samtidig leservennlig gjennomgang av menneskehetens historie. Vi får en beskrivelse av de ulike revolusjonene som har bragt hos hit vi er i dag - først den kognitive, så jordbruksrevolusjonen og så den teknologiske. Gjennom det hele holder Harari fokus på vårt adelsmerke som art - evnen til å ta del i fortellinger og fiksjoner som hjelper oss å samordne oss når samfunn vokste ut over de naturlige flokkdannelser. Troen på konstruksjoner som religion, staten, penger og markedet gjør at vi kan spille sammen etter samme regelsett. Dette har sine fordeler, men også sine skyggesider. Ikke minst ved at det skapes fiendtlighet mot dem som følger andre regler. Harari av den oppfatning av vi var lykkeligere da vi levde som jegere og samlere enn vi siden har vært. Og mye av vår moderne ulykkelighet kan knyttes til at vi lever med kropper og sinn som var tilpasset helt andre forhold i små flokker tett på naturen. Fremtiden virker heller ikke så lys, men det kan du lese mer om i Hararis neste bok...


Homo Deus: En kort historie om i morgen
Yuval Noah Harari
Bazar, 2017

Harari fortsetter sin historie om menneskeheten, og går i denne boken løs på fremtiden. Også her er det et lite smigrende portrett av arten vår. Vi liker å tro at vi er årsaken til våre handlinger. Men Harari mener at den frie vilje er en fiksjon. I realiteten er det meste allerede bestemt på dypere i hjernene våre - av reaksjonsmønstre og atferd som er programmert inn gjennom evolusjonen. Nå kommer en ny trussel mot menneskenes herredømme. Den teknologiske revolusjonen som ble beskrevet i Hararis forrige bok går sin gang i stadig økende hastighet. Og ved hjelp av teknologien forsøker menneskene nå å oppgradere seg til gudelignende vesener. Vi søker å overvinne våre naturlige begrensninger, både når det gjelder biologisk sårbarhet og kognitive evner. Helse forsøkes optimalisert gjennom ny teknologi, som har som sitt langsiktige mål å gjøre oss udødelige. Og gjennom stadig smartere maskiner nærmer vi oss et punkt hvor de tar over flere og flere av oppgavene våre - og kanskje også begynner å tenke selv. Det er uhyggelige scenarier som Harari beskriver, men viktige og nødvendige å tenke over. For i verste fall er det i ferd med å vokse frem en verden som i ennå større grad er styrt av eliter - og i økende grad av intelligente maskiner og “big data”. Han ser for seg en fremtid hvor stadig flere mennesker blir overflødige fordi arbeidet de utfører er blitt overtatt av roboter og droner. Både hverdagslige og mer skjebnesvangre beslutninger vil bli overtatt av algoritmer. Og han ser for seg fremveksten av nye ideologier og kanskjer til og med religioner basert på tilbedelse av informasjonsstrømmene i universet. Science fiction? Kanskje. Men det er verdt å stoppe opp og tenke over disse uhyggelige mulighetene - ikke minst om vi ønsker oss en annen verden enn den som skildres her.


To Be a Machine: Adventures Among Cyborgs, Utopians, Hackers, and Futurists Solving the Modest Problem of DeathMark O´Connell
Doubleday, 2017

For de som er mer nysgjerrige på den fremtiden som beskrives i "Homo Deus", kan “To Be a Machine” være interessant lesning. Her tar den irske journalisten Mark O`Connell leseren med på en reise inn i den tekno-optimistiske subkulturen som kalles for tranhumanisme. Denne ideologien (eller nærmer det seg en religion?) har som utgangspunkt at det er vår plikt som mennesker å bruke teknologien for å bli bedre versjoner av oss selv. I boken møter vi mennesker som forsøker å overvinne aldringsprosessen, som jobber for å få kropp og teknologi til å smelte sammen, og som planlegger å fryse ned kropper og hjerner for at de skal kunne tines opp til evig liv og helse en gang i den løfterike fremtiden. Disse eksentriske personene er skildre med både humor og innlevelse, og på bakgrunn av informative historieleksjoner om vårt forhold til teknologi fra mytenes tidsalder frem til i dag.


