En dokumentar av Phie Ambo, 2012
Richard J. Davidson er en pionér i den vitenskapelige utforskningen av mindfulness og effektene denne praksisen kan ha for hjernen. Han var allerede som ung forsker på 70-tallet interessert i å finne ut hvordan meditasjon virket. Da fikk han flere sterke advarsler fra kollegaer om at det ville bety slutten på karrieren hans før den i det hele tatt var i gang. Meditasjon ble rett og slett sett på som et useriøst tema, og Davidson endte opp “i skapet” med interessen sin som han selv sier.
I stedet gikk han hen og ble en av verdens ledende eksperter på “affektiv nevrovitenskap”, det vil si studiet av de nevrale prosessene som ligger til grunn for følelseslivet vårt. Men utover på nittitallet begynte det vitenskapelige klimaet for utforskning av meditasjon å endre seg.
Davidson ble involvert i Mind and Life Institute, kjent for samarbeidet med Dalai Lama for å etablere et møtepunkt mellom buddhistiske meditasjonspraksis og vestlig vitenskap. I forlengelsen av dette grunnla Davidson i 2008 Center for Investigating Healthy Minds ved universitetet i Madison, Wisconsin. Her forskes det på hvordan positive sinnskvaliteter som vennlighet, medfølelse og nærvær kan ha betydning for velvære og måten en møter livets utfordringer på.
I den fine dokumentarfilmen “Free the Mind” følger den danske regissøren Phie Ambo Davidson og hans medarbeidere i den pågående utforskningen av meditasjonens effekt på hjernen. Historien er fortalt gjennom tre hovedpersoner: Den relasjonsskadete og svært urolige 5-åringen Will, og de to traumatiserte amerikanske krigsveteranene Steve og Rich.
I rolige, dvelende bilder får vi først bli kjent med disse menneskene og vanskene de har. Will få vi se i samhandling med voksne og barn i skolehverdagen, og vi får se ham hjemme hos to flotte fosterforeldre. Når vi først møter ham er han rastløst, ukonsentrert og impulsiv. I tillegg plages han av fobisk angst etter at han satt fast i en heis. Vi får vite at Will har diagnosen ADHD, men fosterforeldrene ønsker ikke at han skal bruke Ritalin. I stedet får han anledning til å delta på et mindfulnesskurs sammen med de andre barna i klassen, hvor de gjennom enkle øvelser trener på her-og-nå fokusert oppmerksomhet.
De to eks-soldatene forteller om sine historier, og om minnene som har svidd seg inn i hjernen deres og gjør at de stadig gjenopplever fortiden. I tillegg til minnene er skyldfølelsen sterk: Rich opplever at han burde gjort mer for kameratene sine, mens Steve strever med smerten og skrekken han har påført krigsfanger i forhørssituasjoner. Vi får også en fornemmelse av hvordan traumatisering skaper avstand og distanse, en følelse av hjemløshet og av å ikke lenger være helt og fullt i live.
Filmen kommer tett på dem, og vi kan som seere kjenne ubehaget de lever med når det gjenopplever traumene. Blant annet ser vi Steve gjennomgå et panikkanfall mens han er ute og spiser med familien sin, og det blir klart på en kraftfull måte hvor skremt og hjelpeløs han er i møte med sine egne reaksjoner.
Gjennom kyndig veiledning av instruktørene på mindfulness-kurset, erfarer begge veteranene etter hvert at nervesystemet faller til ro og de traumatiske erindringene mister noe av kraften sin. De blir i stand til å forholde seg til inntrengende minner som forbigående hendelser i sinnet, heller enn en forstyrrende og altoppslukende mental reise tilbake i tid.
Det er også flott å se hvordan lille Will får hjelp til å forstå og regulere sitt eget intense følelsesliv. Blant annet bruker han en snøkule som han kan virvle på når han her urolig, og slik få en påminnelse om at gradvis vil også hans indre kunne falle til ro.
I tillegg får vi innskutte kommentarer fra Davidson og hans kollega Emma Seppala som belyser prosessene hovedpersonen i filmen går gjennom ut fra hjerneforskningen. Davidson, en mild mann med karakteristisk bølgende hårsveis, fremstår som ydmyk med tanke på hva vi ikke vet om hjernen. Han minner oss også på at dersom mindfulness skal ha noe for seg så må vi se på det som en form for trening, som må holdes ved like: Du kan ikke dra ti dager på spa og forvente at virkningen av skal vare resten av livet.
Filmen får godt frem at mindfulness ikke er noen rask eller enkel løsning. Her følger vi mennesker med store plager, og ser hvilket iherdig arbeid det krever for urolige sinn å gjenvinne likevekt. Når det gjelder den urolige gutten får vi også en viktig påminnelse om hvor avhengige barn er av trygge voksenpersoner for å lære å forstå og etter hvert regulere sitt eget indre liv.
For urolige barn i en skolesetting er det ikke nok å få et kurs i å være til stede - det trengs kontinuerlig veiledning fra voksne som kan kroppsliggjøre en holdning av tålmodighet, vennlighet og interesse i møte med barnets skiftende tilstander og tidvis utfordrende atferd.
Om noe skulle jeg ønske at vi fikk satt øvelsene inn i en litt større sammenheng. Vi får vite noe om hvordan hjernen påvirkes negativt av stress og traumatiske hendelser, og at slike skader kan heles gjennom pusteøvelser og annen nærværspraksis. Dette forklares gjennom artige og informative animasjonssekvenser, men jeg kunne ønsket at seeren fikk litt mer hjelp til å forstå hva mindfulness er.
Slik filmen nå er lagt opp, får vi en mer impresjonistisk kjennskap til selve fenomenet. Fordelen med dette er at filmen ikke blir for teoretisk, men heller holder seg tett på stemninger og erfaringer uten å forklare for mye. De som ønsker å lære mer om både meditasjon og hjernen, kan i novembernummeret av Scientific American finne en god artikkel av nettopp Davidson og medarbeidere.
Free the Mind kan ses på amerikansk Netflix, eller kjøpes via filmens hjemmeside
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar