En annen film som er verd å få med seg er “Inherent Vice”, ute på DVD og strømmetjenester nå. Det er Paul Thomas Andersons filmatisering av romanen av samme navn av den amerikanske forfatteren Thomas Pynchon. Pynchon er en litterær legende og samtidig litt av en gåte. Det gåtefulle skyldes at han i en alder av snart åtti, har klart å leve et liv helt utenfor rampelyset. Han har aldri gitt et intervju. Det finnes faktisk ikke engang fotografier som vi med sikkerhet kan fastslå er av Pynchon som voksen.
Når det gjelder Pynchons litterære status, så er den knyttet til at han med stor språklig kraft og oppfinnsomhet har utforsket hva det vil si å være menneske i den moderne verden. Fra og med debuten med “V” i 1963 har han skrevet en rekke kaleidoskopiske romaner hvor hovedpersonene mer eller mindre uforvarende vikles inn i kompliserte og konspiratoriske hendelsesforløp.
Også i "Inherent Vice" blir et enkelt og grunnleggende sett godt - om enn noe naivt - menneske involvert i noe det er vanskelig å få oversikt over. Larry “Doc” Sportello (Joaquin Phoenix) er privatetterforsker i en tilnærmet permanent marihuana-tåke. Å være Pynchonsk helt er å være forvirret - og gjerne også stein. Slik sett er Larry “Doc” Sportello en typisk Pynchon-helt. Det blir tydelig fra første scene, hvor han får besøk av ekskjæresten Shasta Fay Hepworth. Shasta innvier ham i et komplott hvor noen forsøker å få hennes nåværende elsker, eiendomsbaronen Mickey Wolfman, innlagt på sinnssykehus for på den måten å sikre seg formuen hans. Det er starten på en mildt sagt kronglete historie. Doc går gjennom filmen med det samme forvirrete og samtidig sårbare ansiktet, og vi som seere deler langt på vei hans forvirring.
Noe av det flotteste med filmen er dette fjeset til Doc, som er mer et bilde på en tilstand enn et uttrykk for en bestemt karakter. Det fremmedgjorte mennesket, rotløs og uten retningssans, på villspor i et landskap av tegn i fri flyt. Pynchon forbindes gjerne med det såkalt postmoderne innenfor litteraturen - verk som med både lekenhet og alvor stiller spørsmål ved muligheten for klare svar eller varig mening. Det er uvisshet og flertydighet som gjelder. Språk og symbolsystemer er ustabile, og i den grad mening kan holde stabil så skyldes det at det er en eller annen makt som forsøker å fiksere den med vold. Få steder i verden er mer egnet som bakgrunn for slik problematikk enn Los Angeles - uvirkelighetens og det skjøre selvets hovedstad fremfor noen.
I “Inherent Vice” er meningen helt klart ustabil. Ord får stadig ny betydning, for eksempel “Den gyldne huggtann” som dukker opp igjen og igjen. I løpet av filmen blir det klart at det kan henvise til en seilskute, en indokinesisk narkobande, et sinnssykehus og en hemmelig forening for tannleger. Og Doc forsøker som best han kan å holde tritt med strømmen av karakterer som kommer på banen med stadig ny informasjon.
Når det gjelder Pynchons litterære status, så er den knyttet til at han med stor språklig kraft og oppfinnsomhet har utforsket hva det vil si å være menneske i den moderne verden. Fra og med debuten med “V” i 1963 har han skrevet en rekke kaleidoskopiske romaner hvor hovedpersonene mer eller mindre uforvarende vikles inn i kompliserte og konspiratoriske hendelsesforløp.
Også i "Inherent Vice" blir et enkelt og grunnleggende sett godt - om enn noe naivt - menneske involvert i noe det er vanskelig å få oversikt over. Larry “Doc” Sportello (Joaquin Phoenix) er privatetterforsker i en tilnærmet permanent marihuana-tåke. Å være Pynchonsk helt er å være forvirret - og gjerne også stein. Slik sett er Larry “Doc” Sportello en typisk Pynchon-helt. Det blir tydelig fra første scene, hvor han får besøk av ekskjæresten Shasta Fay Hepworth. Shasta innvier ham i et komplott hvor noen forsøker å få hennes nåværende elsker, eiendomsbaronen Mickey Wolfman, innlagt på sinnssykehus for på den måten å sikre seg formuen hans. Det er starten på en mildt sagt kronglete historie. Doc går gjennom filmen med det samme forvirrete og samtidig sårbare ansiktet, og vi som seere deler langt på vei hans forvirring.