Age of Anger: A History of the Present
Pankaj Mishra
Farrar, Strauss & Giroux, 2017

En stund så det så lyst ut. Kapitalisme, liberale verdier og menneskerettigheter lå an til å seire på alle fronter. Folk skulle løftes ut av fattigdommen av markeds usynlige hånd, og bli frie humanistiske mennesker. I stedet er det globale systemet inne i det som virker som en akselrerende kriseperiode. Økonomien stagnerer, og store grupper som før var tilfredse forbrukere er nå i ferd med å miste sikkerhetsnettet sitt. Misnøyen gir energi til populistiske eller nyfascistiske bevegelser. Syndebukk-politikk har gode kår. Alle er vi mer enn noen sinne vevd inn i et labilt geopolitisk nettverk hvor fjerne hendelser har lynraske ringvirkninger i hele systemet. I tillegg lever vi alle på randen av en økologisk katastrofe. Det kan av og til være nyttig å se til historien for forstå vår egen tid. I “The Age of Anger” gjør den indisk-amerikanske forfatteren Pankaj Mishra nettopp det. Han vil belyse vår tid ved å se tilbake til 1800- og 1900-tallet, til den globale kapitalismens første store krise. Gjennom den omorganisering av samfunnet som fulgte den industrielle revolusjon, fikk store befolkningsgrupper tradisjoner og røtter røsket opp. Det vokste frem en løfterik verden når det gjaldt mulighet for velferd og velstand og frihet. Problemet var bare at tilgangen til disse godene var svært ujevn. Det moderne ble et eliteprosjekt som skapte motvilje og aggressive motreaksjoner. De som ikke fikk ta del i fremskrittet, ble lett liggende under for en giftig kombinasjon av misunnelse og maktesløshet - som igjen næret fantasier om hevn over de bedre stilte eller samfunnsstrukturen som elitene nøt godt av. Mishra går bredt til verks. Han skildrer det filosofiske idègrunnlaget både for det optimistiske opplysningsprosjektet og for kritikken av det, representert av henholdsvis Voltaire og Rosseau. Han går også til litteraturen, for å vise hvordan forfattere som for eksempel Dostojevski fanget opp den destruktive psykologien hos dem som havnet på utsiden av det privilegerte samfunn. Og han viser til en rekke historiske eksempler på hvordan sinte unge menn formulerer sine motprosjekter mot den liberale samfunnsorden - enten det er italienske fascister, hindu-nasjonalister eller iranske sjia-revolusjonære. Som man skjønner er dette brennaktuelle saker, i en tid hvor stadig flere kjenner på utenforskapet og fremskrittets brutte løfter - og hvor nasjonalistiske demagoger vinner velgere på å love trygghet og orden i en radikalt utrygg verden.


Om tyranni: 20 ting vi kan lære av det 20.århundre
Timothy Snyder
Press, 2017

Apropos nasjonalisme: Denne lille boken har også som utgangspunkt at historien kan advare oss. På samme måte som Mishra “Age of Anger” ser den amerikanske holocaust-historikeren Timothy Snyder at vi lever i en tid hvor det er misforhold mellom folkets forventninger og de økonomiske og politiske realitetene. Feilslått globalisering fører til frustrasjon, som søker utløp i konspirasjonsteorier og rop på enkle løsninger. I verste fall kan dette føre til en glidning inn i mer autoritære samfunnsformer. Snyders hensikt med denne boken er å gi noen konkrete råd til borgere for å hjelpe dem til å forsvare demokratiet. Her får vi oppfordringer til å ikke adlyde på forhånd, fordi de fleste autoritære regimer har møtt forbausende lite motstand i tidlige faser. Det gjelder å ikke være for lydig. Vi bør heller ikke ha naiv tiltro til at institusjoner forsvarer seg selv. Makthavere kan endre eller ødelegge institusjoner, selv om de har kommet til makten gjennom tilsynelatende demokratiske prosesser. Dette er noen eksempler hentet fra Snyders rike historiske kunnskap om det 20. Århundres totalitære regimer. Jeg skulle ønske at de ikke var så relevante for både 2017 og 2018.


Grand Hotel Abyss: The Lives of the Frankfurt School
Stuart Jeffries
Verso, 2017

En annen bok tar for seg samme problematikk som “Age of Anger” og “Om tyranni”, men fra en litt annen vinkel. Problemet er det samme: Hvorfor har ikke den moderne verden inkludert flere i prosjektet for frihet, likhet og gode liv? Dette var et levende spørsmål også på begynnelsen av 1900-tallet, og denne boken er historien om en av tankeretningen som vokste frem i forsøket på å finne svar - den såkalte “Frankfurterskolen” eller “kritisk teori”. Denne tankeretningen oppstod med forsøket på å besvare hvorfor forsøkene på sosialistisk revolusjon i Tyskland hadde slått feil. Den utviklet seg på 30-tallet som en kombinasjon av ny-marxistisk samfunnsanalyse og freudiansk psykologi. I økende grad ble tenkerne i denne tradisjonen opptatt av hvordan det kan sies å være en sykdom i selve det kapitalistiske systemet som virker passiviserende og forfører folk enten inn i konsumsamfunnet eller ulike former for totalitære systemer. I denne boken blir vi nærmere kjent med tenkere som Adorno, Marcuse, Fromm og Habermas. Deres til tider innfløkte ideer oppsummeres presist og klart. Det er en fortelling om den intellektuelles forsøk på å finne en posisjon i en tiltakende komplisert virkelighet. For Adornos del blir dette en historie om tilbaketrekning, pessimisme og resignasjon - hvor vestlig konsumkapitalisme har infisert nesten alle arenaer, og hvor den eneste muligheten for motstand til slutt var estetisk. Den eneste sanne frihet fantes i litteratur og musikk som aktivt gikk inn for å være vanskelig og bryte med konvensjonelle uttrykksformer. Mot ham står Habermas, som også ser alvoret i situasjonen men hele tiden har forsøkt å holde oppe muligheten for rasjonell kritikk av systemet og muligheten for konstruktiv politisk handling. Om noe kan vi si at problemstillingene som ble satt under debatt er mer aktuelle enn noensinne. Der Adorno og Horkheimer beskrev en kulturindustri preget av radio og aviser, lever vi nå i en speedet høyteknologisk medievirkelighet hvor spørsmål om sannhet og virkelighet er mer diffuse enn noen sinne. Og at borgernes passivitet igjen kan åpne for fascisme - se det er også ubehagelig aktuelt.


Soul Machine: The Invention of the Modern Mind
George Makari
Norton, 2015

I dag er det for de fleste innlysende at menneskesinnet er et naturlig fenomen, som kan forstås og forklares med en vitenskapelig tilnærming. Slik har det ikke alltid vært. “Soul Machine” er en idèhistorisk thriller om hvordan sinnet gradvis ble frigjort fra religionens og sjelens grep, og overtatt av vitenskapen. Dette var ikke en ufarlig prosess for de involverte. Vi kan i dag trekke på smilebåndet av for eksempel Descartes sine forsøk på å skille sjelen ut, slik at naturen og kroppen kunne åpnes for vitenskapelig utforskning. Men når vi leser hvilken apparat av sensur og undertrykkelse de tidlige moderne tenkerne måtte vokte seg for, er det snarere respekt en sitter igjen med. I England var de nok heldigere - her hadde de økt grad av intellektuell romslighet som gjorde at tenkere som Hobbes, Locke og Hume kunne arbeide frem modeller for menneskesinnet som vi i dag kan kjenne igjen i dagens psykologi, filosofi og dagligtale. I løpet av denne historien tegner det seg også opp konfliktlinjer som fortsatt lever i beste velgående. Skal sinnet best forstås som mer eller mindre blank tavle formet av miljøet, eller som bestemt av medfødte biologiske egenskaper? Hvilke metaforer er best egnet til å skildre sinnet - de mekaniske eller organiske? Og hva skal vi legge mest vekt på i vår forståelse av mennesker - fornuften eller følelsene? Underveis får vi bli med på viktige hendelser i den førvitenskapelige psykologiens historie. Vi følger de første spede forsøk på psykologisk behandling og miljøterapi i omsorgen for de gale. Vi får også levende skildringer av striden mellom ulike tilnærminger til psyken i behandlingen av den sinnslidende kong George den tredje. Makari er også god på å knytte sine tema til de bredere historiske strømninger, og viser hvordan frigjøringen av sinnet også var et politisk prosjekt. Forestillingen om et psykologisk indre fristilt fra religionen, ble et viktig ledd i kampen for frihet, demokrati og menneskerettigheter. På denne måten ble vitenskapen om sinnet en premissleverandør for moderniteten politiske og kulturelle frihetsprosjekt. Samtidig fokuserte den også på skyggesiden av både sinn og samfunn, forstått som menneskets sårbarhet for feilslutninger, mani og vrangforestillinger. Det ligger et enormt arbeid bak denne boken. Samtidig gjør Makari komplekse tråder lette å følge, og gjør fortellingene fargerik ved å gi oss innblikk i de ulike aktørenes liv.


Chasing the Scream: The First and Last Days of the War on Drugs
Johann Hari
Bloomsbury, 2016

Har du tenkt på om måten vi behandler rusproblemer på er den rette? Finnes det noe alternativ til den brutale krigen mot narkotika? Eller har du lurt på hvordan denne krigen egentlig startet? Da er Johann Haris bok noe for deg. Har du ikke tenkt noe over disse spørsmålene? Da er også Johann Haris bok noe for deg. “Chasing the Scream” forteller historien om hvordan vi gikk fra en situasjon hvor substanser som opium, heroin, kokain og cannabis var fritt tilgjengelige over hele verden. Men rundt 1914 skjedde det et skifte, hvor det ble satt i gang et korstog mot disse stoffene og brukerne av dem, med mål om å utslette alt illegalt rusbruk. Det er ingen pen historie. Den har en svært usympatisk hovedperson, den ærekjære FIB-mannen Harry Anslinger. Det meste tyder på at dette var et moralsk korstog, satt i verk for å få bukt med elementer av samfunnet som en oppfattet som en trussel mot tradisjon og orden. Dette korstoget har utallige ofre, og det pågår fortsatt. Hari sporer det frem til vår tid, og skadevirkninger det har. Han er ingen dop-entusiast, men en empatisk fortellerstemme som forsøker for egen del å tenke gjennom mindre undertrykkende og fordømmende måter å forholde seg til problemet på. På sin reise møter han mange som har forsøkt å arbeide på andre måter med rusproblematikk - i Canada, USA, Sveits og Portugal. Gjennom disse vokser det frem et alternativt bilde av feltet - hvordan avhengighet først og fremst blir et problem fordi mennesker mangler mening og tilknytning. Dermed finner du balanserte argumenter for liberalisering og avkriminalisering, og for behandling i stedet for straff. En trenger ikke være enig med disse standpunktene. Men Hari peker på et dysfunksjonelt system som pr i dag tjener kriminelle nettverk mer enn noen andre - og har svært tvilsom nytteverdi både for rusmisbrukere og samfunnet som helhet.


Why Buddhism is True: The Science and Philosophy of Meditation and Enlightenment
Robert Wright
Simon & Schuster, 2017

I den senere tid har det vært økende interesse for moderne versjoner av østlig meditasjon i vestens psykologi. På ulike måter har en utforsket om disse tradisjonelle formene for livskunst kan være til hjelp for mennesker i vår tid, enten det gjelder å mestre stress og fysiske eller psykiske helseplager - eller det gjelder å utvikle seg personlig i retning av å være et godt menneske med et godt liv. I “Why Buddhism is True” tar den amerikanske journalisten for seg teorigrunnlaget i det vi kan kalle klassisk buddhistisk psykologi - og ser hvordan det samsvarer med det vi vet om menneskesinnet fra moderne psykologisk forskning. Ikke uventet finner han en stor grad av samsvar. Kort sagt handler det om at sinnet vårt gjennom evolusjonsprosessen har utviklet en rekke tilbøyeligheter som skaper trøbbel i hverdagen. Hurtig, automatisert evaluering og handling ut fra lyst og ulyst gir næring til psykologiske fenomener som impulsivitet, avhengighet, angst og en rekke feiloppfatninger av oss selv og andre. I buddhistisk psykologi finner vi verktøy for å observere denne dynamikken, og å jobbe med å håndtere slike automatiske prosesser. Det innebærer en sunn skepsis til eget indre liv. Ikke gjennom distansert betraktning, men gjennom økt kontakt med tanker og følelser, en mer aksepterende holdning til dem, og større frihet når det gjelder hvilke man skal handle på og ikke. Wrights bok er et spennende eksempel på et pågående og svært frutkbart møte mellom gamle visdomstradisjoner og samtidens fag og forskning. Her sammenfaller klassisk livskunst, vestlig psykoterapi, evolusjonsteori, sinnsfilosofi, og nyere forskning på nevrale prosesser og bevissthet. Det åpner for en forståelse av hvorfor vi så lett blir fanget i gamle mønstre og ulike virkelighetsbobler og kan gi praktiske retningslinjer for å jobbe oss ut av dem. Som mange andre av bøkene jeg her anbefaler det således en direkte relevans til livene våre her og nå. 


Waking Up: A Guide to Spirituality Without Religion
Sam Harris
Simon & Schuster, 2015

Sam Harris befinner seg i samme tradisjon som Robert Wright. Han ser årtusengamle østlige visdomstradisjoner som en ressurs vi kan ta i bruk for å mestre livsutfordringer her og nå. Harris er en prominent religionskritiker, og hans bok stiller spørsmål om hvordan vi kan leve et moralsk liv uten å tro på Gud eller det hinsidige. Og er det mulig å være åndelig uten å være religiøs? Han ønsker å redde det han anser som de gode sidene ved religion - vekten på nestekjærlighet, medfølelse, fellesskap og altruisme – samtidig som han tar avstand fra religionenes mytiske og dogmatiske virkelighetsoppfatninger og leveregler. Han ønsker å finne en middelvei mellom ateismens banalisering av det åndelige, og New Age-bevegelsens tåkeprat. Det sentrale punktet for Harris (som hos Wright) er at selvet vårt er roten til mye av det som er vondt. Måten vi intuitivt oppfatter oss selv på er basert på en misforståelse. Vi har for lett for å tro på våre egne tanker og følelser, og ser verden gjennom et snevert og egoistisk filter. Det åndelige arbeidet - som sammenfaller med meditasjonspraksisen - består i å bli klar over våre egne illusjoner, og å våkne opp til en mer involvert og medfølende måte å være i verden på. I denne boken gis det presise og klare beskrivelser av både meditasjon, og av det de ulike kontemplative tradisjonene beskriver som “Opplysning”. Boken kan anbefales både til de som allerede er inne på feltet - men like gjerne som en nøktern innføring for de som er nysgjerrige.

Pop-psykologi

En musikalsk reise gjennom menneskets opplevelse og atferd

Musikk vekker følelser og energi. Og musikkens tema er livet selv. Hva er da mer naturlig enn å gå til musikken for å få belyst noen av de tema som psykologien som fag er opptatt av? Denne spillelisten er et forsøk på nettopp det. Den består av låter jeg har samlet opp over tid fordi de tekstmessig på en eller annen måte handler om menneskelige opplevelser og atferd. 

Spillelisten finner du her. Dersom lenken ikke virker kan den også hentes opp ved å søke på "Psych 101" i Spotify. 

Listen er lang. Jeg har forsøkt å gjøre den mer oversiktelig ved å dele den inn i ulike kapitler. Disse er organisert etter tema, slik det går frem av overskriftene nedenfor.


Her er det mye forskjellig. Det viktigste kravet for å bli inkludert er at låten på en eller annen måte kan si å ha psykologi som tema. Noen er erfaringsnære og sterke skildringer av smertefulle tilstander. Noen er mer tøysete. Og noen er litt av begge deler.


På sitt beste er populærmusikken på høyde med vår ypperste litteratur og kunst. Da kan den hjelpe oss til å leve oss inn i andres sinn, eller til å forholde oss til våre egne tanker og følelser. På sitt verste er den pubertal, klisjepreget og fordomsfull i sin fremstilling av i utgangspunktet kompliserte tema som vonde relasjoner og psykisk lidelse. 


Jeg har valgt å ikke være streng her. Litt av tanken er å få frem de ulike måtene følelser og sinnstilstander tematiseres og representeres i denne delen av populærkulturen. Kanskje kan listen bli utgangspunkt for en samtale om hvordan psykologiske fenomener forstås og misforstås? Eller kanskje kan den få lov til å bare være en litt alternativ, uhøytidelig innføring i faget? Uansett - jeg ønsker deg en god lytteopplevelse!

Generelt om sinn og psyke
Fra Pixies sin indie-klassiker “Where is my mind” til “Psychobabble” med Alan Parsons Project. En liten aperitif før vi beveger oss inn på de mer grunnleggende tema i faget


"Perfect": Erindringsbilder fra barndom og oppvekst
Hvordan formes vi av våre tidlige erfaringer? Dette er et gammelt og fortsatt levende spørsmål. På samme måte som i psykologien, fokuseres det i populærmusikken særlig på de vanskelige oppvekstvilkårene. Alanis Morrisette setter tonen, med mulig relevans for dagens debatt om Generasjon Perfeksjon:


Be a good girl
Try a little harder
That simply wasn´t good enough
To make us proud.

Mødre er selvsagt et sentralt tema, med bidrag fra Pink Floyd og Eminem. Mary Gauthier skildrer sin faktiske erfaring med å bli forlatt av sin mor i såre “Mama here, mama gone”, mens Magnetic Fields har en både morsom og rørende vinkling på objektrelasjoner og korrigerende emosjonelle erfaringer i “Papa was a rodeo”.


"Tøff i pysjamas": Skiftende selvtilstander og emosjonsregulering
Moderne psykologi forteller oss at vi gjerne smigrer oss selv til å tro at vi er mer enhetlige enn det som er tilfelle. Hvem er bedre egnet enn De Lillos til å illustrere hvordan både selvet og verden kan erfares svært forskjellig fra den ene dagen til den andre? Og klassiske Simon og Garfunkel skildrer med innlevelse hvordan en kan forsøke å skjerme seg mot egen sårbarhet:

I have my books
and my poetry to protect me
I am shielded in my armor
hiding in my room
I touch no one and no one touches me

I samme gate minner The Cure oss om at “Boys don´t cry”, og både Pink Floyd (“Comfortably Numb”), The Weeknd (“Wicked Games”), Sia (“Breathe me”) og Marilyn Manson (“Disassociative”) beskriver ulike forsøk på distansere seg fra eget følelseliv.


“Where I end and you begin”: De vanskelige relasjonene
Mennesket er et sosialt dyr. Og helvete er som kjent de andre. Sjelden blir dette tydeligere enn i populærmusikken. Hjerte rimer på smerte, og smerte er det i overflod. Radioheads Thom Yorke synger om de flytende grensene og de aggressive impulsene som vi kan erfare i nære forhold (“I will eat you alive”). Ofte blir følelser sett på noe farlig og destabiliserende, som i “Love will tear us apart” og “Love is a hurtin´ thing”.


Vi går fra PJ Harveys eksplosive uttrykk for kvinnelig begjær og hevngjerrighet, til Stein Torleif Bjellas vare skildring av de hjelpeløse menn. Sjekk også ut Ben Watts fine sang om mentalisering og mentaliseringssvikt - “The heart is a mirror where it´s easy just to see yourself”. Deretter følger en kavalkade av primitive behov og onde relasjonelle sirkler. Ring familievernkontoret.


“Sweet emotions”: Sjelelivets fyrverkeri
Etter denne turen inn i mørket, trenger vi å puste litt lettere luft. Følelsene gir livet retning og intensitet, og kan kjennes riktig så søte slik som hos Aerosmith. De Lillos dukker opp igjen med “Kjærlighet”, og Massive Attack beskriver ønsket om å beskytte de vi er glad i (“Safe from Harm”).


Deretter følger ulike følelser og følelsesuttrykk på løpende bånd - “Desire”, “Modern Guilt”, “Sorrow”, “Crying”, “The Weeping Song”, og så videre. Og apropos skyldfølelse - her kommer en av mine guilty pleasures: Charlenes svulstige men samtidig rørende hymne til det å være sann mot seg selv: “I've never been to me”.


“Quite nice people”: Om selvet og de andre
“How come I´m so afraid of people” synger Ida Maria. Og Nick Cave kommer med et forsøk på svar: “People ain´t no good”. Og selv følger man seg gjerne ikke god nok heller, som i Offsprings “Self Esteem” eller John Grants “Silver Platter Club”:


I wish I had no self-awareness like the guys I know
Float right through their lives without a thought
And that I didn't give a shit what anybody thought of me
That I was so relaxed you'd think that I was bored


Fra Diagnosemanualen
Faithless synger om søvnløshet. Kylie Minogue om gjenstridige tanker og følelser (“Can´t Get you out of my head”). Vi møter personlighetspatologi (“Narcissist”, “You´re so vain”, “I wanna be adored”, “No compassion”). Vi møter angst (“The fear”, “I´m so worried”, “Fear of the dark”, “Skrik”). Vi møter også melankolien og depresjonen i sine ulike uttrykk (“Happiness...any day now”, “10:15 Saturday night”, “Black eyed dog”, Kari Bremnes sin vonde men vakre “Stjernelause Døgn”, og selvsagt “Styggen på Ryggen”).

På sitt beste fanger populærmusikken fortvilelsen og mørket i slike tilstander, som i “Hurt” av Nine Inch Nails” eller Radioheads “How to disappear completely”. Og noen ganger kan den også formidle håp og en forsonende kraft, slik som i Johnny Cash sin sterke versjon av “I see a darkness”.


Videre i manualen finner vi spilleavhengighet (“The Gambler”), spiseforstyrrelser (“Anorexic beauty”, “Paper Bag”) og kleptomani (“Been caught stealing”). De seksuelle parafiliene er vel ikke lenger psykiatriske diagnoser, men av historisk interesser er SM-klassikerne “Venus in furs” og “The masochism tango” tatt med.


Ekstreme sinnstilstander
Vi åpner med utenforfølelsen i Radioheads “Creep” og de mørke indre impulsene i “The beast in me” og “Behind blue eyes”. Raga Rocker forteller om hvor godt det kjennes å ha noen å hate, mens med “Basket case” og “The ballad of Lucy Jordan” får vi fremstillinger av hvordan det kan være å miste grepet på virkeligheten. Galskap og ekstreme sinnstilstander har alltid vært et yndet tema for kunst og populærkultur. På denne listen finner vi både flåsete mer seriøse og erfaringsnære eksempler på dette. Her er listen lang, og berører mange former for kontrolltap og paranoide eller psykotiske opplevelser.


Psykoterapi
På film og TV har vi etter hvert blitt vant til å se psykologisk behandling og samtaleterapi fremstilt - om enn ikke alltid troverdig eller gjenkjennelig for de som faktisk jobber med det. I populærmusikken et mindre yndet tema, men noen eksempler har jeg da kommet over også her.


Ramones rocker i gang dette avsnittet med “Psycho therapy”, etterfulgt av surrealistiske “Frontier Psychiatrist” av The Avalanches. Deretter en historisk gjennomgang, som viser at da psykoanalysen var på moten inspirerte denne en rekke satirikere og humorister. Eksempler på dette er “The Ballad of Sigmund Freud”, “The Viennese Drinking Song” og “Freud and Jung and Adler”. De psykoanalytisk orienterte der ute vil sannsynligvis også kunne glede seg over “Le can can de Lacan”.


Deretter dukker Ramones opp igjen med en forespørsel om ECT (“Gimme gimme shock treatment”), mens Lou Reed behandler samme tema ut fra egen smertefulle erfaring i “Kill your sons”.


“Psycho killer”: Kriminologi
Forbryteren har en merkelig dobbel status i kulturen. Parallelt med frykt og moralsk fordømmelse finnes det en fascinasjon for det grenseoverskridende mennesket som vi finner også i populærmusikken. I dette kapittelet finner vi ulike vinklinger på forbrytere og forbrytelser. 

Hva “Psycho Killer” av Talking Heads egentlig handler om er ikke så lett å si. “Janie´s got a gun” har en mer tradisjonell narrativ struktur, det samme har Pearl Jams “Jeremy” og Bruce Springsteens uhyggelige eksistensialistiske seriemorderfortelling “Nebraska”. Vi får også bidrag fra The Boomtown Rats, Nick Cave, Sufjan Stevens med flere om lignende tema.


Tettest på virkeligheten ligger nok Mark Kozelek, som under artistnavnet Sun Kil Moon er singer-songwriternes svar på Karl Ove Knausgård med sine lange, dagboknotataktige sanger. I “Richard Ramirez died today of natural causes” bruker han en morder som utgangspunkt for en lang refleksjon om eget liv og vår alles sårbarhet og forgjengelighet.

“I wanna be sedated”: Rus og psykiatri
Vi har allerede vært inne på hvordan folk gjør ulike ting for å holde følelser på avstand. Her kommer en mer detaljert musikalsk felleskatalog av sanger om ulike psykofarmaka og rusmidler - fra “Valium” til Velvet Undergrounds episke “Heroin”. 

Mange har også forsøkt å fremstille rusmisbrukets dynamikk og destruktive konsekvenser, eksempler her er Amy Whitehouse med “Rehab”, OnklP & de fjerne slektningene med “En til” og Lou Reed med “Endless Cycle”.


“Everybody hurts”: Lys i mørket
Etter denne ferden gjennom popkulturell skjærsild og inferno trengs det en forsonende avslutning. Siste kapittel er tenkt som musikkterapi, med låter som kan trøste, styrke og få oss til trekke på smilebåndet. REM sin oppfordring om å “hold on” uttrykker håp, det samme gjør sanger som “Be OK”, “I can see clearly now”, “Bright side of the road”, “Put a little love in your heart” og “Let it be”. 

Forhåpentligvis kan det å konfronteres med mørket gjennom kulturelle uttrykk hjelpe oss til å forstå og føle med dramatiske og fortvilende sinnstilstander. Men vi skal heller ikke kimse av musikkens evne til å hjelpe oss ut av vår egen boble, til å løfte oss og å gi oss tro på det gode i mennesket og livet. Ingen sier det vel bedre enn Leonard Cohen, som får æren av å avslutte denne spillelisten med sin monumentale og uendelig vakre “Anthem”:


Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That's how the light gets in.