Mindfulness for de som ikke liker mindfulness

Mindfulness er over alt for tiden. Du kan knapt åpne en avis eller et ukeblad uten å lese oppfordringer om å være til stede i øyeblikket, akseptere ting slik de er og sanse livet av hjertens lyst. Dette er gjerne illustrert av bilder av lotusblomster, stille fjellvann eller slanke yogakvinner med beina i kryss. Lås døren, tenn duftlys og legg deg i badekaret og vær oppmerksom på din egen kropp. Eller book en mindfulnesstur til Bali eller Provence, og gjenoppdag din indre stillhet på vandring langs eksotiske strender eller gjennom gamle kulturlandskap. Denne spa-varianten av mindfulness har en ivrig konkurrent, nemlig business-mindfulness. Her er det bilde av mediterende menn i dress som gjelder, for å vise hvordan gammel østlig visdom kan gjøre deg både roligere og mer skjerpet på kontoret. Eller i cockpiten, om du er jagerflypilot. 

Er det mulig å holde på med dette UTEN å ty til dette billedspråket? Kan vi snakke om nærvær uten New Age-symbolikk eller implisitte løfter om økt perfeksjon? Det er min utfordring til feltet. Det er faktisk ikke så rart at det rettes kritikk mot mindfulness, fra skribenter som oppfatter at det er en livsstilsteknikk som gjør folk selvsentrerte og politisk passive. Og hvordan kan vi få mindfulness til å virke relevant for de som “får utslett av mindfulness”, slik noen på twitter formulerte det? Jeg mener selvsagt ikke at alle skal holde på med dette. Men jeg tror at det er noe å hente for en del skeptikere. Jeg er imidlertid redd for at folk lar være å ta mindfulness på alvor så lenge den moderne markedsføringslogikken får farge formidlingen av det slik det er nå. Jeg sliter faktisk litt med det selv.


Jeg går nemlig ikke på yoga. Jeg liker ikke spabehandlinger eller etnisk kitsch. Jeg er ikke spesielt fascinert av det fjerne Østen. Jeg er ganske lat og ikke opptatt av å perfeksjonere verken mitt ytre eller indre. Jeg er glad i skrekkfilmer, modernistiske romaner og sær elektronisk musikk. Jeg liker øl og hamburgere, og jeg tar gjerne en drink etterpå. Jeg har en hang til grubling og bekymring, og bruker for mye tid på facebook. Jeg er allergisk mot de fleste former for “åndelighet”, og har et grunnleggende darwinistisk og materialistisk syn på virkeligheten.


Jeg liker ikke engang å meditere. Det er helt sant. Det er tusen ting jeg heller vil gjøre enn å meditere. Se en film, lese en bok, spille angry birds, egentlig hva som helst annet enn å sitte eller legge meg ned og være til stede med meg selv. Sinnet mitt er et rotete og urolig sted, og kroppen er ikke helt harmonisk den heller. Og de gangene jeg først kommer i gang med øvelsen, så vil jeg fortsatt gjøre noe annet. Tenke på ting, det er en favoritt. Helst dype og viktige ting men gjerne også banale og irriterende og meningsløse ting, så lenge det holder meg engasjert. Det ligger rett og slett ikke for meg å sitte og følge med på pusten fra øyeblikk til øyeblikk.


Det er nettopp derfor jeg mediterer. Det er ikke fordi det er så deilig. Men av og til kan det hjelpe meg å få et pusterom, litt romslig avstand til mine egne tanker og følelser. Det har gitt meg noen verktøy til å håndtere mitt eget sinn, muligheten for et mentalt girskift når jeg begynner å stresse eller bekymre meg for ting. Noen små tricks for å bli litt mer våken, og litt mer fokusert på det som foregår her og nå, hva enn det er jeg holder på med. Og kanskje like viktig, en påminnelse om hvor nyttig det er å prøve å være vennlig. Da mener jeg ikke en sentimental og abstrakt dveling ved min egen medfølelse for alle som har det vondt i verden, men rett og slett litt mer romslighet overfor meg selv og andre. De fleste strever med et eller annet, og gjør så godt de kan. Det er ikke sikkert at det jeg tror og tenker om dem stemmer. Det kan derfor være greit å ikke hoppe til konklusjoner, og mindfulness er en hands-on metode for å hjelpe meg til å beholde et åpent syn på saker og ting. Det handler også om å utvide toleransen for det som ikke er så behagelig, som å tåle kjedsomhet og irritasjon og den lidelsen som livet uvilkårlig fører med seg for oss alle.


Dette er mindfulness. Det er for hverdagen, ikke for turer til fjerne himmelstrøk. Det er en smart mental trening som ikke skal forandre deg radikalt, bare hjelpe deg å være litt mindre inne i ditt eget hode. Og du må ikke tro på noe spesielt, ha medlemsskap i en bestemt klubb, eller sikte deg inn mot en bestemt livsstil. Problemet nå er at den kulturelt kapitalsterke øvre middelklassen har gjort dette til sitt siste livsstilsprosjekt, og det kan bli en turn-off for noen. Jeg har ikke noe mot verken fancy yoga-utstyr, turer til Toscana eller at folk mediterer på styremøtene i bedriften. Jeg tror at folk trekkes mot dette fordi de oppriktig kjenner et behov for nærvær og vennlighet i livene sine. Og mindfulness vil uvilkårlig få ulik form på ulike arenaer. Det er helt greit. Poenget mitt er at den populære fremstillingen av mindfulness virker ekskluderende i symbolene som brukes og hvem man henvender seg til. Mindfulness kan ha noe for seg også for de som ikke kjenner seg hjemme i KK- eller DN-varianten. Hvordan kan vi inkludere også dem?