Årets romaner 2015

Tiden er inne for å oppsummere året som har gått på ulike områder. Noen synes kanskje det blir masete med alle de ulike listene på denne tiden. Selv synes jeg det er fint med en anledning til å stoppe opp, se tilbake og gå gjennom det som har vært minneverdig - og kanskje også hvorfor det har vært minneverdig. I beste fall kan andre finne noe de får lyst til å bli kjent med. 

I vår tids kulturelle overflod er skjønnlitteratur det jeg får med meg minst av. Jeg er kanskje ikke alene om det - bøker er tross alt den uttrykkformen som krever mest tid og oppmerksomhet. Samtidig er leseropplevelsen kanskje den sterkest og mest givende kunsterfaringen for min del. I år er det særlig tre romaner som har gjort inntrykk. Eller kanskje skal jeg kalle dem romanserier, da de alle består av flere bøker.

Patrick Melrose-bøkene
Jeg begynte året med å lese Patrick Melrose-bøkene av Edward St. Aubyn. Et selvbiografisk farget prosjekt som skildrer oppveksten til Patrick med to svært destruktive foreldre: En dominerende, sadistisk far og en selvoppslukt og emosjonelt fraværende mor. I første bok får vi en sterk og rystende skildring av det indre livet til et barn som vokser opp i en narsissisitisk ødemark hvor tidligere generasjoners traumer nådeløst overføres til den neste.

I tillegg til dette utviklingspsykologiske skrekkabinettet, får vi et grelt bilde av forfallen britisk overklasse, og de som gjør sitt beste for å vinne innpass her. Gjennom ulike bifigurer beskrives snobberiets dynamikk, den frusterte streben etter medlemsskap, og forakten som kjennetegner det sosiale spillet og det sofistikerte smakshierarkiet. På sitt beste utleverer St. Aubyn dette som en moderne Proust. Det er giftige skildringer av renkespill, utroskap og umulig kamp for anerkjennelse. Samtidig gis karakterene dybde gjennom det samtidig innblikk i hvor skadeskutte mange av dem er. Som Patrick er de oppvokst i materiell velstand, men ofte med ekstrem følelsesmessig neglekt.  

Det høres dystert ut, og det er det også. St. Aubyn er imidlertid også en sort humorist, og det gjør dysfunksjonen mulig å holde ut. Noen ganger er det britiske understatements og "wit", andre ganger er det over det i groteske - som for eksempel i andre bok, hvor vi følger den unge Patrick som rusmisbruker i New York. Her kunne en del av scenene like gjerne vært hentet fra Trainspotting eller andre røffe skildringer av avhengighetens hverdag. Men her igjen balanseres komikken av fremstillingen av rusens funksjon. For Patrick blir det en måte å regulere og samle et selv som mangler stabil forankring og trygghet. 

Melrose-bøkene er også en fortelling om å finne fred og forsoning med en vond fortid og et urolig indre. Det handler dessuten om å få kontakt med andre som reelle mennesker, ikke bare som fantasigjenstand for egen forakt eller begjær. Sånn sett er Patricks liv et verdifullt kasusstudie for alle som er opptatt av personlighetens (skjev)utvikling og hvordan denne kan komme på sporet igjen. 

Det er denne forsonende kvaliteten som virkelig hever disse bøkene. St. Aubyn evner å løfte oss opp og ut av det grådige og hevngjerrige samspillet, og å vise oss øyeblikk av nærhet, nyanser og skeptisk håp. Han er ikke naivt optimistisk når det gjelder å komme seg ut av den destruktive skyggen av foreldrene og barndommen. Vi forstår at det er hardt arbeid, med stadig fare for tilbakefall. Det er også på denne måten Patrick blir levende for oss - gjennom tilstandsskift ut av det modne, inn i det primitive, og tilbake igjen. 

Her finner vi et annet av romanseriens tema, nemlig bevisstheten: Den flytende strømmen av erfaringer som er så vanskelig å fange - og desto vanskeligere for bevisstheten som er blitt til i et følesesmessig katastrofeområde. Men det gir forsiktig optimisme å følge Patricks forsøk på å finne fred med sitt eget indre, og å finne et språk for det han tenker og føler som er hans eget. Det er en litterær reise som det er vel verdt å bli med på. 

2666

Dette er den siste boken til den chilenske forfatteren Roberto Bolano, som døde da han var i ferd med å ferdigstille den. Selv ønsket han å få boken utgitt som en serie av fem romaner, men forlaget mente at historiens ulike deler var så sammenvevd at de hørte sammen i en bok. Slik ble det, og dermed er 2666 blitt en murstein på rett under 900 sider (i den engelske utgaven som jeg leste i sommer). La ikke lengden avskrekke deg. Dette er et litterært overflødighetshorn som du ikke bør gå glipp av.

Boken åpner med en gruppe europeiske litteraturvitere, som føres sammen gjennom sin fascinasjon for den tyske forfatteren Benno von Arcimboldi. Det spesielle med ham er at han er gått under jorden, uten kontakt med offentligheten. Jakten på den forsvunne forfatteren fører litteraturviterne etter hvert til Mexico og grensebyen Santa Teresa, som viser seg å være et særdeles uhyggelig sted. 

Santa Teresa er en fiktiv by, men bygget på virkelighetens Ciudad Juarez. Her vikles de ulike karakterene inn i et pågående kriminalmysterium, i form av en lang rekke drap på kvinner fra byens slumområder og fattige arbeiderklassestrøk. Dette danner i utgangspunktet et bakteppe for jakten på Arcimboldi, men etter hvert begynner vi å lure på om den forsvunne forfatteren eller andre i persongalleriet kan spille en eller annen slags rolle i det som pågår. Dette spenningsplottet veves så inn i en videre beskrivelse av et samfunn preget av elendighet, korrupsjon, avmakt og paranoia. 

Det er vanskelig å gi en kortfattet oppsummering av en så omfangsrik roman som 2666. Den er et mørkt nettverk av historier vevd inn i historier, en blanding av intellektuell detektivhistorie a la Umberto Eco og film noir fra "south of the border". Den har eventyraktige og surrealistiske innslag, og den har ambisjoner om å gi dagsaktuelle samfunnsanalyser og ta oss med på en reise gjennom det 20. århundres europeiske katastrofe. 

2666 er en gåtefull bok. Den er gåtefull i sine enkeltscener, som ofte er ladet med underliggende David Lynch-aktig uhygge. Den er også gåtefull som helhet, ved at du som leser blir sittende og lete etter spor eller tegn som kan hjelpe deg til å skape system og orden i romanens mangfoldige univers. Det er ikke sikkert at en vil finne alle svarene en som leser leter etter. Det kan godt hende at de finnes skjult i teksten, men at jeg ennå ikke har funnet dem. 

Boken har mye til felles med andre moderne mesterverk, som motsetter seg enkle oppsummeringer eller entydige konklusjoner. I stedet for at lesningen blir en midlertidig flukt fra livet, blir den en påminning om hvordan livet selv er: en ofte uklar prosess, uten tydelige spenningskurver eller ryddige løsninger. 2066 forholder seg i likhet med Melrose-bøkene som TV-serien til filmen som medium. Gjennom sin varighet gir de anledning for hele verdener å vokse fram, i all sin prakt og gru. Det er ambisiøse prosjekter, men også leseropplevelser som gir mye og som fortsetter å jobbe i deg etter at du trodde du var ferdig med dem. 

Andvake/Olavs draumar/Kveldsvævd

Den siste romanserien som har gjort inntrykk på meg i år er av Jon Fosse. Sammenlignet med de to foregående bøkene er den befriende kort. På sett og vis er vi her over i et annet register: Mer intimt, avgrenset i sitt karaktergalleri, med et korthugget og dialogdrevet språk. Effekten av å lese disse bøkene er likevel ikke ulike den som de to forrige verkene gir. Jon Fosse åpner nemlig også opp verdener. Han åpner fortiden for oss, han åpner karakterens indre liv, og han åpner den mektige verden av mystisk og språkløs storhet som de små enkeltmenneskene er en strevende og forvirret del av. 

Ytre sett handler bøkene om det unge paret Asle og Alida, som under dramatiske omstendigheter forlater vestlandsbygden de kommer fra og drar til Bjørgvin for å prøve lykken der. Fortellingen har nerve som en kriminalroman. Fosse skaper fortettet dramatikk ved å plassere de stakkarslige hovedpersonene sine i situasjoner hvor de tar stadig mer desperate valg. I tillegg til dette løper det andre tråder gjennom teksten, deriblant et sett bibelske allusjoner som jeg ikke fikk så godt tak i. 

Jeg fikk mer ut av Fosse sine poetiske fremstillinger av musikken og kunsten sin gåtefulle evne til å hen-rykke oss, til å bringe oss i kontakt med noe hinsides oss selv. Romanene preges også en gjennomgående fornemmelse av å ta del i et mystisk mangfold av alle som lever og har levd og skal leve. Her er tallrike eksempler på at de som er borte fortsatt er med oss, i et stort fellesskap som kan lindre den ensomheten som hver enkelt opplever i livet. 

Kanskje er også kunsten er kilde til lindring av den samme ensomheten, selv om den av Fosse fremstilles som et mer tvetydig prosjekt. I boken illustreres dette gjennom spelemannsfiguren, som for sin evne til å bringe folk sammen i overskridende øyeblikk av musikk og dans, må bøte for dette med et liv i utenforskap.

Det er store tema, men det blir aldri noe forsert eller oppstyltet ved dette hos Fosse. Handlingen går sin gang i form av sterkt skildrete konkrete øyeblikk, enten det er å gå hjemløs og fortvilet i regnet i Bjørgvins gater, eller stjålne øyeblikk av lykke i vårsolen eller over et kjærkomment måltid raspeballer. Alt fortalt i Fosse sitt rytmisk vuggende språk, en nytelse å lese og kanskje til og med aller best lest høyt.