Apropos kritikk av mindfulness. Her er et leserbrev jeg skrev i sommer, til en kunstanmelder i Morgenbladet. Det kom ikke på trykk, men nå publiserer jeg det selv:
I Morgenbladet 25.07. anmeldte Sigrun Hodne “512 hours”, en performance av Marina Abramovic som for tiden foregår i London. I følge Hodne er “512 hours” er et dårlig prosjekt fordi det hviler på det “kvasifilosofiske fenomenet” mindfulness og i liten grad stimulerer til nye tanker eller følelser. Jeg har ikke sett “512 hours”, og kan derfor ikke si hvor treffende Hodnes kritikk av selve forestillingen er. Men store deler av anmeldelsen er viet en kritikk av mindfulness, og her opplever jeg Hodne som lite nyansert.
Det er grunn til å være skeptisk til overselging av mindfulness som universalmedisin. Vi er nå midt i en mindfulness-bølge hvor både tilhengere av tilnærmingen og oppslag i media lover mer enn forskningen gir grunnlag for. Samtidig er mindfulness mer enn en trend i ukeblader eller en lønnsom forretningsidé i et overopphetet livsstilsmarked. Denne holdningen av vennlig og oppmerksom tilstedeværelse er blitt gjenstand for seriøs interesse hos både forskere og filosofer. Grunnen er at en i de østlige meditasjonstradisjonene finner en sofisitikert og samtidig erfaringsnær psykologi, som er koblet til konkrete øvelser for å møte uro, smerte og lidelse. Denne måten å arbeide med eget sinn på savner sidestykke i vestlig filosofi og psykoterapi.
Forskning har vist at mindfulness-praksis fremmer stressmestring og reduserer psykologisk ubehag. Å påstå at dette er “dekontekstualisering og annektering av østlig tankegods” er en grov overforenkling. For det første er oppmerksomhet en allmennmenneskelig egenskap som ingen religiøs eller kontemplativ retning har monopol på. For det andre er det fullt mulig å hente ut elementer av østlig meditasjonspraksis og teste disse ut empirisk, uten at en trenger å ta med hele det religiøse verdensbildet på kjøpet. For det tredje pågår også en levende dialog mellom forskere og filosofer fra vestlige universiteter på den ene siden og representanter for den buddhistiske tradisjonen på den andre, for å lære av hverandre og for å utforske mulighetene og utfordringene i den pågående integrasjonsprosessen.
Når det gjelder “mindfulnesstrendens passiviserende bakside”, så begår Hodne den samme feilen som flere andre kritikere av mindfulness. Hun tror tydeligvis at det å systematisk øve på våken og vennlig bevissthet gjør folk selvsentrerte og apolitiske. Dette beror enten på manglende kjennskap til mindfulness, eller på en vrangvillig tolkning av fenomenet og aktiviteten. Mindfulness er ikke likegyldighet eller resignasjon. Det innebærer snarere en nøktern erkjennelse av hva som er tilfelle for deg akkurat nå, i din aktuelle situasjon - en erkjennelse som åpner opp for mer veloverveid handling enn det vår hverdagslige autopilot gjør.
Det er også interessant å lese Hodnes anmeldelse etter å ha fulgt Morgenbladets artikler om litteraturens utfordringer i vår digitalt distraherte samtid. Her kommer det fram at fragmentert oppmerksomhet er kronisk utbredt, med uvisse konsekvenser for evnen vår til å følge krevende men givende språk og tankerekker. I lys av dette er det underlig at forsøk på å kultivere fokusert oppmerksomhet - enten på pusten vår, et annet menneske eller en roman - vekker slik ensidig skepsis.
Å legge til rette for stillhet, åpen utforskning, nærvær med det som konkret møter oss - det er vesentlig både for kunsterfaringen og i livet ellers. Mindfulness er et møysommelig arbeid for å fremme den samme oppmerksomheten som romanen etterspør av oss. Det er ingen enkel løsning, selv om enkelte useriøse og profittorienterte aktører skulle hevde det. Mindfulness-praksis innebærer en konfrontasjon med eksistensielle grunnvilkår, og oppfordrer ikke til å føyse unna det vanskelige ved å være menneske. Når jeg leser mer nyanserte anmeldelser av “512 hours” i britiske aviser, så får jeg inntrykk at Abramovic nettopp inviterer publikum inn i et rom hvor de kan erfare seg selv i et annet tempo og med en sterkere oppmerksomhet enn det det som er mulig i en hektisk og informasjonsmettet hverdag. Hodne har ikke vært åpen for denne invitasjonen, og det er forsåvidt greit. Det er imidlertid ikke greit å redusere mindfulness til kommersiell og passiviserende pop-psykologi. Det gir et vrengebilde av en aktivitet og et fagfelt som er langt mer sammensatt.
I Morgenbladet 25.07. anmeldte Sigrun Hodne “512 hours”, en performance av Marina Abramovic som for tiden foregår i London. I følge Hodne er “512 hours” er et dårlig prosjekt fordi det hviler på det “kvasifilosofiske fenomenet” mindfulness og i liten grad stimulerer til nye tanker eller følelser. Jeg har ikke sett “512 hours”, og kan derfor ikke si hvor treffende Hodnes kritikk av selve forestillingen er. Men store deler av anmeldelsen er viet en kritikk av mindfulness, og her opplever jeg Hodne som lite nyansert.
Det er grunn til å være skeptisk til overselging av mindfulness som universalmedisin. Vi er nå midt i en mindfulness-bølge hvor både tilhengere av tilnærmingen og oppslag i media lover mer enn forskningen gir grunnlag for. Samtidig er mindfulness mer enn en trend i ukeblader eller en lønnsom forretningsidé i et overopphetet livsstilsmarked. Denne holdningen av vennlig og oppmerksom tilstedeværelse er blitt gjenstand for seriøs interesse hos både forskere og filosofer. Grunnen er at en i de østlige meditasjonstradisjonene finner en sofisitikert og samtidig erfaringsnær psykologi, som er koblet til konkrete øvelser for å møte uro, smerte og lidelse. Denne måten å arbeide med eget sinn på savner sidestykke i vestlig filosofi og psykoterapi.
Forskning har vist at mindfulness-praksis fremmer stressmestring og reduserer psykologisk ubehag. Å påstå at dette er “dekontekstualisering og annektering av østlig tankegods” er en grov overforenkling. For det første er oppmerksomhet en allmennmenneskelig egenskap som ingen religiøs eller kontemplativ retning har monopol på. For det andre er det fullt mulig å hente ut elementer av østlig meditasjonspraksis og teste disse ut empirisk, uten at en trenger å ta med hele det religiøse verdensbildet på kjøpet. For det tredje pågår også en levende dialog mellom forskere og filosofer fra vestlige universiteter på den ene siden og representanter for den buddhistiske tradisjonen på den andre, for å lære av hverandre og for å utforske mulighetene og utfordringene i den pågående integrasjonsprosessen.
Når det gjelder “mindfulnesstrendens passiviserende bakside”, så begår Hodne den samme feilen som flere andre kritikere av mindfulness. Hun tror tydeligvis at det å systematisk øve på våken og vennlig bevissthet gjør folk selvsentrerte og apolitiske. Dette beror enten på manglende kjennskap til mindfulness, eller på en vrangvillig tolkning av fenomenet og aktiviteten. Mindfulness er ikke likegyldighet eller resignasjon. Det innebærer snarere en nøktern erkjennelse av hva som er tilfelle for deg akkurat nå, i din aktuelle situasjon - en erkjennelse som åpner opp for mer veloverveid handling enn det vår hverdagslige autopilot gjør.
Det er også interessant å lese Hodnes anmeldelse etter å ha fulgt Morgenbladets artikler om litteraturens utfordringer i vår digitalt distraherte samtid. Her kommer det fram at fragmentert oppmerksomhet er kronisk utbredt, med uvisse konsekvenser for evnen vår til å følge krevende men givende språk og tankerekker. I lys av dette er det underlig at forsøk på å kultivere fokusert oppmerksomhet - enten på pusten vår, et annet menneske eller en roman - vekker slik ensidig skepsis.
Å legge til rette for stillhet, åpen utforskning, nærvær med det som konkret møter oss - det er vesentlig både for kunsterfaringen og i livet ellers. Mindfulness er et møysommelig arbeid for å fremme den samme oppmerksomheten som romanen etterspør av oss. Det er ingen enkel løsning, selv om enkelte useriøse og profittorienterte aktører skulle hevde det. Mindfulness-praksis innebærer en konfrontasjon med eksistensielle grunnvilkår, og oppfordrer ikke til å føyse unna det vanskelige ved å være menneske. Når jeg leser mer nyanserte anmeldelser av “512 hours” i britiske aviser, så får jeg inntrykk at Abramovic nettopp inviterer publikum inn i et rom hvor de kan erfare seg selv i et annet tempo og med en sterkere oppmerksomhet enn det det som er mulig i en hektisk og informasjonsmettet hverdag. Hodne har ikke vært åpen for denne invitasjonen, og det er forsåvidt greit. Det er imidlertid ikke greit å redusere mindfulness til kommersiell og passiviserende pop-psykologi. Det gir et vrengebilde av en aktivitet og et fagfelt som er langt mer sammensatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar