Om tungsinn og rosiner

Ny forskning viser at mindfulness virker like godt som medikamenter mot depresjon. Hvordan kan det ha seg? 

Vi er i et grupperom på et distriktspsykiatrisk senter et sted i Norge. Tolv mennesker sitter på stoler i en sirkel. I håndflaten til hver av dem hviler en rosin. Lederen for gruppen ber deltakerne om å utforske denne lille gjenstanden med hel og full oppmerksomhet. Hvordan ser den ut? Legger de merke til forhøyninger og fordypninger på overflaten? Ser de områder med lys og skygge, eller ulike fargenyanser?

Så inviterer hun dem til å berøre rosinen, å vende den mellom tommel og pekefinger. Hva legger de merke til av sansefornemmelser når den møter huden? Deretter blir deltakerne bedt om å lukte på rosinen, med konkret oppmerksomhet på duften i neseborene. Så plasseres rosinen i munnen. Med vennlig stemme oppfordres de til å legge merke til hva som skjer i munnen når de begynner å tygge, hvordan bølger av smak brer seg utover, hvordan konsistensen endrer seg når tenner og kjeve gjør jobben sin. 

Dette kan virke ganske rart. Ikke sjelden sier deltakerne det, også. Hva slags new-age hippie-greier er det de har meldt seg på? Og hvordan i all verden kan det å spise en rosin med oppmerksomhet være til hjelp mot depresjon og andre psykiske vansker?


Vi er på et kurs i mindfulness-basert kognitiv terapi, eller MBCT. Det er et åtte ukers program hvor deltakerne får en innføring i mindfulness, eller oppmerksomt nærvær på norsk. Det vil si en måte å være oppmerksom på - rettet mot det som erfares her og nå, med en vennlig, ikke-dømmende holdning.

Det er ikke noe spesielt eller mystisk med mindfulness. Alle har vi evnen til å være våkne, nærværende og mottakelige for det som skjer i øyeblikket. Men vi er også veldig godt i stand til det motsatte. I en travel hverdag blir vi lett gående på autopilot, i vår egen mentale boble. Forskning viser at folk tenker på noe annet enn det de gjør over halvparten av tiden. Dette påvirker også hvordan vi har det. Når vi er mentalt fraværende, så kjenner vi oss mer nedfor og urolige. Det fører til at vi går glipp av gode øyeblikk. Det påvirker også kvaliteten både på arbeidet vi gjør, og på kontakten vi har med andre.

Resten av denne teksten kan du nå lese på psykologisk.no.