Under kirsebærtrærne

Det er vår i Bergen. Kirsebærtrærne ved Lille Lungegårdsvann står i full blomst, et blekrosa fyrverkeri mot den blå himmelen. Det er en intens skjønnhet, som må nytes nå. Om bare noen dager er blomstene borte.


Mens jeg vandrer mellom trærne kommer jeg til å tenke på et lite essay av Freud, med den engelske tittelen “On Transience”. Her forteller han om en sommerlig spasertur i landlige omgivelser med to kompanjonger - en taus venn, og en ung men allerede berømt poet. 


Freud gleder seg over skjønnheten omkring dem, men det gjør ikke den unge poeten. Han tynges av tanken på at all skjønnhet - enten naturlig eller menneskeskapt - er dømt til undergang:


“All that he would otherwise have loved and admired seemed to be shorn of its worth by the transience that was its doom”


Freud strever med å forstå dette. Han selv opplever det annerledes, ja til og med omvendt. Det at en nytelse er begrenset, øker verdien av den. Som kirsebærtrærne godt illustrerer:


“A flower that blossoms only for a single night does not seem on that account less lovely”.


Freud forsøker aktivt å overbevise den unge mannen om sitt syn. Det gjør imidlertid ikke inntrykk på den melankolske poeten eller vennen hans. Dermed kommer psykoanalytikeren Freud på banen. Han tenker at siden han ikke lykkes med å overbevise samtalepartnerne sine, så må det være en eller annen kraftfull følelse som forstyrrer dømmekraften deres.


Det tenker Freud at må skyldes at skjønnhetens forgjengelighet ga disse to følsomme sinn en forsmak på sorgen, som de så gjorde opprør mot. Så får vi en komprimert versjon av Freuds teori om sorg og melankoli, som han var i ferd med å gi sin første formulering i samme tidsrom som han skrev “On Transience”.


Det er lett å kritisere Freuds teorier i ettertid. I dag er de fleste enige om at han la for mye vekt på seksuelle og aggressive impulser som drivkrefter i menneskelivet, at utviklingspsykologien hans var spekulativ og feil, og at hans syn på det ubevisste sjeleliv stemmer dårlig overens med hva vi vet om hjernen og sinnet i dag. Og jevnlig forsøkes Freud diskreditert fullstendig, jamfør en fersk kronikk av biologiprofessor Kristian Gundersen i Aftenposten.


Men det som slår meg når jeg etter vandringen blant kirsebærtrærne leser “On Transience” på nytt, er ikke først og fremst det utdaterte ved Freuds tekst. I stedet er det en levende, engasjert forfatterstemme som møter meg. Og så er det jo artig, da, å få følge den intellektuelle giganten Freud i en såpass laidback setting som en landlig spasertur med venner. Det er flott å få innblikk i denne situasjonen, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Det at noen har lett tilgang til gleden over livet og verden, mens andre strever mer med det. 



Og selv om Freuds opprinnelige melankoliteori har svakheter, så fremstiller han likevel det melankolske sinnelag på en måte som er lett gjenkjennelig også etter hundre år. Grublingen, fremfor nærvær i øyeblikket. Det reaktive sinn, som med sine ønsker om at ting var annerledes omdanner smerte til lidelse. Det slår meg at jeg er heldig, som kan glede meg over kirsebærtrærne. At det ikke ligger en depressiv eller engstelig skygge over disse gylne øyeblikkene ved Lille Lungegårdsvann.


En tenker kan ha både rett og feil på samme tid. Om Freud tok feil når det gjaldt driftsliv og utviklingspsykologi og det ubevisste, så gjorde han likevel noe riktig. Det var forsøket på å forstå, gjennom en lyttende inn-levelse i den andre. Og med en grunnholdning av at mennesker er komplekse, motsetningsfylte, og ofte ganske fremmede for seg selv. 


Selvinnsikt er mulig, men det krever hardt og tålmodig arbeid. Noen ganger vil personen faktisk på ulike vis aktivt motsette seg selvinnsikt. I denne forstand risset Freud opp den terapeutiske banen som vi fortsatt spiller på. Og selv om moderne psykodynamisk behandling har forkastet eller korrigert mye av den klassiske teorien, så står vi i en tradisjon og en arv etter Freud som det gir mening å hedre - om enn ikke ukritisk.


I “On Transience” møter vi Freud på mange nivåer. Vi møter ham som turgåer, og som en som er vennlig bekymret for et tungsindig medmenneske. Vi møter ham som teoretiker som forsøker å forstå og forklare sorgen og melankoliens egenart og dynamikk. Og vi møter ham som tidsvitne til en epoke som er i ferd med å gå tapt. For essayet er tettpakket med undergangstemaer, fra falmende blomster til menneskelig sårbarhet til en historisk apokalypse.


Spaserturen foregår sommeren 1913. Freud skriver at et år senere brøt krigen ut og frarøvet verden dens skjønnhet:


“It tarnished the lofty impartiality of our science, it revealed our instincts in all their nakedness, and let loose the evil spirits within us which we thought we had tamed forever by centuries of continuous education by the noblest minds. It made our country small again and made the rest of the world far remote”


Til tross for katastrofen som utfolder seg mens Freud skriver “On Transience”, så nekter han å gi seg hen til kynisme. I stedet velger han å forstå de som nedvurderer det tapte ved å si at det egentlig aldri hadde noen verdi. Dette forstår Freud som et uttrykk for at de er i en sorgprosess - over sine avdøde kjære, eller over raserte kulturelle idealer og forhåpninger. I likhet med den unge poeten klarer de da ikke å erkjenne at det forgjengelige kan ha mening og verdi. 


Freud tror imidlertid at sorgen som utspiller seg i Europa vil gå over, og evnen til kjærlighet igjen skal kunne frigjøres - slik at vi etter krigen skal kunne verdsette sivilisasjonens rikdom på ny. Han har tillit til at en skal kunne bygge opp igjen det som krigen har ødelagt, og til og med på tryggere grunn og mer varig enn før.


Freud kunne ikke vite hva historien hadde i vente. Det gir ordene hans en ekstra tragisk dimensjon. Gjennom to ufattelig blodige kriger gikk det gamle Europa under, og med det en tradisjon for kultur og dannelse som Freud var en av våre fremste eksponenter for. 


En diskusjon om rett og galt, om evidens eller ikke, yter ikke bredden i hans verk rettferdighet. En kan like gjerne kritisere Kierkegaard, Nietzsche eller Heidegger for å mangle evidens. Det stemmer selvsagt, og kanskje kan vi vise at de tok feil på noen områder - men det betyr ikke at de ikke kan ha noe å fortelle oss.


Vi mennesker organiserer livene våre omkring myter og historier. Freud har forfattet en av de store fortellingene om vårt indre liv, som har blitt en del av kulturen og dermed også av psyken vår. Litteraturviteren Harold Bloom rangerer ham derfor sammen med Homer og Shakespeare i sin gjennomgang av den vestlige litteraturhistoriens mesterverk. Dette er ikke et argument for å erstatte vitenskap med litteratur. Det er bare en påminnelse om at for å forstå oss selv, så trenger vi begge deler.


I en liten parantes kan jeg nevne at “On Transience” er av litterær interesse på mange måter. Den unge poeten er nemlig ingen andre enn Rainer Maria Rilke. Det viser seg også at samtalen mellom dem ikke foregikk helt slik Freud beskriver. 


For de som som er nysgjerrige på teksten, dens opphav og posisjon i Freuds liv og tenkning, kan jeg anbefale den fine boken “Freud´s Requiem. Mourning, Memory and the Invisible History of a Summer Walk” av Matthew von Unwerth. Og her kan du lese en fyldig omtale av boken. 



I tillegg til litteraten Freud, så møter vi i "On Transience" også stoikeren: Den lærde som bestreber seg for å gi avkall på illusjoner for å se om det kan gi sinnsro og livsglede. Og om Freud selv var skeptisk til østlig tankegods, så klinger det med en nærmest buddhistisk visdom i ordene hans. Han maner frem et bilde av tilværelsen som flyktig, og som noe som må fanges og nytes i det skjøre øyeblikket. 



Freud lovet ingen utopi, verken for samfunnet eller individet. I stedet tilbød han et anstrengende arbeid for å forstå oss selv - men også en mulighet for litt større overskudd og frihet til å møte verden. Det er først og fremst dette som klinger med, når jeg står under kirsebærblomstene. Hvis du er heldig, er det fortsatt ikke for sent å få dem med seg.