Film kan ha mange funksjoner. Tidtrøyte, en god historie, litt latter eller uforpliktende spenning. Men film kan også være kunst - i betydningen flertydig, gåtefullt, noe som ikke gir mening uten først å yte motstand. Her presenterer jeg noen litt smalere filmer som har gjort inntrykk på meg i det siste. Felles for dem alle er at de krever noe ekstra av seeren. Det som kreves er ikke filmkunnskap eller et intellektuelt analytisk blikk. Det handler mer om åpenhet, tålmodighet og vilje til å la seg berøre av stemninger og bilder uten å forlange svar med to streker under. "Skjønte du den?", spør vi gjerne. Da er det ikke noe galt i å svare "nei". Kanskje går det til og med an å glede seg over det å ikke forstå. Poeten John Keats kalte det "negative capability" - evnen til å hvile i det uvisse uten å måtte ty for hurtig til fakta og fornuft. I tråd med dette trenger ikke kunsten nødvendigvis å ha en umiddelbar nytteverdi. Jeg tror likevel at det å ikke forstå - paradoksalt nok - kan være en lærerik erfaring. Det gir oss en påminnelse om at det ikke er alt i livet som har klare svar eller løsninger. Ved å utsette oss for "vanskelige" verk fra tid til annen kan vi muligens også fremme fantasi, kreativitet og innlevelsesevne. Det er ikke sikkert at alle er enige i det. Men for de som er, kan jeg helhjertet anbefale disse flotte og forvirrende filmene:
The Turin Horse (Bèla Tarr, 2011)
Torino, 1889. Friedrich Nietzsche blir vitne til en kusk som pisker hesten sin fordi den har stoppet opp på gaten. Nietzsche griper inn og stopper mishandlingen, og kaster seg gråtende om halsen på hesten. Kort tid etter faller Nietzsche inn i en tilstand av stillhet og demens som varer livet ut. Dette er ikke historien om Nietzsche, men om kusken og hans datter - og om hesten. Den skildrer den enkle og strevsomme hverdagen, gjennom ofte språkløse sekvenser av faste gjøremål som å stå opp, kle seg, hente vann i brønnen, spise, se til dyret i stallen. Regissør Bela Tarr har ønsket å fange tyngden av menneskets eksistens, og det synes jeg han har klart. Ytre sett er det en film som handler om nesten ingenting, men som gjennom sakte tempo og repetisjon maner frem et bilde av livet som er både trist, vakkert og kraftfullt. Og når den er ferdig, føler du ikke bare at du har sett en film om noen karakterer fra slutten av 1800-tallet, men at du nærmest har LEVD der med dem kroppslig og mentalt.
Holy Motors (Leos Carax, 2012)
Monsieur Oscar kjøres til jobb i en stor hvit limousin med kvinnelig sjåfør. Jobben hans er å kle seg ut som ulike karakterer og spille scener fra et forvirrende allsidig repertoar. Vi møter ham blant annet som tiggerkone, en rabiat villmann, en far som er bekymret for sin datter, en gangster, en gammel mann på dødsleiet. Hva er det egentlig som foregår? Er det en lek med selve filmmediet, en fremvisning av ulike sjangere? Er det en utforskning av selvets mangfold? Det er sannelig ikke lett å si, men det kjennes heller ikke så viktig. For "Holy Motors" er først og fremst et overflødighetshorn av skiftende stemninger og energisk fortellerkunst, hvor hvert fragment kjennes tilstrekkelig og interessant i kraft av seg selv.
Post Tenebras Lux (Carlos Reygada, 2012)
Filmen åpner med et lite barn på et stort gjørmete jorde, omgitt av hester og hunder og andre dyr. Det er skumring, og det begynner å lyne og tordne. Det er urovekkende og samtidig vakkert. I neste scene ser vi en lysende rød djevleskikkelse på vei inn i et hus med en verktøykasse i hånden. Du skjønner at du ikke ser på TVNorge. Post Tenebras Lux betyr “lys etter mørke”, og er den meksikanske regissøren Carlos Reygadas lyriske utforskning av egen erindring og fantasi. Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva. Hovedtråden i fortellingen handler om en urban familie som har slått seg ned på landsbygden i Mexico, men det veves inn tilbakeblikk og fantasisekvenser med lett hånd. Temaene som berøres er mange: Drøm og virkelighet, religion og eksistens, tilknytning og begjær, og spenningen mellom rike og fattige i et samfunn hvor volden alltid lurer rett under overflaten.
Berberian Sound Studio (Peter Strickland, 2012)
En nevrotisk og lite verdensvant britisk lydmann drar til Roma for å legge effekter på en sleazy erotisk skrekkfilm. Gradvis mister han grepet på seg selv og virkeligheten i studioets mørke labyrinter. Klaustrofobisk utforskning både av et sårbart sinn og av film som medium. Jeg har store forventninger til regissør Stricklands kommende film “The Duke of Burgundy”, hvor han tydeligvis forfølger sin fascinasjon for en beslektet type europeisk filmkunst - SM-dramaet. Det tenkende menneskets “Fifty Shades of Gray”? Det er bare å glede seg.
Upstream Color (Shane Carruth, 2013)
Shane Carruths debutfilm "Primer" er noe så sjelden som en science fiction-fortelling som forsøker å forholde seg seriøst til de fysiske og filosofisk problemstillinger som oppstår med tidsreiser. Den er interessant, men fikk meg til å kjenne meg litt dum fordi jeg ikke klarte å henge med på paradoksene. "Upstream Color" er derimot en underlig opplevelse som ikke lett slipper taket i en. En kvinne kidnappes og dopes ned av en mystisk fremmed, som infiserer henne med en mikroorganisme og tar hypnotisk kontroll over henne. Livet hennes faller fra hverandre, men så treffer hun en mann som har vært utsatt for det samme som henne. Filmen er gåtefull men ikke uforståelig - så lenge en gir opp forsøket på å knekke koden og heller gir seg hen til det assosiative, drømmeaktige billedspråket. "Upstream Color" er rett og slett ulikt det meste annet jeg har sett.
Under the Skin (Jonathan Glazer, 2013)
Nok en intelligent og kunstnerisk ambisiøs science fiction-film. Scarlett Johansson spiller et romvesen som plukker opp menn på gaten, tar dem med hjem til leiliheten sin og...nei, det har egentlig ikke så mye for seg å oppsummere handlingen. Grå skotsk sosialrealisme og abstrakt filmpoesi i hypnotisk kombinasjon. I likhet med "Upstream Color" en film å erfare mer enn å forstå - samtidig som den gir nok å tenke på i etterkant. Dessuten veldig flott filmmusikk av Micah Levy.
A Field in England (Ben Wheatley, 2013)
Vi befinner oss på slagmarken under den britiske borgerkrigen på 1600-tallet. En alkymist på jakt etter en tyv møter to desertører og etter hvert også tyven. De begir seg ut på en bisarr skattejakt under påvirkning av fleinsopp og okkult mystisisme. "A Field in England" er en surrealistisk fortelling som blander Samuel Beckett med "Witchfinder General", ispedd en god dose psykedelika. Rart men bra. Regissør Ben Wheatley er et spennende britisk navn, sjekk eventuelt også ut grøsseren "Kill List" og den noe lettere seriemorderkomedien "Sightseers".
Enemy (Denis Villeneuve, 2013)
The Double (Richard Ayoade, 2013)
Velkommen til det ubevisste i to fine dobbeltgjengerdrama. "Enemy" er en film med mange lag, basert på Jose Saramagos roman “Den andre mannen”. En tilbaketrukket collegeprofessor oppdager en mann som ligner ham selv i en scene i en film han har leid. Han finner ut hvem skuespilleren er, og bestemmer seg for å oppsøke ham. Det setter selvsagt i gang et dramatisk hendelsesforløp. Jake Gyllenhaal får på subtilt vis frem to ulike versjoner av hovedpersonen. Og sluttscenen er det mest overraskende jeg har sett på lenge lenge. For de som liker denne tematikken, vil jeg anbefale en såkalt "double feature" (hi hi) hvor du ser "Enemy" sammen med "The Double". Den er en visuelt gjennomført og velspilt oppdatering av Dostojevskis “Dobbeltgjengeren” som supplerer Fjodor med Kafka og Lynch.
