Mentalisering og mindfulness - to sider av samme sak?

Vi mennesker er sosiale vesener. Vi lever i fellesskap, og dette er kilde til både glede og frustrasjon. Tenk på en situasjon der du virkelig kjente deg møtt og forstått av en annen. Det er en sterk opplevelse. Se så for deg en gang du kjente deg misforstått, avvist eller kritisert. Hvordan kjentes det? Sannsynligvis tilsvarende kraftfullt, men med negativt fortegn. Innlevelse i hverandres sinn, eller mangel på dette, har betydning for trygghet og velvære. Det er også viktig på andre måter. Vil den andre meg vel? Eller prøver vedkommende å lure meg? Evnen til å lese andres hensikter og planer må ha vært verdifullt tidligere i menneskehetens historie, da vi levde i utsatte små flokker uten samfunnsinstitusjoner som garanterte for sikkerheten vår. Men også i vår tid er det avgjørende å kunne lese andre mennesker på en rimelig nøyaktig måte for å navigere i det sosiale landskapet. Hvordan blir vi så i stand til å fortolke andre mennesker? Hvordan lærer vi å forstå deres indre tilstander - tanker, motiv, ønsker, behov og følelser? 


Denne evnen er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Vi kommer til verden med en grunnleggende utrustning som må øves opp. Forskning på barns utvikling viser at sosial og emosjonell refleksjon vokser frem i samspill og relasjoner. Evnen til å forstå og leve seg inn i andre forutsetter omsorgspersoner som skaper forutsigbarhet og trygghet. Når alt går greit nok, vil barnet oppleve at dets ulike tilstander blir forstått, tålt, speilet tilbake og regulert av de voksne. Det gjør at barnet opplever seg som et sammenhengende selv med et indre liv som kan forstås og reguleres, først av andre og så av en selv. Gradvis utvikles så forståelsen av at andre mennesker har et tilsvarende indre liv med tanker, følelser og et personlig perspektiv på verden.

Men selv som voksne kan vi ha varierende evne til å forstå oss selv og andre. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi blir redde eller sinte eller skamfulle så kollapser evnen til å reflektere og se nyanser. Da henfaller vi lett til stereotypier og ensidige oppfatninger, både av oss selv og andre. Vi blir gjerne mer sikre på at vi selv har rett. Tanker og følelser oppleves som definitive sannheter, heller enn forbigående mentale hendelser. I det hele tatt kan det fort gå i glemmeboken at sinnet vårt er et fortolkende og meningsskapende organ. I stedet tas vår egen indre virtuelle virkelighet for god fisk. Kartet eller representasjonen forveksles med terrenget, og følgene blir ofte misforståelser, frustrasjon og konflikt.


Evnen til å være bevisst på hva som foregår i eget og andres sinn kalles mentalisering. En av våre fremste eksperter på emnet, professor Sigmund Karterud, sier det slik: “Mentalisering innebærer å kunne tenke og føle samtidig, klart og tydelig om hva som driver en selv og andre til handling”. Eller med Finn Skårderuds ord: "Å se de andre innenfra og seg selv utenfra". Det er en viktig ferdighet for å omgås andre, for å forstå seg selv, for å oppleve sammenheng i identiteten, og for å regulere egne følelser.


Mentalisering er et fenomen og begrep som i det siste har fått økt fokus i psykologisk behandling. Det skyldes særlig at det har blitt integrert i arbeidet med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne tilstanden skyldes at selvet ikke har fått utvikle seg innenfor trygge og støttende relasjoner. Det fører til at en som ungdom og voksen får vansker med regulering av følelser, brå skift i opplevelsen av andre, og en usikker identitet og ofte også en tendens til impulsivitet og selvdestruktive handlinger.

I emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er svikten i mentalisering et sentralt kjennetegn. Men også andre psykiske plager hindrer nyansert tilgang til eget eller andres sinn. Mentalisering forstyrres for eksempel av den ensidige pessimistiske tenkningen i depresjon, eller kretsingen rundt frykt og bekymring i angstlidelsene. Også selvmedisineringen hos rusmisbrukeren kan forstå som forsøk på å skru av en indre verden som kjennes kaotisk, overveldende og uhåndterbar. I alle disse tilfellene er mentalisering relevant - fordi det kommer noe i veien som forstyrrer denne evnen, og målet for behandling blir å gjenopprette den.

Mentaliseringsbasert terapi har røtter i den psykodynamiske tradisjonen, men representerer en modernisert variant av arven etter Freud. Det “psykodynamiske” består ikke i forsøk på å tolke det pasienten sier eller gjør som uttrykk for ubevisste impulser. Det handler heller ikke om å være en tilbakelent og avventende terapeut. Det består snarere i det å arbeide aktivt i relasjonen, å bruke det som pasienten bringer inn i terapi OG det som skjer mellom pasient og terapeut. Målet er å utforske svikt i mentalisering, og for å hjelpe pasienten til å gjenopprette evnen til å mentalisere når denne går tapt.


Jeg har det siste året forsøkt å lære meg denne behandlingsformen, gjennom et videreutdanningsløp innen retningen. Det har vært både givende og krevende. Givende, fordi det gir et rammeverk for å forstå og arbeide med til dels dramatiske tilstandsbilder og funksjonssvikt. Når det har vært krevende, så er det først og fremst fordi det innebærer å jobbe tett på de ulike utfordringene som oppstår i terapi: Misforståelsene, feiltolkningene, de sterke følelsene som pasienten opplever både utenfor behandlingen men også i selve terapisituasjonen - og som i sin tur vekker følelser i terapeuten.


Mentaliseringsbasert terapi handler om å bringe inn en nysgjerrig, ikke-vitende, nøktern holdning til slike situasjoner. Det handler om å forsøke å holde sitt eget sinn åpent, selv om den en snakker med er inne i en tilstand som er fastlåst og avstengt. For dersom den ene parten klarer å holde seg åpen og utforskende, så vil mentaliseringen kunne smitte over. Det kan skape en ny relasjonserfaring, som hvis den gjentas kan styrke den generelle evnen til å mentalisere.

Jeg har vært veldig fornøyd med undervisningen og veiledningen ved Institutt for mentalisering. Lærerne har knyttet sammen teori, forskning og klinisk praksis på en forbilledlig måte. Det har vært nyttig for det daglige arbeidet mitt. Det har også vært et tankevekkende kurs. Blant annet har jeg blitt gående og tenke på sammenhengen mellom mentalisering og et annet ord på m som er gjenstand for en del oppmerksomhet om dagen - nemlig mindfulness.


Jeg opplever ofte at dette er ord som blandes sammen av kollegaer. Kanskje ikke så rart, i en behandlingshverdag som er full av merkevarenavn (helst forkortelser på tre eller fire bokstaver) og stadig nye begreper. Men har de noe til felles, ut over at de begge begynner på m?

Sett utenfra skulle en kanskje ikke tro det. Det ene er forankret i den ærverdige tradisjonen etter Freud, men oppdatert med spebarnsforskning og sinnsfilosofi og hjerneforskning og for ikke å snakke om klinisk forskning som viser at det virker. Det andre henter sin inspirasjon fra buddhistisk meditasjonstradisjon, riktignok sekularisert og avmystifisert og også forskningsbasert, men tilsynelatende knyttet til en annen grunnholdning - ja, for det må det vel være? I alle fall når en leser om mindfulness i aviser og ukeblader. Det er en mindfulness-bølge over oss, det har blitt en motebølge hvor alle skal trene på nærvær for å bli mer effektive og produktive og kreative og vennlige med seg selv og andre.


Jeg har brukt en del tid på å lære meg mindfulness, og har forsket på det, og er litt oppgitt over hypen det omgis med nå. Det er hyggelig at folk fatter interesse for det, det må tydeligvis treffe noe i moderne menneskers liv som ikke er å kimse av - men jeg er redd for at noe viktig ved mindfulness går tapt i den populære innpakning som fenomenet nå får. Og noe av det mest vesentlige er at det er nært beslektet med mentalisering, slik at disse to begrepene i realiteten er ulike sider av samme sak - og det er en sak som er av stor psykologisk betydning.


Jon Allen, en av de fremste formidlerne av mentaliseringsbasert terapi, får dette godt frem. Han sier det så klart som dette: Skal du mentalisere, så må du begynne med mindfulness. Det vil si, du må begynne med å være oppmerksom på det som erfares i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Glem bildene du får opp av munker eller forretningsmenn som mediterer, eller selvrealiserende kvinner i dyre yogadrakter. Mindfulness handler om noe helt grunnleggende menneskelig: Å få med seg det som skjer, både i oss og omkring oss. Å være åpen for det som er av sanseinntrykk, følelser, tanker og input fra omgivelsene. Å vite hva som skjer, uten å være for oppslukt i tanker og uten å forsøke å fjerne eller forandre på det som oppleves. Det er det som er mindfulness. Og som Jon Allen får godt frem, så er det her vi må begynne i arbeidet med å forstå oss selv og andre. Vi må være koblet på.


Allen viser også til at det er en felles holdning til grunn for både mindfulness og mentalisering: ikke-dømming, aksept, vennlighet og nysgjerrighet. Samtidig er mentalisering noe mer avgrenset enn mindfulness. Mindfulness beskriver en oppmerksomhet som kan være rettet mot hva som helst: kroppen slik den kjennes i øyeblikket, smaken av morgenkaffen eller måltidet til lunsj, det du kan se eller høre i omgivelsene, og så videre. Mentalisering handler derimot om mentale tilstander - egne eller andres. Hva foregår i mitt sinn? Hva foregår i den andre sitt sinn? Mentalisering handler om å integrere den sosiale og emosjonelle informasjonen vi har tilgjengelig i situasjonen - det vi kan se og høre, men også det vi har av tidligere kunnskap, vevd sammen med det vi selv tenker og ikke minst føler i øyeblikket.


Jon Allen kaller mentalisering for “mindfulness of mind”, for å få frem at det handler om her-og-nå-fokusert og åpen oppmerksomhet - men rettet mot tanker, følelser, intensjoner som vi forsøker å forstå. Vi forsøker å lage en forklaring, skape en historie - og dette er kanskje en annen forskjell mellom mindfulness og mentalisering. For i mindfulness øver en mer på å la tanker komme og gå, uten å utbrodere dem eller å forsøke å komme frem til noen bestemt forklaring. “Stop making sense” - dette kan være nyttig, ikke minst for de som har en tendens til å vikle seg inn i eget tankespinn. Samtidig er det viktig å “Start making sense” også - å klare å reflektere rundt mentale tilstander på en nøktern måte, og å lage oss forklaringer som ikke er rigide eller urimelige, og dette er kjernen i mentalisering.


Mentaliseringsperspektivet kan kanskje hjelpe oss å huske på noe som ikke alltid blir like mye vektlagt i mindfulness, nemlig at evnen til å være til stede og til å ha et meta-perspektiv på eget sinn, ikke er noe som eksisterer i et vakuum. Når vi blir i stand til det, er det som sluttprodukt av en kompleks utviklingsprosess, et samspill mellom vår medfødte kognitive og relasjonelle kapasiteter og de erfaringer vi gjør oss med omsorgspersoner og andre viktige mennesker. Både mindfulness og mentalisering vokser frem i tilknytningsrelasjoner, ved at barnet har inntonete voksne som hjelper dem å regulere seg selv og som veileder dem i det å være oppmerksomme - i første omgang ved at den voksne er oppmerksom, både mindful og mentaliserende, på barnet og dets behov og indre liv.


Når det indre fundamentet for slik oppmerksomhet og orientering mot eget og andres sinn mangler, så er det ikke bare å sette seg ned og meditere. Ofte vil det trengs et annet arbeid først, en utforskning av personens opplevelser, reaksjoner og væremåter i relasjonen - slik at en kan styrke evnen til selvregulering og mentalisering nok til at personen etter hvert tør å ta sjansen på å være alene med sitt eget sinn. For meg har mentaliseringsperspektivet vært en god påminnelse om at det må være et fundament på plass i personligheten før en kan gå i gang med vanlige mindfulness-øvelser. Samtidig ER mentaliseringsbasert terapi en form for mindfulness, om enn med litt andre midler. Her arbeides det ikke med meditative øvelser, men gjennom å legge til rette for en oppmerksom, utforskende og ikke-dømmende holdning i den terapeutiske samtalen.


Slik Jon Allen beskriver det, er altså disse to fenomenene nært i slekt. Begge beskriver hvordan sinnet vårt virker når det er på sitt beste: Når det er åpen tilgang til informasjon fra både kropp og sinn, når følelser og tanker kan erfares på en ikke-defensiv måte, og når vi opprettholder en engasjert og utforskende holdning til andre mennesker. Dette er ikke lettvinte løsninger. Det er møysommelig arbeid å praktisere mindfulness - ikke en snarvei til harmoni, men heller en måte å være med vanskelige og utfordrende opplevelser på som skaper mindre stress og komplikasjoner. Det er det samme med mentalisering - det handler om å møte lidelse, ikke fjerne den raskt men formidle tro på at det går an å sammen arbeide seg gjennom den, og ut på andre siden.