Mennesker i verdensrommet

Verdensrommet har fascinert filmskapere siden mediets spede barndom. Reisen til månen fra 1902 var den første science fiction-filmen. Her drar en gruppe franske vitenskapsmenn til månen i en kuleformet farkost skutt ut av en kanon. Der møter de den aggressive lokalbefolkningen, selenittene. Astronautene tas til fange, men klarer å unnslippe og vender tilbake til jorden og Paris med en av månemennene som trofé.


Science fiction handler som oftest om spekulative eller forestilte fenomener: Fjerne planeter, romvesener, tidsreiser, høyteknologiske eller dystopiske fremtidsvisjoner. Det er lett å tenke på dette som virkelighetsfjernt, eller som ren underholdning. Samtidig er det en sjanger som nesten alltid utforsker noe langt nærmere, nemlig hva det vil si å være menneske. Hva er vårt vesen? Hvordan påvirkes vi av teknologi? Hva er et godt samfunn? Hvordan kan vi vite hva som er virkelig og ikke? Hva er vår plass i universet?

Når science fiction-filmen fungerer, så går visuell skaperkraft, en følelsesmessig engasjerende historie og filosofiske problemstillinger opp i en høyere enhet. For meg er det noe helt spesielt med filmer som Metropolis, 2001, Stalker, Blade Runner og The Matrix. De treffer et eller annet i meg, en lengsel etter det fantastiske og samtidig intellektuelle som ingen annen sjanger fullt ut kan tilfredsstille.


Nå er det Christopher Nolans tur å bevege seg ut i verdensrommet. I Interstellar starter vi på jorden, i en ikke alt for fjern framtid. Klimakrisen er en ikke-reversibel realitet. Vi aner at samfunnssystemene har kollapset, og menneskene har trukket seg tilbake i mindre jordbrukssfellesskap. Her er hverdagen en kamp mot stadig nye plantesykdommer og enorme sandstormer. Til tross for at en tydelig har gått tilbake til en nøysom og lavteknologisk livsstil, så er menneskehetens eksistens truet av at atmosfæren sakte men sikkert er i ferd med å bli giftig.

I denne utarmete versjonen av USA møter vi den tidligere flyveren og ingeniøren Cooper, fint spilt av Matthew McConnaughey. Han er enkemann, og lever på en gård sammen med sine to barn og sin svigerfar. Her forsøker de å klare seg under stadig mer ugjestmilde forhold. En serie underlige tegn fører til at Cooper og datteren Murphy kommer i kontakt med det som er igjen av romfartsorganisasjonen NASA. Cooper verves som pilot på en desperat reise ut av solsystemet, for å finne en beboelig planet som menneskene kan gjøre til sin egen.

Interstellar er en ekstremt ambisiøs film. Tematisk handler den om intet mindre enn menneskehetens være eller ikke være. I tillegg er komplekse astronomiske fenomener viktige for filmens plott. Her møter vi ormehull, sorte hull, tidens relativitet og femdimensjonale rom. Astrofysikeren Neil DeGrasse Tyson hevder at Interstellar gir de beste illustrasjoner av Einsteins teorier om relativitet og rommets krumning som noen gang er vist på film. Andre vitenskapskyndige har vært mer kritiske til filmen. Det får så være. Selv forventer jeg ikke full troskap mot romfysikkens lover. Jeg er mer opptatt av at handlingen er velkomponert og at karakterene virker levende.


I Nolans forrige forsøk på science fiction, drømmemanipulasjonsthrilleren Inception, ble premisset for historien så komplisert at jeg falt av og sluttet å bry meg. Slik er det ikke med Interstellar. Her sjongleres det med Store Spørsmål og astro- og kvantefysikk, men uten at det kommer i veien for det personlige. Nolan slipper aldri av syne grunnleggende følelser som tilknytning, kjærlighet, savn og hjemlengsel. Interstellar er således en film med hjerne, men først og fremst hjerte. Det er ikke ofte Hollywood-historier berører meg, men her satt jeg faktisk med klump i halsen og rusk i øyet opptil flere ganger.


Visuelt er filmen imponerende, men uten å være flashy. Den er ikke forelsket i sine egne utenomjordiske verdener, slik for eksempel James Camerons Avatar var det. Enten Nolan viser oss midtvestens maisåkre, fjerne is-planeter eller hjertet av sorte hull så gjøres det med bilder som klarer å ivareta både det episke/majestetiske og det nære menneskelige. Og selv om dette ikke er en actionfilm i tradisjonell forstand, så er det nok av spenning i velkomponerte handlingssekvenser.

Lyd og musikk er også mesterlig. Det buldrer og dirrer i de dype registre, og er med på å forsterke opplevelsen av å reise til universets ytterste grenser. Hans Zimmers filmmusikk er mektig og virkningsfull, kanskje særlig grunnet sekvensene med kirkeorgel som gir sakral dybde både til jordiske og utenomjordiske bilder. Innimellom har soundtracket også artige små klassisk-romantiske referanser - et av mange nikk til det uunngåelige sammenligningsgrunnlaget 2001 som kjennere kan lete etter og glede seg over.

Er så Nolan en ny Kubrick? Jeg vil si nei. Kubricks filmer er kjennetegnet av en annen eksperimentvilje, og en aura av perfeksjonisme og kjølig formell intelligens. De er modernistiske mesterverk, og motsetter seg å spille på publikums affekter i enkel forstand. Nolan vil derimot røre hjertene våre, og til tross for sin enorme beherskelse av filmmediet så opererer han mye mer innenfor rammene av Hollywood-narrativet enn Kubrick noensinne gjorde.


Hvis Nolan er den nye noen, så er han den nye Spielberg. Tenk for eksempel på “Nærkontakt av tredje grad” eller “ET”. Dette er filmer som stiller spørsmål om vår plass i universet uten å miste det sårbare, varme og hverdagslige ved å være menneske av syne eller å drukne det i spesialeffekter. Nettopp dette klarer Interstellar også, og det gjør den vel verd å få meg seg.