Åndenes bo- og dagtilbud

I et kommunalt bo- og dagtilbud i Arendal har det vært leid inn åndeutdriver. Bakgrunnen var at ansatte hadde sett uforklarlige fenomenener i flere av rommene på arbeidsplassen. Åndeutdriver Bent E. Albrechtsen oppdaget raskt at institusjonen var full av ånder som hadde trengt seg inn i kroppene til både beboere og ansatte. Det dreide seg om såkalte klebeånder, som søker seg til menneskekropper med negativ energi. Albrechtsen oppdaget også strålebaner som åndene bruker til å bevege seg langs, og la disse om slik at de i stedet ble gående på utsiden av bygningen.


Situasjonen bedret seg da raskt, men åndeutdriveren ble brått bedt om å avslutte arbeidet etter et nattlig besøk på institusjonen. Ansvarlig ledelse er korte og avvisende i sine kommentarer, og vil bare si at oppdraget er et avsluttet kapittel. Det kan en jo lure på, all den tid Albrechtsen bestemte seg for å sette åndene og strålebanene tilbake til slik de var før han startet arbeidet. Det mulig at både Enhetsleder og kommunalsjef for helse og omsorg i Arendal kommune kan se frem til økt poltergeist-aktivitet på kontorene sine i tiden fremover.


Det er lett - og morsomt - å harselere med dette. Det minner om en Åpen Post-sketsj: Kommunal åndeutdriver. Møte i forvaltningen. Hvem skal få vedtak på åndeutdrivelse? Foreligger den nødvendige dokumentasjonen? Hvor mange timer har de rett på? Det er noe med kombinasjonen her: Velferdsstatens gjennomregulerte og rasjonelle hverdagsliv møter mørke og okkulte krefter. Det slår meg at det ville vært et flott utgangspunkt for en skandinavisk grøsser - før jeg kommer på at Lars von Trier allerede har gjort det, med Riget.

Saken viser at vi ikke lever i et fullt ut rasjonelt eller evidensbasert samfunn. Det er ikke slik at ideer og forestillinger henvises til historiens skraphaug. Snarere lever vi på denne skraphaugen. Tankegods fra de fleste tidsperioder sameksisterer godt side ved side, eller i nye hybride koblinger. De klarsynte på TVNorge. Spåkoner på internett. Og nå altså åndeutdrivelse i Arendal kommune.


Det er lett å bli både irritert og nedlatende her. Men det kan være greit å prøve å forstå det. Hva er det med disse klebeåndene? Hva slags psykologiske prosesser har vi med å gjøre? Det fikk meg til å tenke på den slovenske filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek, og hans analyse av haien i haisommer:

Zizek forstår haien som en form for syndebukk. Den gjør det mulig å samle all frykt og bekymring i ett objekt, som vi så kan bruke til å forenkle en alt for kompleks virkelighet. Vi kan tenke oss at klebeåndene fungerer på samme måte. For ansatte i ethvert kommunalt tilbud så kan hverdagen kjennes både uviss og slitsom. Helseplager, økonomiske utfordringer, gnisninger i parforhold og familieliv. Kanskje er det også sider ved arbeidsstedet som er krevende - konflikter mellom kollegaer, eller strev med å yte profesjonell omsorg ut fra knappe ressurser. Mange i helse og omsorg kjenner også på at systemet kommer med stadig nye krav til effektivitet og rapportering som gjerne kolliderer med de idealene en har for å jobbe med mennesker. Det er ikke rart at en kan få vondt i både følelser og kropp. Og så kommer åndeutdriveren, og alt det vanskelige kan kanaliseres inn i ett objekt som dermed blir forklaring og løsning på det vanskelige i livet.


På lignende vis kan vi kanskje forstå Märthas engler? Det gode i livet er like sammensatt som det vanskelige eller onde. Hvordan kan vi egentlig finne noe entydig godt i denne rotete verdenen? Det er så mye både-og. Da er det fristende å organisere vår forestilling om det gode rundt noen overnaturlige skikkelser som legemliggjør entydig omsorg, vennlighet og positive energier. Begge variantene spiller kanskje også på narsissismen vår - du er sentrum for en åndelig verden, du er så betydelig at både demoner og engler kretser om deg. Plutselig har livet ditt mening i en større kosmisk sammenheng. Det er bare så synd at det ikke stemmer.


Det er selvsagt et problem at dette etter alle logiske og vitenskapelige målestokker er feil. Men et annet problem er psykologisk: Det er en løsning som hopper over det møysommelige arbeidet det er å forstå seg selv og andre, og den situasjonen vi er en del av. En ser bort fra seg selv som et følende og fortolkende vesen som er - eller kan bli - aktør i eget liv. I stedet legges både det vonde og det gode utenfor oss selv, samlet i hendige eventyrfigurer som stjeler eller gir energi. Troen på åndeutdrivelse blir et eksempel på en psykologisk kollaps, en svikt i evnen til å mentalisere, det vil si arbeide for å se egne og andres tanker og følelser med et nyansert blikk. 

Når evnen til å tenke nyansert kollapser, så tyr vi til enkle løsninger. Sort/hvitt-tenkning. Oss mot dem. De andre som udugelige idioter, eller en trussel mot vårt trygge gode varme fellesskap. Zizek viser hvordan denne kollapsen er virksom også innenfor det politiske. Det mest groteske eksempelet er jødene i Nazi-Tyskland. De systemiske spenningene og paradoksene ved det tredje riket ble effektivt tilslørt ved at misnøyen ble forklart med og kanalisert mot jødene. Men også i vår tid har vi hele tiden nye - om enn mindre dramatiske - eksempler på slike syndebukkprosesser. Zizek viser til den den arbeidsledige alenemoren i nyliberalistisk konservatisme. Det får meg til å tenke på hvilke klebeånder som finnes i norsk politisk virkelighet i dag. Den uføre? Den sykefraværende kvinnen? Muslimen?

Det er hardt arbeid å være voksen, i betydningen å ha et åpent og reflekterende sinn. Det poeten Keats kalte "negative capability": Ydmykhet, nøkternhet, evnen til å utsette handlinger og for raske konklusjoner. Hver dag settes vi på prøve, i hjemmet og på jobben og på kultur- og samfunnsplan. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi er under press - særlig da risikerer vi å kollapse inn i mer primitive sinnstilstander. I denne forstand har vi alle våre klebeånder. Det avgjørende er om vi ringer til åndeutdriver eller ikke.