Noe av det flotteste med filmen er dette fjeset til Doc, som er mer et bilde på en tilstand enn et uttrykk for en bestemt karakter. Det fremmedgjorte mennesket, rotløs og uten retningssans, på villspor i et landskap av tegn i fri flyt. Pynchon forbindes gjerne med det såkalt postmoderne innenfor litteraturen - verk som med både lekenhet og alvor stiller spørsmål ved muligheten for klare svar eller varig mening. Det er uvisshet og flertydighet som gjelder. Språk og symbolsystemer er ustabile, og i den grad mening kan holde stabil så skyldes det at det er en eller annen makt som forsøker å fiksere den med vold. Få steder i verden er mer egnet som bakgrunn for slik problematikk enn Los Angeles - uvirkelighetens og det skjøre selvets hovedstad fremfor noen.
I “Inherent Vice” er meningen helt klart ustabil. Ord får stadig ny betydning, for eksempel “Den gyldne huggtann” som dukker opp igjen og igjen. I løpet av filmen blir det klart at det kan henvise til en seilskute, en indokinesisk narkobande, et sinnssykehus og en hemmelig forening for tannleger. Og Doc forsøker som best han kan å holde tritt med strømmen av karakterer som kommer på banen med stadig ny informasjon.
Han skribler med en sløv blyant i notisblokken sin, hjelpeløse stikkord som “Paranoia alert!” eller “Something Spanish”. Han forsøker å skape orden i kaos ved å trekke opp linjene mellom de ulike aktørene på en plansje på veggen. Men han er ikke noen Sherlock Holmes eller Poirot, akkurat. Og det er ikke hans skyld - det skyldes at han lever i en verden som ikke går opp, hvor det ikke er noen rettlinjet historie som lar seg nøste opp i en enkel konklusjon om hvem som er skyldig, og hvem vi bare trodde var det.
Det er dette Pynchon er en mester på: Paranoia og konspirasjoner. Men de innfløkte sammenhengen hos Pynchon må ikke forveksles med konspirasjonsteorier slik vi blir kjent med dem gjennom kommentarfeltet på nettet. Det vi finner der er sterile, repeterende påstanden om Illuminati og Bilderberg-gruppen, eller Arbeiderpartiet og kulturmarxistene. Dette er fantasiløse forsøk på å ordne verden gjennom et fattig kognitivt skjema. Det konspiratoriske hos Pynchon er heller et bilde på det moderne tilstand: Det uoverskuelige og utforståelige i møtet med verden slik den er, og fornemmelsen av samme hvor mange lag man blottlegger så er det alltid slik at den endelige forklaringen eller meningen unnslipper deg.
Konspirasjonsteoriene på nettet kan kanskje forstås som en infantil reaksjon på dette historiske landskapet. Et forsøk på å dempe angst ved å rette aggresjon mot noe gjennom en uoppfinnsom historie som samtidig nærer illusjonen om å være smartere enn de andre. Hos Pynchon er det ikke mye rom for å være smart. Kanskje er det til og med Docs styrke, at han lever i en tilstand av selvpåført dumhet, en cannabis-indusert naivitet som til og med gjør ham til det godes kraft i en kynisk verden, og lar ham flyte fra scene til scene i plottet på en måte som gjør ham ufarlig nok til at han fortsatt er i live når plottet summeres opp.
Sånn sett er Doc en slags moderne “Everyman”, et bilde på et forvirrete moderne subjektet. Men han er også et bilde på noe annet - det melankolske mennesket, den som har mistet men som ikke klarer å fullføre sorgarbeidet over sin tapte Shasta Fay. Kanskje velger han en halvveis vegetabilsk tilstand for å dempe denne smerten? Men skyggen av det tapte objektet hviler på ham, og ansiktet til Joaquin Phoenix uttrykker også denne lengselen på en flott måte.
I tillegg er “Inherent Vice” et kjærlig tegnet tidsbilde. Gjennom musikk og bilder får vi bli med på nedturen fra sekstitallet, når blomsterbarnas drøm har endelig slått sprekker gjennom hendelser som Manson-mordene, Stones´ Altamont-konsert og Weathermen-bevegelsen. Bevegelsen fra love-ins og meditativ fred til sekterisme, organisert kriminalitet og urban krigføring. Fra empatogener som LSD og gress til dominansdopet amfetamin eller virkelighetsflukten heroin - de evinnelige “boom and bust”-syklusene som alle gyldne epoker gjennomgår. De kulturelle spenningene kommer i filmen også flott frem gjennom det ambivalente samspillet mellom Doc og den absurde streiting-politimannen “Bigfoot” Bjornsen - her er det mye flott komikk.
For regissør P.T. Andersons del så føyer “Inherent Vice” seg inn i rekken av flotte filmer som utforsker det moderne amerikanske selvet, om enn i et lettere toneleie enn de mollstemte mesterverkene “There Will Be Blood” og “The Master”. Anderson klarer å lage filmatisk poesi som taler både til hjertet og hjernen. Vi får håpe at han kan inspirere andre til å forsøke å gi liv til Pynchons mangefasetterte verden.
Det er dette Pynchon er en mester på: Paranoia og konspirasjoner. Men de innfløkte sammenhengen hos Pynchon må ikke forveksles med konspirasjonsteorier slik vi blir kjent med dem gjennom kommentarfeltet på nettet. Det vi finner der er sterile, repeterende påstanden om Illuminati og Bilderberg-gruppen, eller Arbeiderpartiet og kulturmarxistene. Dette er fantasiløse forsøk på å ordne verden gjennom et fattig kognitivt skjema. Det konspiratoriske hos Pynchon er heller et bilde på det moderne tilstand: Det uoverskuelige og utforståelige i møtet med verden slik den er, og fornemmelsen av samme hvor mange lag man blottlegger så er det alltid slik at den endelige forklaringen eller meningen unnslipper deg.
Konspirasjonsteoriene på nettet kan kanskje forstås som en infantil reaksjon på dette historiske landskapet. Et forsøk på å dempe angst ved å rette aggresjon mot noe gjennom en uoppfinnsom historie som samtidig nærer illusjonen om å være smartere enn de andre. Hos Pynchon er det ikke mye rom for å være smart. Kanskje er det til og med Docs styrke, at han lever i en tilstand av selvpåført dumhet, en cannabis-indusert naivitet som til og med gjør ham til det godes kraft i en kynisk verden, og lar ham flyte fra scene til scene i plottet på en måte som gjør ham ufarlig nok til at han fortsatt er i live når plottet summeres opp.
Sånn sett er Doc en slags moderne “Everyman”, et bilde på et forvirrete moderne subjektet. Men han er også et bilde på noe annet - det melankolske mennesket, den som har mistet men som ikke klarer å fullføre sorgarbeidet over sin tapte Shasta Fay. Kanskje velger han en halvveis vegetabilsk tilstand for å dempe denne smerten? Men skyggen av det tapte objektet hviler på ham, og ansiktet til Joaquin Phoenix uttrykker også denne lengselen på en flott måte.
I tillegg er “Inherent Vice” et kjærlig tegnet tidsbilde. Gjennom musikk og bilder får vi bli med på nedturen fra sekstitallet, når blomsterbarnas drøm har endelig slått sprekker gjennom hendelser som Manson-mordene, Stones´ Altamont-konsert og Weathermen-bevegelsen. Bevegelsen fra love-ins og meditativ fred til sekterisme, organisert kriminalitet og urban krigføring. Fra empatogener som LSD og gress til dominansdopet amfetamin eller virkelighetsflukten heroin - de evinnelige “boom and bust”-syklusene som alle gyldne epoker gjennomgår. De kulturelle spenningene kommer i filmen også flott frem gjennom det ambivalente samspillet mellom Doc og den absurde streiting-politimannen “Bigfoot” Bjornsen - her er det mye flott komikk.
For regissør P.T. Andersons del så føyer “Inherent Vice” seg inn i rekken av flotte filmer som utforsker det moderne amerikanske selvet, om enn i et lettere toneleie enn de mollstemte mesterverkene “There Will Be Blood” og “The Master”. Anderson klarer å lage filmatisk poesi som taler både til hjertet og hjernen. Vi får håpe at han kan inspirere andre til å forsøke å gi liv til Pynchons mangefasetterte verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar