Blogglistenhits Tankevandring: juni 2017

mandag 5. juni 2017

Vidunderlige nye verden?



Da jeg var gutt var fremtiden fantastisk. Vi så for oss kolonier i verdensrommet, mat i pilleform, intelligente roboter og - ikke minst - flygende biler. Sannsynligvis var dette en rest av etterkrigstidens optimisme, en tro på teknologisk fremskritt som ville løse de fleste menneskelige problemer og optimalisere livet på alle måter.


Det fantes også en skyggeside ved teknologien. Dette var åttitallet, og frykten for atomkrig var på sitt mest intense. Jeg husker ennå uhyggen den første onsdagen hver måned, da sivilforsvaret testet sirenen sine. Ja, jeg visste at det var en øvelse. Samtidig var det noe dypt illevarslende ved den klagende metalliske ulingen, da jeg som 12-åring visste alt for mye om russiske raketter og sprengningsradiusen til ulike atomvåpen.


Så gikk vi inn i en annen, mindre visjonær tid. De teknologiske utopiene tok en pause på nittitallet. Vi fikk riktignok mobiltelefoner og elektronisk post, noe få av femtitallets science fiction-forfattere hadde sett for seg. Men romprogrammene var parkert, og både telefoner og datamaskiner var fortsatt primitive innretninger. Det var som om vi hadde nådd en litt kjedelig historiens slutt, med vestlig komfort og demokrati som rådende idealer verden over.


Siden årtusenskiftet har både historisk uvisshet OG teknologisk hyperoptimisme gjort comeback. Plutselig må vi lure på hva som kommer først - klimakollaps eller atomkrig. Og samtidig sitter folk i fullt alvor på TV og diskuterer vitenskapelige veier til evig liv.


Alt er informasjon
Disse tankene er inspirert av den raske utviklingen i datateknologi, bioteknologi og nevrovitenskap. Et nytt syn på naturen vokser frem, hvor begrepet informasjon er fellesnevneren. Alt som foregår i universet kan forstås som bearbeiding av data og videreformidling av informasjonsverdi.


Om det skjer i en blomst, en rotte, en menneskehjerne, eller en datamaskin - det spiller ingen rolle. Genetikk og forplantning, intelligens og kreativitet, følelsesliv - det kan reduseres til flyten av informasjon gjennom nettverk. Og den fysiske substansen det foregår i er uvesentlig - i prinsippet kan de samme prosessene som utspiller seg i kroppen og hjernen imiteres i andre materialer.


En vakker dag kan vi kartlegge hjernens komplekse nettverk. Da vil vi kunne løse det som i dag fortsatt er en gåte, nemlig hvordan denne fuktige klumpen av celler i hodeskallen vår, kan gi opphav til vår bevisste opplevelse av oss selv og verden. Og når bevisstheten på denne måten er forstått, kan vi også frigjøre den fra den sårbare og trøblete kroppen. Da kan minnene våre og personligheten vår lastes over til en annen og mer robust hardware. Mennesket vil få en eksistens som er uavhengig av biologien og naturen. Og vi vil få evig liv.


Forsøk på å utsette aldringsprosessen er først og fremst en strategi for å hjelpe oss til å overleve frem til tidspunktet hvor denne koden knekkes. Hvor overføring av selvet ditt fra kroppen til maskinen blir mulig. Eventuelt til vi mestrer biologiens dataflyt så godt at alle degenerative endringer i kroppen vil kunne nøytraliseres eller snus.


Singulariteten: Den teknologiske åpenbaring
Sentralt her er “Singulariteten”, det punktet i historien hvor kunstig intelligens vil overgå den menneskelige og føre til en ufattelig økning i hva vi kan få til teknologisk og vitenskapelig. Maskiner vil forbedre seg selv, og menneskekroppen vil bli en hybrid av biologisk og ikke-biologisk intelligens. Dette vil innebære en så dyp transformasjon av livet på så mange områder at det ikke vil være til å kjenne igjen.


I følge futuristen Ray Kurzweil vil dette skje rundt 2045. Samlet sett kalles denne ideologien av evig selvforbedring og ventingen på en teknologisk revolusjon transhumanisme. Transhumanismen tar sikte på å forbedre den menneskelige natur med alle tilgjengelige midler - slik at vi kan overskride våre iboende fysiske og psykologiske sårbarheter. I beste fall kan vi endre oss så mye at vi blir en ny type vesener - en posthuman rase.


Med dette som håp er det altså noen som også velger å la seg fryse ned umiddelbart etter sin død. Den norske filosofen Ole Martin Moen fortalte på Trygdekontoret om sin plan for kryogenisk oppbevaring. Han skal la kroppen fryses ned i flytende nitrogen. Så satser han på at i fremtiden vil man kunne transplantere hjernen inn i en ny kropp, eller overføre innholdet i bevisstheten til en datamaskin. Moen innrømmer at dette er et usikkert prosjekt - men er villig til å satse på det. For, som han sier - verken begravelse eller kremasjon gir ham noen som helst sjanse til å ta opp tråden igjen i en høyteknologisk fremtid.


Det er er mange problemer med dette. Per i dag er det ingenting som tyder på at kropper skal kunne tines opp og repareres. Det er heller ingen som er i nærheten av å forstå hvordan bevisstheten vår blir til i hjernen, langt mindre hvordan våre minner og vår personlighet skal kunne “lastes opp” til en computer. Og hvordan og hvorfor et eventuelt fremtidig helsevesen i det hele tatt skal ville bruke ressurser på å tine døde opp og gi dem nye kropper er veldig uklart. 



En reise inn i transhumanismen




Logiske brister til tross: Stadig flere blir opptatt av overskridelse av våre naturlige begrensninger. I boken “To be a machine” tar den irske journalisten Mark O´Connell oss med på en reise inn i den underlige og voksende subkulturen transhumanisme. Transhumanismens trosbekjennelse uttrykkes blant annet av filosofen og livsforlengelsesentusiasten som går under det selvvalgte navnet Max More. I følge ham er det er vår plikt og vår skjebne å bli bedre versjoner av oss selv. Mennesket fra naturens side er skrøpelige greier, alt for sårbart for sykdom og aldring og alle slags feil i det kognitive og emosjonelle apparatet. Målet er intet mindre enn en frigjøringen fra selve biologien, en mer rasjonell og funksjonell eksistens, ved teknologiens hjelp.


Det er litt av et persongalleri som O`Connell skildrer med både humor og innlevelse. I tillegg til den nevnte More møter vi den svenske futuristen Anders Sandberg, et kollektiv av såkalte “grinders” eller biohackere (mennesker som eksperimenterer med å operere inn teknologi i kroppen, et scenario tatt rett ut av en Cronenberg-film), en talsperson for sekten Terasem (en tekno-religion basert på “personlig cyber-bevissthet), den eksentriske britiske gerontologen Aubrey de Grey (som har som målsetning å overvinne døden), og sist men ikke minst Zoltan Istvan, presidentkandidat for det Transhumanistiske partiet (som reiser på valgkampturnè i “Udødelighetsbussen” - formet som en likkiste).


Parallellt med dette får vi korte og informative historieleksjoner, om automatenes rolle i mytologi og tidlig mekanisk teknologi, og om roboter og cyborger. Det hele veves sammen til en fartsfylt og intelligent reportasje om en subkultur som jobber iherdig for å ta menneskeheten et eller ti steg inn i fremtiden, så snart som mulig og med alle midler.


Teknologisk nyreligiøsitet
O´Connell har et godt blikk for denne absurde verdenen av gjør-det-selv-vitenskap og science fiction-drømmer. Han kobler det også til dypere religiøse og mytiske lag i bevissthet og kultur. Det bringer tankene til den britiske filosofen John Gray, som har vist hvordan mange av den moderne verdens fantasier og prosjekter egentlig er sekulariserte frelsesfortellinger. Gud er død, men himmelen er tenkt realisert enten som politisk paradis på jord eller gjennom vitenskapelige løfter om evig ungdom og overmenneskelige kvaliteter.


Slik sier O’Connell det: “Transhumanismen virker som et uttrykk for den dype menneskelige lengselen etter å overskride kroppens forvirring, begjær, maktesløshet og sykdom (...) Denne lengselen hadde historisk sett vært religionens område, og var nå i økende grad teknologiens tiltakende fruktbare terreng”.


O´Connell ser dette som en form for ny-gnostisisme. Gnostisismen var kjettersk kristen sekt som anså den materielle verden og menneskekroppen for å ikke være guds skaperverk, men verket til en ond guddom de kalte for demiurgen. Våre guddommelige sjeler var fanget i ond materie. Her ser vi klare paralleller til transhumanismens syn på mennesket som suboptimalt system som må modifiseres teknologisk for at vi skal kunne bli frie.


Computermetaforer på ville veier
En annen side av saken er at metaforene fra kognitiv psykologi og Silicon Valley her har havnet på ville veier. Fra å snakke billedlig om hjernen som computer, har man gått til å tro at vår personlighet og bevissthet bare er såkalt “substrat-uavhengige” programmer som kan lastes over på andre medier og eksistere videre der.


O´Connell peker også på at det paradoksalt nok ligger en slags dualisme på lur her. Paradoksalt, fordi utgangspunktet er en naturvitenskapelig materialisme som hevder at alt som finnes er fysiske prosesser. Men samtidig finner en her en fantasi om at “sjelen”, the ghost in the shell, skal kunne skilles ut og frigjøres fra sin skrøpelige kropp og leve videre i en annen, mer opphøyd form, i de rene datas himmel.


Et annet av bokens aktuelle tema er hvor redde vi bør være kunstig intelligens. Større enn frykten for en kjølig HAL- eller Skynet-aktig superintelligens som skal utslette oss alle, er bekymringen for hva smarte algoritmer og automatiserte subsystemer skal gjøre med økonomi og samfunn. O´Connell drar først på robot-show og harselerer med hvor klossete disse er når de skal etterligne menneskelige bevegelser.


Samtidig tar han for seg hvordan økende automatisering vil kunne bli en sosialt svært forstyrrende kraft. Angivelig er det 95% sannsynlig at følgende yrkesgrupper i det store og hele vil bli erstattet av maskiner: postarbeidere, kokker, revisorer, aksjemeglere, bankansatte og sjåfører. Javel, kan man si - men det er urovekkende når man får vite at nettopp sjåfører er den største gruppen mannlige arbeidstakere i USA. Det kan ligge an til å bli mange flere marginaliserte og sinte hvite menn i tiden fremover.


Boken er med andre ord både aktuell og lesverdig. O´Connell skriver levende og rørende om menneskelig sårbarhet ut fra eget liv, både det å bli far og det å komme i kontakt med alvorlig sykdom. Han holder denne sårbarhet frem som et grunnvilkår for livet, som transhumanismen manisk forsøker å løpe fra. Samtidig klarer han å se dette ønsket om å bli usårbar med empati. Det er tross alt ikke slik at de fleste av oss omfavner vår egen forgjengelighet med åpne armer. På denne måten blir flere av personportrettene rørende skildringer av tendenser vi alle kan kjenne oss igjen i, men som her forekommer i ekstremvarianter.


Innimellom minner boken meg om David Foster Wallace sine essaysamlinger, smarte og morsomme betraktninger fra en observatør som er litt ukomfortabel til stede i de ulike settingene han besøker. Og på sitt beste viser O´Connell litterære kvaliteter som slekter på Don DeLillo, en forfatter som har et svært presist blikk for hvordan den menneskelige tilstand i vår tid er uunngåelig vevd inn i teknologi og store systemer. Smak bare på denne passasjen om transhumanismens store farsfigur Ray Kurzweil:


“Facing out onto the terminal vastness of the Pacific, his hair slightly ruffled by the breeze, Kurzweil appears an oracular figure, a conduit for the mysteries of technology, a prophet for the world to come, in which an infinite and instrumental intelligence will finally release us from the burden of our humanity”.


Det er både trist, skummelt og fascinerende på samme tid. “To be a machine” er en tankevekkende reise inn i denne verdenen. Du vil ikke angre dersom du tar den med på sommerferie.