De siste par årene har imidlertid mindfulness blitt et ord i tiden. Et motefenomen, på linje med crossfit-trening og øl fra mikrobryggeri eller hipster-skjegg. Og som slike livsstilstrender så vekker det gjerne irritasjon, harselas og kritikk. Det kan være på sin plass. Tidligere har jeg skrevet om hvordan markedsføringen av mindfulness bidrar til å ta fokus bort fra hva det egentlig handler om. Jeg har også skrevet om tendensen til å overselge mindfulness som løsning på ulike problemer. Samtidig tenker jeg at en del av kritikken som rettes mot mindfulness er unyansert, eller rettet mot en karikert versjon.
Den 12. - 14. november ble den fjerde norske mindfulnesskonferansen arrangert på Fornebu. Målet var å belyse hvilken rolle oppmerksomt nærvær og en ikke-dømmende holdning kan ha for samfunnet. Er det mulig å overskride det enkle skillet mellom det ytre og indre, som av kritikere ofte gjøres til et enten-eller spørsmål? Må det være slik at ENTEN er du orientert mot omverdenen og sosiale og kulturelle og strukturelle forhold - ELLER så er du rettet innover, skuende mot din egen navle på en måte som bare bekrefter det bestående?
Årets konferanse tok sikte på å utforske de mulige sammenhengene mellom individuell kontemplativ praksis og det sosiale og moralske. Kan det å øve på nærvær fremme egenskaper som er av betydning for oppvekst, utdanning, helse, arbeidsliv og vårt forhold til miljøet? Slik sett var konferansen bredt anlagt, ja ambisiøs i sitt temavalg. Her vil jeg bare nevne noen av innleggene, som sammen trakk en rød tråd gjennom konferansen på tvers av fagområder og samfunnsutfordringer på ulike nivåer.
Helse og helhet
Først ut var Michael de Vibe, som tok opp betydningen av mindfulness for helsen vår. Det handler da ikke om nok en perfeksjoneringsstrategi i en tid hvor det er nok av disse. Michael knyttet i stedet an til roten av ordet helse, og dets slektskap med ordet helhet. God helse ble dermed forklart som det å være helt til stede med en selv slik en er, på godt og vondt.
Michael snakket også om ulike innganger til nærvær, eller måter å komme i kontakt med oss selv som samtidig også kan bli utganger til å forbinde oss med en større helhet. Disse omfatter blant annet kroppen, pusten og følelsene og selvbevisstheten - det å være klare over oss selv, og å erkjenne at tankene våre bare er fortolkninger som gjøres ut fra et bestemt perspektiv.
Det er en utfordring ved det avanserte kognitive apparatet vårt at vi blir låst i våre egne simuleringer, overbevist om at tankene våre sier sannheten om verden og oss selv. Michael viste til et Einstein-sitat som beskriver nettopp det å tre ut av vår egen selvsentrerte boble som den store utfordringene i et menneskeliv:
“A human being is a part of the whole called by us universe, a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feeling as something separated from the rest, a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.”
Å åpne seg mot livsveven
Hvordan kan vi utvide sirkelen for vår medfølelse til å inkludere alle levende vesener? Filosofen Arne Johan Vetlesen tok opp denne tråden i sitt foredrag. Først ved å beskrive den avspalting og fremmedgjøring vi har opplevd i det moderne, da mennesket for alvor ble herre over naturen. Opp mot dette stilte Vetlesen det mytiske verdensbildet, hvor mennesket erfarte seg innvevd i en levende og besjelet helhet.
Dette ble illustrert med en fortelling om sønnen til Vetlesen. Han gikk fra som fire-åring å hilse med den største selvfølgelighet på trær og bekker på søndagsturen, til som skolegutt å begynne å skamme seg over dette og i stedet forbeholde hilsingen til andre mennesker. Sønnen var på denne måten blitt sosialisert inn i vår tids menneskesentrerte væremåte - en væremåte som på grunn av den tapte kontakt med og respekt for andre livsformer har enorme kostnader.
Vetlesen benekter ikke at det moderne har ført til fremskritt - men det har også ført til en levemåte som ikke er bærekraftig. De bærende verdier i opplysningstiden var rasjonalitet forstått som evne til langsiktig planlegging og til å utsette behov. Det nåværende systemet for produksjon, distribusjon og forbruk preges imidlertid av det fullstendige fravær av langsiktige perspektiver og behovsutsettelse.
Vetlesen var ikke nådig i sin dom over den moderne filosofiens rolle i denne historiske prosessen. Han gjorde Descartes til hovedskyldig i at fagfilosofien har blitt fanget i sitt eget hode - opptatt av sterile problemstillinger som kropp/sinn-problematikken og grubling på hvorvidt andre sinn kan sies å eksistere. Vetlesen ga oss i stedet en mer engasjert filosofi, en tenkning som tar vår tids absolutt største moralske utfordring på tindrende klart alvor.
Selv brukte ikke Vetlesen begrepet mindfulness i sitt foredrag. Han lot sågar til tolke mindfulness som en innadvendt aktivitet, og etterlyste heller en åpning utover. Dette beror nok på at han ikke har satt seg inn i hva det innebærer. Jeg opplevde i alle fall at den åpning mot livsveven som han etterlyste i høyeste grad er noe som nærværspraksis støtter opp om.
Å vokse på stedet
Judy Wicks er en pionér i lokalt forankret økologisk næringsvirksomhet. Hun har siden 1983 drevet The White Dog Cafe i Philadelphia, hvor hun tidlig ble opptatt av å kunne tilby kundene kortreist økologisk mat med vekt på dyrevelferd. I dag har arbeidet hennes med å fremme sosialt ansvarlig og bærekraftig forretningsliv gitt opphav til et stort internasjonalt nettverk for levende lokaløkonomier. Hun la i sitt foredrag vekt på balansen mellom hode og hjerte. Det vil si å tenke ut fra deling og samarbeid, heller enn “ekspander eller dø”-tankegangen som preger vår tids kapitalisme.
Snarere enn å hente inspirasjon fra storkonserner som invaderer stadig nye områder uten hensyn til lokale forhold og relasjoner, ser Wicks til naturen for å se hvordan ting vokser der - på stedet, og med dype røtter. Hun oppfordret oss til å se på vekst som noe mer enn det rent økonomiske. Vekst kan også ses i form av økt kunnskap, utvidet bevissthet, dypere relasjoner, sterkere fellesskap - og samtidig det å ha det gøy med det man gjør. Det var inspirerende å høre Judy fortelle om sin reise, og om de møtene hun har hatt med folk, dyr og natur på veien. Forelesningen ga håp, ved å vise hvordan det er praktisk mulig å drive næring ut fra tanken om en såkalt “trippel bunnlinje” - det vil si hensyn til sosial og økologisk bærekraft, ikke bare den rent økonomiske.
Hvorfor vi ikke tenker på global oppvarming
Per Espen Stoknes snakket om de mentale og følelsesmessige barrierene mot å ta inn over seg klimaendringene som realitet. Paradokset er at jo mer alvorlig realiteten er, jo mindre later folk til å være bekymret. Stoknes hjalp oss å forstå at dette skyldes psykologiske mekanismer som trer i kraft i møte med skremmende informasjon. Vi distanserer oss, ved å legge vekt på at konsekvensene av klimaendringer er fjerne fra oss både i tid (fremtiden) og sted (Arktis og Afrika). Og når budskapet er dommedagspreget, begynner vi å unngå det (lar være å lese nyhetene, for eksempel).
Hvorfor vi ikke tenker på global oppvarming
Per Espen Stoknes snakket om de mentale og følelsesmessige barrierene mot å ta inn over seg klimaendringene som realitet. Paradokset er at jo mer alvorlig realiteten er, jo mindre later folk til å være bekymret. Stoknes hjalp oss å forstå at dette skyldes psykologiske mekanismer som trer i kraft i møte med skremmende informasjon. Vi distanserer oss, ved å legge vekt på at konsekvensene av klimaendringer er fjerne fra oss både i tid (fremtiden) og sted (Arktis og Afrika). Og når budskapet er dommedagspreget, begynner vi å unngå det (lar være å lese nyhetene, for eksempel).
Videre er det slik at når vi det er manglende samsvar mellom kunnskapen vår og handlingene våre, vil vi oppleve en tilstand av ubehagelig dissonans som fremmer tvil. Dermed kan påstander om at “klimaet endrer seg alltid” og “vi kan ikke stole på klimaforskning” forstås ut fra spenningen som oppstår når en har kunnskap om alvoret i situasjon - men samtidig kjører bil til jobben hver dag.
Atferden vår styrer holdningene våre, og ikke omvendt (slik vi gjerne liker å tro). I verste fall ender vi i en tilstand av benekting - vi lever som om vi ikke visste det vi faktisk vet. Som et siste punkt holdt Stoknes fram identiteten vår - den snevre måten å definere oss selv på gjøre klimaendringer til et politisk spørsmål, til et spørsmål om meninger, noe man er for eller mot ut fra plassering på det politiske spekteret - mens det snarere er tale om et empirisk ubestridelig faktum.
Mot dette satte Stoknes opp måter å kommunisere om klimautfordringene på om kan fremme engasjement heller enn resignasjon og kognitiv lukning. Det handler om å gjøre det sosialt, om å gjøre det enklere å treffe valg ved bruk av kunnskap fra atferdsøkonomi, å bruke støttende formuleringer heller enn skremsel. Dette gikk ikke Stoknes i detalj på, men interesserte kan lese mer i hans glimrende bok av året om akkurat dette temaet. I stedet valgte han å fokusere på en annen side av saken, nemlig hvordan skal vi møte den følelsen av sorg og fortvilelse som vi opplever i møte med irreversible endringer i økosystemet vårt.
I følge Stoknes er det nødvendig med et sorgarbeid, det å la følelsene gå sin gang slik at vi ikke blir sittende fast i fortrengning og benekting av de faktiske forhold. Men videre oppfordret han nettopp til den gjenetablering av den tapte kontakt med naturen som Arne Johan Vetlesen etterlyste. Det kan vi gjøre ved å knytte oss til luften, gjennom bevissthet på og omsorg for - og kanskje også en mytisk ladet besjeling av dette elementet som vi alle tar del i. Ved å personifisere luften og vinden, slik fiskere langs norskekysten gjør (“Han er ram i dag”), kan vi kanskje legge til rette for et mer intimt forhold til helheten vi inngår i.
En skole for karakter, ikke bare karakterer
Brooke Lavelle Heineberg arbeider med utdanning i The Mind and Life Institute, en stiftelse som arbeider aktivt for å kombinere kontemplativ visdom og moderne forskning. Hennes utgangspunkt var i likhet med Judy Wicks at vi lever i en tid preget av ubalanse mellom samfunnslivet ulike funksjonslogikker. På utdanningsfeltet kommer dette til uttrykk som et ensidig fokus på karakterer prestasjoner for å fremme individuell og nasjonal konkurransekraft. Dermed risikerer vi å miste av syne at skolen skal forberede barn på å bli samfunnsborgere - ikke bare produsenter og konsumenter. Heineberg og Mind and Life arbeider her for at festtaleord om sosial og emosjonell læring skal få konkret innhold.
For at vår medfødte nysgjerrighet og kreativitet skal kunne utvikle seg, trengs det trygge og støttende relasjoner til andre. Dessverre legges det i skolen ofte til grunn at dette er noe som skjer på hjemmebane, og som alle barn har tilgang til. Det vet vi at ikke er tilfelle. Heineberg skisserte derfor opp hvordan en kan legge til rette for utvikling av omsorg og empati. Dette kan øves opp implisitt gjennom støttende relasjoner, men også trenes opp mer eksplisitt.
Det handler om å kultivere en motsats til vår evolusjonært nedarvete tendens til å organisere verden i inn- og ut-grupper, og til å operere innenfor et snevert kognitivt rammeverk styrt av frykt. Til dette formålet er programmet “Call to Care” utviklet, ved å samle og oppsummere fellesfaktorer fra alle tilgjengelige program for trening i prososiale ferdigheter.
Heineberg skisserte kort opp hvordan en som fagperson har tre dimensjoner å lene seg på her. Den første er å bli bevisst på og å koble seg på egne kilder til omsorg, trygghet og velvære. Den andre er å kultivere selvomsorg, ved å øve på å møte egne tanker, følelser og opplevelser med vennlighet, åpenhet og aksept. Og til sist det å gi omsorg, ved å se andre og å koble oss på og gi næring til det potensialet for vekst som finnes i dem.
For Heineberg var mindfulness en av mange komponenter i den prososiale utviklingen. Dagen etter fikk vi et flott foredrag av Richard Burnett, som så nærmere på hvordan denne komponenten kan øves opp mer eksplisitt. Burnett er initiativtaker til “Mindfulness in Schools”, en organisasjon som arbeider med å få trening i nærvær inn på barne- og ungdomsskoler i Storbritannia. Dette kan høres ut som en god idè - å gi barn og unge mulighet til å øve opp oppmerksomhet og evnen til å regulere egne følelser. Det er bare et problem - de fleste barn og unge er absolutt ikke interessert i å sitte stille og observere sine egne opplevelser med en ikke-dømmende holdning.
Burnett fortalte med humor og ærlighet om hvordan det er å introdusere mindfulness for mottakere som ikke selv har valgt det, og hvordan de har jobbet for å gjøre det underholdende og engasjerende for elevene. Han var også ydmyk, i den forstand at målet ikke var at alle skulle ende opp med en daglig meditasjonspraksis. Målet er snarere å lære dem at det finnes metoder for å samle seg og å regulere egne følelser, og så kan de som ønsker det bruke dem eller vende tilbake for å lære mer dersom de skulle få behov for det. Han snakket også om verdien av såkalt “sterk stillhet” i oppvekst og utdanning, og hvordan mangelen på meningsfull stillhet og ro er med på å undergrave både prestasjoner og velvære for mange unge.
Verdifulle grunnholdninger, ikke merkevarebygging
En interessant side ved konferansen var at foreleserne ikke nødvendigvis brukte ordet mindfulness når de beskrev arbeidet sitt. Det var heller ikke misjonering om bestemte intervensjoner eller “merkenavn”. I stedet ble det snakket om et nettverk av begreper eller holdninger som er nyttige både for eget velvære og for kontakten med andre. Stikkord her er vennlighet, empati, samarbeid, deling, nysgjerrighet, ydmykhet og anerkjennelse av at vi alle er innvevd i en mye større helhet.
Det handler om betydningen av noe så enkelt som nærvær for hvordan vi lever både individuelt og i fellesskap. Har vi det som utgangspunkt, kan vi se for oss et utdanningsvesen som tar emosjonelle og relasjonelle behov på alvor, og ikke setter dem i motsetning til det å skulle prestere. Vi kan se for oss en økonomi bygget på deling og samarbeid, heller enn krigsmetaforer og grenseløs ekspansjon. Og kanskje kan vi se for oss et forhold til naturen preget av gjensidighet og respekt heller enn fremmedgjøring og utbytting.
Samtidig var det en erkjennelse av mindfulness i seg selv ikke er nok. Som Brooke Lavelle Heineberg pekte på: Vi må vokte oss for å se på mindfulness-trening som en “trojansk hest” - det vil si at vi ved å trene opp noen få personer til å bli mer til stede i hverdagen, så vil disse snike seg inn i systemet og automatisk sette i gang endring på arbeidsplasser og i samfunnet som helhet. Det må arbeides på mange nivåer, ikke minst på det organisatoriske og strukturelle. En av de flotte tingene ved nettopp denne konferansen var at vi fikk så mange gode eksempler på at det ene ikke utelukker det andre. En kan arbeide for å selv være til stede, samtidig som en arbeider sosialt og politisk for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Det finnes ingen enkel løsning. Judy Wicks var veldig tydelig på at motkreftene mot lokalt forankret og økologisk bærekraftig forretningsvirksomhet er formidable. Og fredag kveld fikk vi en uhyggelig påminnelse om at vi her i Vesten lever i en boble av velstand og fred som brått kan briste. Terrorangrepene i Paris viser at en snever identitetsutforming og et livssyn drevet av forakt kan ha veldig ødeleggende konsekvenser. Det er ikke sånn at mindfulness er svaret på denne utfordringen i vår tid. Men den grunnholdningen av åpenhet, ydmykhet og samtidig moralsk tydelighet og forpliktelse som preget denne konferansen er noe av det mest verdifulle vi har. Jeg håper og tror at den skal overleve også disse mørke tidene som verden nå er inne i.
Mindfulnesskonferansen 2016 går av stabelen 14. og 15. oktober - les mer om årets konferanse her!
Atferden vår styrer holdningene våre, og ikke omvendt (slik vi gjerne liker å tro). I verste fall ender vi i en tilstand av benekting - vi lever som om vi ikke visste det vi faktisk vet. Som et siste punkt holdt Stoknes fram identiteten vår - den snevre måten å definere oss selv på gjøre klimaendringer til et politisk spørsmål, til et spørsmål om meninger, noe man er for eller mot ut fra plassering på det politiske spekteret - mens det snarere er tale om et empirisk ubestridelig faktum.
Mot dette satte Stoknes opp måter å kommunisere om klimautfordringene på om kan fremme engasjement heller enn resignasjon og kognitiv lukning. Det handler om å gjøre det sosialt, om å gjøre det enklere å treffe valg ved bruk av kunnskap fra atferdsøkonomi, å bruke støttende formuleringer heller enn skremsel. Dette gikk ikke Stoknes i detalj på, men interesserte kan lese mer i hans glimrende bok av året om akkurat dette temaet. I stedet valgte han å fokusere på en annen side av saken, nemlig hvordan skal vi møte den følelsen av sorg og fortvilelse som vi opplever i møte med irreversible endringer i økosystemet vårt.
I følge Stoknes er det nødvendig med et sorgarbeid, det å la følelsene gå sin gang slik at vi ikke blir sittende fast i fortrengning og benekting av de faktiske forhold. Men videre oppfordret han nettopp til den gjenetablering av den tapte kontakt med naturen som Arne Johan Vetlesen etterlyste. Det kan vi gjøre ved å knytte oss til luften, gjennom bevissthet på og omsorg for - og kanskje også en mytisk ladet besjeling av dette elementet som vi alle tar del i. Ved å personifisere luften og vinden, slik fiskere langs norskekysten gjør (“Han er ram i dag”), kan vi kanskje legge til rette for et mer intimt forhold til helheten vi inngår i.
En skole for karakter, ikke bare karakterer
Brooke Lavelle Heineberg arbeider med utdanning i The Mind and Life Institute, en stiftelse som arbeider aktivt for å kombinere kontemplativ visdom og moderne forskning. Hennes utgangspunkt var i likhet med Judy Wicks at vi lever i en tid preget av ubalanse mellom samfunnslivet ulike funksjonslogikker. På utdanningsfeltet kommer dette til uttrykk som et ensidig fokus på karakterer prestasjoner for å fremme individuell og nasjonal konkurransekraft. Dermed risikerer vi å miste av syne at skolen skal forberede barn på å bli samfunnsborgere - ikke bare produsenter og konsumenter. Heineberg og Mind and Life arbeider her for at festtaleord om sosial og emosjonell læring skal få konkret innhold.
For at vår medfødte nysgjerrighet og kreativitet skal kunne utvikle seg, trengs det trygge og støttende relasjoner til andre. Dessverre legges det i skolen ofte til grunn at dette er noe som skjer på hjemmebane, og som alle barn har tilgang til. Det vet vi at ikke er tilfelle. Heineberg skisserte derfor opp hvordan en kan legge til rette for utvikling av omsorg og empati. Dette kan øves opp implisitt gjennom støttende relasjoner, men også trenes opp mer eksplisitt.
Det handler om å kultivere en motsats til vår evolusjonært nedarvete tendens til å organisere verden i inn- og ut-grupper, og til å operere innenfor et snevert kognitivt rammeverk styrt av frykt. Til dette formålet er programmet “Call to Care” utviklet, ved å samle og oppsummere fellesfaktorer fra alle tilgjengelige program for trening i prososiale ferdigheter.
Heineberg skisserte kort opp hvordan en som fagperson har tre dimensjoner å lene seg på her. Den første er å bli bevisst på og å koble seg på egne kilder til omsorg, trygghet og velvære. Den andre er å kultivere selvomsorg, ved å øve på å møte egne tanker, følelser og opplevelser med vennlighet, åpenhet og aksept. Og til sist det å gi omsorg, ved å se andre og å koble oss på og gi næring til det potensialet for vekst som finnes i dem.
For Heineberg var mindfulness en av mange komponenter i den prososiale utviklingen. Dagen etter fikk vi et flott foredrag av Richard Burnett, som så nærmere på hvordan denne komponenten kan øves opp mer eksplisitt. Burnett er initiativtaker til “Mindfulness in Schools”, en organisasjon som arbeider med å få trening i nærvær inn på barne- og ungdomsskoler i Storbritannia. Dette kan høres ut som en god idè - å gi barn og unge mulighet til å øve opp oppmerksomhet og evnen til å regulere egne følelser. Det er bare et problem - de fleste barn og unge er absolutt ikke interessert i å sitte stille og observere sine egne opplevelser med en ikke-dømmende holdning.
Burnett fortalte med humor og ærlighet om hvordan det er å introdusere mindfulness for mottakere som ikke selv har valgt det, og hvordan de har jobbet for å gjøre det underholdende og engasjerende for elevene. Han var også ydmyk, i den forstand at målet ikke var at alle skulle ende opp med en daglig meditasjonspraksis. Målet er snarere å lære dem at det finnes metoder for å samle seg og å regulere egne følelser, og så kan de som ønsker det bruke dem eller vende tilbake for å lære mer dersom de skulle få behov for det. Han snakket også om verdien av såkalt “sterk stillhet” i oppvekst og utdanning, og hvordan mangelen på meningsfull stillhet og ro er med på å undergrave både prestasjoner og velvære for mange unge.
Verdifulle grunnholdninger, ikke merkevarebygging
En interessant side ved konferansen var at foreleserne ikke nødvendigvis brukte ordet mindfulness når de beskrev arbeidet sitt. Det var heller ikke misjonering om bestemte intervensjoner eller “merkenavn”. I stedet ble det snakket om et nettverk av begreper eller holdninger som er nyttige både for eget velvære og for kontakten med andre. Stikkord her er vennlighet, empati, samarbeid, deling, nysgjerrighet, ydmykhet og anerkjennelse av at vi alle er innvevd i en mye større helhet.
Det handler om betydningen av noe så enkelt som nærvær for hvordan vi lever både individuelt og i fellesskap. Har vi det som utgangspunkt, kan vi se for oss et utdanningsvesen som tar emosjonelle og relasjonelle behov på alvor, og ikke setter dem i motsetning til det å skulle prestere. Vi kan se for oss en økonomi bygget på deling og samarbeid, heller enn krigsmetaforer og grenseløs ekspansjon. Og kanskje kan vi se for oss et forhold til naturen preget av gjensidighet og respekt heller enn fremmedgjøring og utbytting.
Samtidig var det en erkjennelse av mindfulness i seg selv ikke er nok. Som Brooke Lavelle Heineberg pekte på: Vi må vokte oss for å se på mindfulness-trening som en “trojansk hest” - det vil si at vi ved å trene opp noen få personer til å bli mer til stede i hverdagen, så vil disse snike seg inn i systemet og automatisk sette i gang endring på arbeidsplasser og i samfunnet som helhet. Det må arbeides på mange nivåer, ikke minst på det organisatoriske og strukturelle. En av de flotte tingene ved nettopp denne konferansen var at vi fikk så mange gode eksempler på at det ene ikke utelukker det andre. En kan arbeide for å selv være til stede, samtidig som en arbeider sosialt og politisk for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Det finnes ingen enkel løsning. Judy Wicks var veldig tydelig på at motkreftene mot lokalt forankret og økologisk bærekraftig forretningsvirksomhet er formidable. Og fredag kveld fikk vi en uhyggelig påminnelse om at vi her i Vesten lever i en boble av velstand og fred som brått kan briste. Terrorangrepene i Paris viser at en snever identitetsutforming og et livssyn drevet av forakt kan ha veldig ødeleggende konsekvenser. Det er ikke sånn at mindfulness er svaret på denne utfordringen i vår tid. Men den grunnholdningen av åpenhet, ydmykhet og samtidig moralsk tydelighet og forpliktelse som preget denne konferansen er noe av det mest verdifulle vi har. Jeg håper og tror at den skal overleve også disse mørke tidene som verden nå er inne i.
Mindfulnesskonferansen 2016 går av stabelen 14. og 15. oktober - les mer om årets konferanse her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar