Tanker om David Foster Wallace
Det finnes mange gode og engasjerende bøker i verden. Men noen ganger møter en på en forfatterstemme som treffer et eller annet i en som gir spesiell gjenklang. Slik var det for meg med David Foster Wallace: Jeg syntes bare det var så ufattelig bra. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over en novellesamling, og med det åpnet det seg en litterær verden ulik noen annen jeg hittil hadde blitt kjent med.
Den moderne litteraturen er bevissthetsstrømmens litteratur. Den ga forfatteren tillatelse til å skilde livet fra innsiden, i all sin rotete mentale og kroppslige kompleksitet. Selv på begynnelsen av forrige århundre var strømmen av levd erfaring vanskelig å fange. En vandring gjennom Dublin i 1904, slik Joyce fremstiller den for leseren i Ulysses, oppleves fra innsiden som den kaotiske utfoldelsen av et enormt nettverk av sansning, fortolkning, minner og assosiasjoner.
Vi har nok en tendens til å idyllisere den før-teknologiske tidsalder på dette punktet. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å sitte i ro og arbeide med en tekst i gamle dager, før smarttelefoner og internett mangedoblet fristelsene for en oppmerksomhet som kjedet seg. Kikke ut vinduet, bla i bokhyllen, lage seg kaffe, spille litt gitar, alt annet enn å samle seg om oppgave. Og tankevandringen, de plutselige innskytelsene, dagdrømmingen, de mentale reisene frem og tilbake i tid.
Det er noe med den menneskelige bevissthetens grunnstruktur som gjør det lett å gå seg vill i både seg selv og verden. Subjektivitetens desentrerte og omskiftelige natur kan kanskje forsterkes av visse teknologiske forhold, men har nok vært en utfordring å leve med siden tidenes morgen. Ellers ville vel ikke Siddharta Gautama funnet opp nærværsmeditasjonen for to og et halvt tusen år siden, og denne praksisen hadde heller ikke blitt en så levedyktig killer app i kulturen vår.
Sinnet vandrer, og vikler seg inn i seg selv. Wallace er en av forfatterne som har fanget dette best. I novellen “Good Old Neon” sies det slik:
“What goes on inside is just too fast and huge and all interconnected for words to do more than barely sketch the outlines of at most one tiny little part of it at any given instant”.
Og i et lengre intervju med David Lipsky stilte Wallace et lignende spørsmål om konvensjonelle littære former yter den indre erfaringen rettferdighet:
“Does your life approach anything like a linear narrative? I´m talking about the way it feels, how our nervous system feels (...) Life seems to strobe on and off for me, and to barrage me with input”.
I tillegg til denne indre fragmenteringen og uklarheten, en ytre. Det burde jo ikke være sånn at en i moderne høyteknologiske samfunn hadde problemer med virkeligheten. Men hva som utgjør virkeligheten er fortsatt omstridt. Religion er fortsatt en kraftfull premissleverandør. Det samme gjelder plassering på det politiske spekteret. Les kommentarfeltet, så er det tydelig at mennesker i det 21. århundre er langt fra å dele virkelighetsoppfatninger.
Vel er vi enige om hvordan vi skal bygge broer og tuneller, men når det gjelder sosial organisering og verdisyn lever vi i vår egen virtuelle virkelighet. Dette kompliseres av at default-innstillingen for oppfatning av verden er som gitt - ikke som fortolket eller konstruert. Vi opplever fort vårt eget perspektiv som riktigere og viktigere enn andres.
Det er ønsketenkning at vi skal ha lagt “det postmoderne” bak oss. Det lever i form av perspektivmangfoldet, den store uenigheten om alt fra guds eksistens og klimaendringenes realitet til synet på likestilling eller økonomisk fordelingspolitikk. Kompleksiteten økes ytterligere av den ekstreme informasjonsstrømmen vi bader i: Et mangfold av mulige valg, fra den eksistensielle åpenheten i livsprosjektet til øyeblikkets forførende distraksjonsmomenter.
Det er dette landskapet Wallace skriver i: En hyperaktiv bevissthet i en verden av virtuelle virkeligheter. I samtalen med Lipsky sa han at det å fange hvordan det kjennes ut å leve i dag kan fremme en gjenkjennelse hos leseren som gjør at han eller hun kjenner seg mindre ensom. Han fikk selv en aha-opplevelse da han leste Thomas Pynchons lille mesteverk “The Crying of Lot 49”.
I en biografi om forfatteren fra 2012 skriver D.T. Max at Wallace ble slått av Pynchons skildring av å leve i Amerika var å leve i en verden av forvirring, hvor mening ble snudd og og forvrengt, særlig av media som omslutter og konfigurerer enhver gest. Og det som var sant for Pynchon på 60-tallet og Wallace på 80-tallet kjennes ikke mindre sant for oss i dagens digitale informasjons- og underholdningssamfunn.
Jeg leste også Pynchon, jeg studerte litteraturvitenskap på slutten av 90-tallet og ble fenget og fanget av de samme spørsmål og teorier som Wallace jobbet med ti år tidligere. Verden som et spill av ustabile tegn, og en mistro til språkets evne til å si noe stabilt om virkeligheten. Som en langt mer begavet student skrev Wallace både en filosofioppgave og en første roman som tok for seg hvorvidt språket avbildet verden eller om det i en dypere forstand enten definerte eller til og med endret den.
I en forstand er dette en intellektuell lek som kan bli irriterende for andre, gjennom en insistering på at alle ting er konstruerte eller mindre substansielle enn de gir seg ut for å være. I verste fall kan det medføre en distansering fra det virkelige ved virkeligheten, det vil si den konkrete erfaringen av genuint følelsesmessig engasjement, øyeblikk av mellommenneskelig kontakt, eller ikke minst menneskelig lidelse.
Samtidig står det noe vesentlig på spill dersom vi velger å se bort fra språkets og bevissthetens konstruerte og konstruerende natur. Vi risikerer da å bli fanget i en selvforståelse og livsform som er hemmende og bidrar til å skape lidelse både personlig, mellommenneskelig og på globalt plan. Slik sett er det å være opptatt av bevissheten ikke en intellektuell lek, men et forsøk på å forstå vår eksistensielle grunnsituasjon på en måte som kanskje kan motivere oss til å handle med større klokskap og medmenneskelighet.
Dette er alvor: Tenk på hvor mange mennesker som lever med psykisk lidelse, eller til og med tar sitt eget liv fordi de er overbevist om at sine egne selvfordømmende tanker sier sannheten om dem selv og verden. Tenk på hvor mange konflikter som drives ikke av rigid over-identifikasjon med et partikulært perspektiv. Og tenk på hvilke dramatiske kostnader konsumkulturen med sin refleksive jakt på nytelse og unngåelse av smerte har for planeten vår.
Selv beveget Wallace seg fra den postmoderne språkleken til økende verdsettelse av ærlighet. Hovedfienden for ham ble etter hvert ironi og underholdning. Mennesker søker å unndra seg alvoret i eksistensen og konfrontasjonen med ens egen kompliserte bevissthet - enten gjennom å nekte å ta det på alvor, eller gjennom konsum og atspredelse.
Avhengighet er et sentralt tema i tekstene hans, og kanskje særlig i gigantromanen “Infinite Jest” fra 1996. I denne boken tematiseres dette i vid forstand - både som klassisk avhengighet av rusmidler og medikamenter, men også gjennom underholdning som en flukt, en form for narkotisk bedøvelse som gir oss fri fra vår kompliserte menneskelighet.
Det er vanskelig å snakke om Wallace uten å snakke om mental helse. Han slet med panikkangst og hadde perioder med tunge depresjoner, avbrutte studier og jobber, flere selvmordsforsøk gjennom overdoser, gjentatte innleggelser, og en tilstand som ble komplisert av rus frem til han fant en tilhørighet i AA. Han fikk også hjelp gjennom medikamentell behandling, men etter å ha gått av og på medisinen så opplevde han at effekten avtok. Han tok livet sitt i 2008, 46 år gammel.
Han klarte altså ikke selv å leve med sitt eget sinn. Wallace er en presis kronikør av angstens og depresjonens fastlåsende logikk. Les for eksempel beskrivelsen av det indre livet til David Cusk i den uferdige etterlatte romanen “The Pale King”, eller skildringen av depresjonens landskap i novellene “The Depressed Person” og “Good Old Neon”.
Her minner han meg tidvis om Knausgård, som i sin massive selvbiografiske roman skildrer en beslektet ondartet side av intelligensen - det kritiske utenfrablikket på en selv, det dømmende og lammende perspektivet. Men selv om Wallace kan være interessant for psykologer og andre terapeuter, så opplever jeg ikke at det diagnostiske blikket er det beste å lese ham med. Det er det sjelden. For selv om han tidvis fanger eller uttrykker noe som vi kan gjenkjenne som kliniske nivåer av lidelse og dysfunksjon, så er hans anliggende i det litterære prosjektet mer allment.
Nå må det sies at selv om Wallace er en engasjerende forfatter, så er han ikke alltid like lett å lese. Det er lærd litteratur, det er spåklig sofistikert, og setningsbygningen hans kan være kompleks. I tillegg ble han kjent for bruken av fotnoter som litterært grep, og “Infinite Jest” har flere hundre av disse. Noen synes dette blir irriterende eller overtydelig meta-litterært, men selv synes jeg dette viser oss noe om hvordan bevisstheten opererer - med stadige avstikkere, feedbackløkker, grunnleggende kjennetegnet av en ikke-lineær logikk.
Dette er kanskje mer aktuelt noensinne med distraksjonsteknologien som nå er så intimt innvevd i alle våre våkne øyeblikk. Selv rakk Wallace aldri å bli oppslukt av nettsamfunnet - for ham var fortsatt TV den paradigmatiske teknologien, og hovedkilden til moralske og litterære utfordringer. Men her har den teknologiske utviklingen bare gjort Wallace sin analyse mer aktuell, slik vennen Sven Birkerts påpeker i biografien til Max:
“The book mimes, in its movements as well as in its dense loads of referential data, the distributed systems that are the new paradigm in culture. The book is not about electronic culture, but it has internalized some of the decentering energies that computer technologies have released into our midst”.
Og igjen, den fragmenterte bevisstheten oppstod ikke med computeren. Wallace pekte selv på dette da han i et intervju ble spurt om Infinite Jest var ment å gjenspeile hvordan livet erfares i dataalderen:
“This is sort of what it´s like to be alive...You don´t have to be on the Internet for life to feel this way”.
En annen grunn til at Wallace er utfordrende å lese noen ganger er intensjonen hans om å yte motstand. D. T. Max beskriver det slik: Hvis virkeligheten var fragmentert, så måtte romanen også være det. Og historien måtte ikke være så underholdende at den gjenskapte sykdommen den diagnostiserte - ikke få lesere for lett på kroken. Det må heller ikke tilfredsstille begjæret etter klimaks og en ryddig slutt. Verket må yte motstand for å kunne virke som kritikk - og for å kunne hjelpe leseren til å få et mer engasjert og påkoblet liv.
Hvor skal en så begynne? Novellesamlingene, og kanskje helst “Brief Interviews with Hideous Men” er en fin inngang til forfatterskapet. Dersom du liker det du leser der vil “Infinite Jest” fortone seg mer som et forlokkende landskap å gå inn i, heller enn en avskrekkende murstein. Det må også nevnes at Wallace er en fabelaktig essayist, enten han skriver om cruiseferie, TV, tennis, hummerens følelseliv, David Lynch, eller den amerikanske pornoindustrien.
Sjekk for eksempel ut “A Supposedly Fun Thing I´ll Never Do Again”. Men når det gjelder Wallace som psykologisk og moralsk tenker, så er den lille boken “This is Water” et godt sted å starte. Dette er en tale han holdt til en avgangsklasse på Kenyon College. Her skildrer han bevissthetens og det isolerte selvets problem på en presis, engasjert og engasjerende måte. Han oppsummerer også det som gjennom forfatterskapet ble et stadig tydeligere nøkkeltema: Hvordan komme oss ut av en skråsikker og selvsentrert "default mode", og over i en åpnere, vennligere og mer oppmerksom måte å være i verden på?
Det er trist å tenke på at Wallace selv ikke klarte å følge sine egne oppfordringer. Men til tross for dette tror jeg at det han har skrevet kan hjelpe oss å forstå hva det vil si å være menneske i verden slik den er i dag - og kanskje også på en måte som kan være både til trøst og inspirasjon.
Det finnes mange gode og engasjerende bøker i verden. Men noen ganger møter en på en forfatterstemme som treffer et eller annet i en som gir spesiell gjenklang. Slik var det for meg med David Foster Wallace: Jeg syntes bare det var så ufattelig bra. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over en novellesamling, og med det åpnet det seg en litterær verden ulik noen annen jeg hittil hadde blitt kjent med.
I første omgang beundret jeg nok intellektet hans. Jeg var i midten av tyveårene, og hadde ennå ikke forstått at det viktigste i verden ikke er å være smart og flink. Informasjonstettheten og den språklige virtuositeten i bøkene hans appellerte til meg.
Samtidig hadde jeg det jeg selv i dag oppfatter som et oppriktig ønske om å forstå verden og tiden jeg levde i. Og det var noe nesten uhyggelig sam-tidig med å lese Wallace, en fornemmelse av at han virkelig fanget hva det vil si å være menneske i senmoderne samfunn - preget av teknologi og vitenskap som for de heldige utvalgte fører til komfort og velstand inntil det absurde. Dette samfunnet, med dets talemåter, dets overflod av informasjon og livsstilstilbud og dets sosiale omgangsformer og dilemmaer var Wallace en uhyre presis beskriver av.
Ikke minst får han frem hvordan denne tidsalderen tross sin overflod preges av uro og en form for åndelig nød. Det fører meg over til den tredje - og kanskje viktigste grunnen - til at jeg ble så fascinert av ham: Skildringen av hvordan det kjennes å leve dette livet, i dette samfunnet, fra innsiden av sinnet.
Samtidig hadde jeg det jeg selv i dag oppfatter som et oppriktig ønske om å forstå verden og tiden jeg levde i. Og det var noe nesten uhyggelig sam-tidig med å lese Wallace, en fornemmelse av at han virkelig fanget hva det vil si å være menneske i senmoderne samfunn - preget av teknologi og vitenskap som for de heldige utvalgte fører til komfort og velstand inntil det absurde. Dette samfunnet, med dets talemåter, dets overflod av informasjon og livsstilstilbud og dets sosiale omgangsformer og dilemmaer var Wallace en uhyre presis beskriver av.
Ikke minst får han frem hvordan denne tidsalderen tross sin overflod preges av uro og en form for åndelig nød. Det fører meg over til den tredje - og kanskje viktigste grunnen - til at jeg ble så fascinert av ham: Skildringen av hvordan det kjennes å leve dette livet, i dette samfunnet, fra innsiden av sinnet.
Den moderne litteraturen er bevissthetsstrømmens litteratur. Den ga forfatteren tillatelse til å skilde livet fra innsiden, i all sin rotete mentale og kroppslige kompleksitet. Selv på begynnelsen av forrige århundre var strømmen av levd erfaring vanskelig å fange. En vandring gjennom Dublin i 1904, slik Joyce fremstiller den for leseren i Ulysses, oppleves fra innsiden som den kaotiske utfoldelsen av et enormt nettverk av sansning, fortolkning, minner og assosiasjoner.
Vi har nok en tendens til å idyllisere den før-teknologiske tidsalder på dette punktet. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å sitte i ro og arbeide med en tekst i gamle dager, før smarttelefoner og internett mangedoblet fristelsene for en oppmerksomhet som kjedet seg. Kikke ut vinduet, bla i bokhyllen, lage seg kaffe, spille litt gitar, alt annet enn å samle seg om oppgave. Og tankevandringen, de plutselige innskytelsene, dagdrømmingen, de mentale reisene frem og tilbake i tid.
Det er noe med den menneskelige bevissthetens grunnstruktur som gjør det lett å gå seg vill i både seg selv og verden. Subjektivitetens desentrerte og omskiftelige natur kan kanskje forsterkes av visse teknologiske forhold, men har nok vært en utfordring å leve med siden tidenes morgen. Ellers ville vel ikke Siddharta Gautama funnet opp nærværsmeditasjonen for to og et halvt tusen år siden, og denne praksisen hadde heller ikke blitt en så levedyktig killer app i kulturen vår.
Sinnet vandrer, og vikler seg inn i seg selv. Wallace er en av forfatterne som har fanget dette best. I novellen “Good Old Neon” sies det slik:
“What goes on inside is just too fast and huge and all interconnected for words to do more than barely sketch the outlines of at most one tiny little part of it at any given instant”.
Og i et lengre intervju med David Lipsky stilte Wallace et lignende spørsmål om konvensjonelle littære former yter den indre erfaringen rettferdighet:
“Does your life approach anything like a linear narrative? I´m talking about the way it feels, how our nervous system feels (...) Life seems to strobe on and off for me, and to barrage me with input”.
I tillegg til denne indre fragmenteringen og uklarheten, en ytre. Det burde jo ikke være sånn at en i moderne høyteknologiske samfunn hadde problemer med virkeligheten. Men hva som utgjør virkeligheten er fortsatt omstridt. Religion er fortsatt en kraftfull premissleverandør. Det samme gjelder plassering på det politiske spekteret. Les kommentarfeltet, så er det tydelig at mennesker i det 21. århundre er langt fra å dele virkelighetsoppfatninger.
Vel er vi enige om hvordan vi skal bygge broer og tuneller, men når det gjelder sosial organisering og verdisyn lever vi i vår egen virtuelle virkelighet. Dette kompliseres av at default-innstillingen for oppfatning av verden er som gitt - ikke som fortolket eller konstruert. Vi opplever fort vårt eget perspektiv som riktigere og viktigere enn andres.
Det er ønsketenkning at vi skal ha lagt “det postmoderne” bak oss. Det lever i form av perspektivmangfoldet, den store uenigheten om alt fra guds eksistens og klimaendringenes realitet til synet på likestilling eller økonomisk fordelingspolitikk. Kompleksiteten økes ytterligere av den ekstreme informasjonsstrømmen vi bader i: Et mangfold av mulige valg, fra den eksistensielle åpenheten i livsprosjektet til øyeblikkets forførende distraksjonsmomenter.
Det er dette landskapet Wallace skriver i: En hyperaktiv bevissthet i en verden av virtuelle virkeligheter. I samtalen med Lipsky sa han at det å fange hvordan det kjennes ut å leve i dag kan fremme en gjenkjennelse hos leseren som gjør at han eller hun kjenner seg mindre ensom. Han fikk selv en aha-opplevelse da han leste Thomas Pynchons lille mesteverk “The Crying of Lot 49”.
I en biografi om forfatteren fra 2012 skriver D.T. Max at Wallace ble slått av Pynchons skildring av å leve i Amerika var å leve i en verden av forvirring, hvor mening ble snudd og og forvrengt, særlig av media som omslutter og konfigurerer enhver gest. Og det som var sant for Pynchon på 60-tallet og Wallace på 80-tallet kjennes ikke mindre sant for oss i dagens digitale informasjons- og underholdningssamfunn.
Jeg leste også Pynchon, jeg studerte litteraturvitenskap på slutten av 90-tallet og ble fenget og fanget av de samme spørsmål og teorier som Wallace jobbet med ti år tidligere. Verden som et spill av ustabile tegn, og en mistro til språkets evne til å si noe stabilt om virkeligheten. Som en langt mer begavet student skrev Wallace både en filosofioppgave og en første roman som tok for seg hvorvidt språket avbildet verden eller om det i en dypere forstand enten definerte eller til og med endret den.
I en forstand er dette en intellektuell lek som kan bli irriterende for andre, gjennom en insistering på at alle ting er konstruerte eller mindre substansielle enn de gir seg ut for å være. I verste fall kan det medføre en distansering fra det virkelige ved virkeligheten, det vil si den konkrete erfaringen av genuint følelsesmessig engasjement, øyeblikk av mellommenneskelig kontakt, eller ikke minst menneskelig lidelse.
Samtidig står det noe vesentlig på spill dersom vi velger å se bort fra språkets og bevissthetens konstruerte og konstruerende natur. Vi risikerer da å bli fanget i en selvforståelse og livsform som er hemmende og bidrar til å skape lidelse både personlig, mellommenneskelig og på globalt plan. Slik sett er det å være opptatt av bevissheten ikke en intellektuell lek, men et forsøk på å forstå vår eksistensielle grunnsituasjon på en måte som kanskje kan motivere oss til å handle med større klokskap og medmenneskelighet.
Dette er alvor: Tenk på hvor mange mennesker som lever med psykisk lidelse, eller til og med tar sitt eget liv fordi de er overbevist om at sine egne selvfordømmende tanker sier sannheten om dem selv og verden. Tenk på hvor mange konflikter som drives ikke av rigid over-identifikasjon med et partikulært perspektiv. Og tenk på hvilke dramatiske kostnader konsumkulturen med sin refleksive jakt på nytelse og unngåelse av smerte har for planeten vår.
Selv beveget Wallace seg fra den postmoderne språkleken til økende verdsettelse av ærlighet. Hovedfienden for ham ble etter hvert ironi og underholdning. Mennesker søker å unndra seg alvoret i eksistensen og konfrontasjonen med ens egen kompliserte bevissthet - enten gjennom å nekte å ta det på alvor, eller gjennom konsum og atspredelse.
Avhengighet er et sentralt tema i tekstene hans, og kanskje særlig i gigantromanen “Infinite Jest” fra 1996. I denne boken tematiseres dette i vid forstand - både som klassisk avhengighet av rusmidler og medikamenter, men også gjennom underholdning som en flukt, en form for narkotisk bedøvelse som gir oss fri fra vår kompliserte menneskelighet.
Det er vanskelig å snakke om Wallace uten å snakke om mental helse. Han slet med panikkangst og hadde perioder med tunge depresjoner, avbrutte studier og jobber, flere selvmordsforsøk gjennom overdoser, gjentatte innleggelser, og en tilstand som ble komplisert av rus frem til han fant en tilhørighet i AA. Han fikk også hjelp gjennom medikamentell behandling, men etter å ha gått av og på medisinen så opplevde han at effekten avtok. Han tok livet sitt i 2008, 46 år gammel.
Han klarte altså ikke selv å leve med sitt eget sinn. Wallace er en presis kronikør av angstens og depresjonens fastlåsende logikk. Les for eksempel beskrivelsen av det indre livet til David Cusk i den uferdige etterlatte romanen “The Pale King”, eller skildringen av depresjonens landskap i novellene “The Depressed Person” og “Good Old Neon”.
Her minner han meg tidvis om Knausgård, som i sin massive selvbiografiske roman skildrer en beslektet ondartet side av intelligensen - det kritiske utenfrablikket på en selv, det dømmende og lammende perspektivet. Men selv om Wallace kan være interessant for psykologer og andre terapeuter, så opplever jeg ikke at det diagnostiske blikket er det beste å lese ham med. Det er det sjelden. For selv om han tidvis fanger eller uttrykker noe som vi kan gjenkjenne som kliniske nivåer av lidelse og dysfunksjon, så er hans anliggende i det litterære prosjektet mer allment.
Nå må det sies at selv om Wallace er en engasjerende forfatter, så er han ikke alltid like lett å lese. Det er lærd litteratur, det er spåklig sofistikert, og setningsbygningen hans kan være kompleks. I tillegg ble han kjent for bruken av fotnoter som litterært grep, og “Infinite Jest” har flere hundre av disse. Noen synes dette blir irriterende eller overtydelig meta-litterært, men selv synes jeg dette viser oss noe om hvordan bevisstheten opererer - med stadige avstikkere, feedbackløkker, grunnleggende kjennetegnet av en ikke-lineær logikk.
Dette er kanskje mer aktuelt noensinne med distraksjonsteknologien som nå er så intimt innvevd i alle våre våkne øyeblikk. Selv rakk Wallace aldri å bli oppslukt av nettsamfunnet - for ham var fortsatt TV den paradigmatiske teknologien, og hovedkilden til moralske og litterære utfordringer. Men her har den teknologiske utviklingen bare gjort Wallace sin analyse mer aktuell, slik vennen Sven Birkerts påpeker i biografien til Max:
“The book mimes, in its movements as well as in its dense loads of referential data, the distributed systems that are the new paradigm in culture. The book is not about electronic culture, but it has internalized some of the decentering energies that computer technologies have released into our midst”.
Og igjen, den fragmenterte bevisstheten oppstod ikke med computeren. Wallace pekte selv på dette da han i et intervju ble spurt om Infinite Jest var ment å gjenspeile hvordan livet erfares i dataalderen:
“This is sort of what it´s like to be alive...You don´t have to be on the Internet for life to feel this way”.
En annen grunn til at Wallace er utfordrende å lese noen ganger er intensjonen hans om å yte motstand. D. T. Max beskriver det slik: Hvis virkeligheten var fragmentert, så måtte romanen også være det. Og historien måtte ikke være så underholdende at den gjenskapte sykdommen den diagnostiserte - ikke få lesere for lett på kroken. Det må heller ikke tilfredsstille begjæret etter klimaks og en ryddig slutt. Verket må yte motstand for å kunne virke som kritikk - og for å kunne hjelpe leseren til å få et mer engasjert og påkoblet liv.
Hvor skal en så begynne? Novellesamlingene, og kanskje helst “Brief Interviews with Hideous Men” er en fin inngang til forfatterskapet. Dersom du liker det du leser der vil “Infinite Jest” fortone seg mer som et forlokkende landskap å gå inn i, heller enn en avskrekkende murstein. Det må også nevnes at Wallace er en fabelaktig essayist, enten han skriver om cruiseferie, TV, tennis, hummerens følelseliv, David Lynch, eller den amerikanske pornoindustrien.
Sjekk for eksempel ut “A Supposedly Fun Thing I´ll Never Do Again”. Men når det gjelder Wallace som psykologisk og moralsk tenker, så er den lille boken “This is Water” et godt sted å starte. Dette er en tale han holdt til en avgangsklasse på Kenyon College. Her skildrer han bevissthetens og det isolerte selvets problem på en presis, engasjert og engasjerende måte. Han oppsummerer også det som gjennom forfatterskapet ble et stadig tydeligere nøkkeltema: Hvordan komme oss ut av en skråsikker og selvsentrert "default mode", og over i en åpnere, vennligere og mer oppmerksom måte å være i verden på?
Det er trist å tenke på at Wallace selv ikke klarte å følge sine egne oppfordringer. Men til tross for dette tror jeg at det han har skrevet kan hjelpe oss å forstå hva det vil si å være menneske i verden slik den er i dag - og kanskje også på en måte som kan være både til trøst og inspirasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar