Blogglistenhits Tankevandring: Vi må gå både ut og inn

torsdag 2. april 2015

Vi må gå både ut og inn

Ole Jacob Madsen kritiserer psykologi og selvhjelpslitteratur for å gå ensidig innover. I stedet oppfordrer han oss til å gå utover. Bare slik kan vi forstå selvet og gjenvinne politisk handlekraft. Madsen har mange gode poenger, men analysen blir tidvis for pessimistisk og endimensjonal. 





Tidligere i vinter skrev jeg et innlegg her på bloggen hvor jeg problematiserte kulturpsykologisk analyse og kritikk av selvhjelpslitteraturen. Jeg oppfattet analysen og kritikken som relevant, men preget av en undervurdering av både folk flest og av psykologien som fagfelt. Det førte til at Ole Jacob Madsen forfattet et grundig tilsvar. Her anklaget han meg for “lavt presisjonsnivå” og lurte på om jeg i det hele tatt hadde brydd meg om å lese boken hans. 


Der traff han blink. Jeg hadde riktignok med interesse lest Madsens ulike artikler om kritisk psykologi og “den terapeutiske kultur”. Jeg hadde også fulgt med på debatten han deltok i omkring mindfulness, og hørt ham forelese om akkurat det temaet. Jeg hadde derimot som han mistenkte ikke lest boken hans om selvhjelpskulturen - “Det er innover vi må gå”.


Det har jeg nå gjort. Jeg har også lest Svend Brinkmann satiriske oppgjør med “utviklingstrangen” i samtiden. Jeg har imidlertid tenkt å følge Madsens oppfordring om å yte kulturpsykologene litt større rettferdighet ved å behandle dem som separate individer. Brinkmanns bok kan det hende jeg kommer tilbake til ved en senere anledning. Her vil jeg konsentrere meg om Madsens bok.


“Det er innover vi må gå” er en betimelig og viktig utgivelse. Den er svært gjennomtenkt, velskrevet og preget av grundig research. For de som ikke ønsker å lese gjennom hele denne teksten, vil jeg på forhånd konkludere med en anbefaling: Les boken. For de som vil følge med videre, skal jeg si litt mer om hvorfor jeg synes boken er både god og problematisk. 


Madsen setter selvhjelp som praksis inn i en historisk sammenheng. Han viser hvordan den retter seg mot den rotløshet og uvisshet som preger livet i samfunn i stadig endring. I det moderne kan ikke lenger tradisjon og kollektiv tilby stabil mening. Da tar psykologen og selvhjelpsboken over for presten og landsbyfellesskapet. Samtidig kan denne livsveiledningen ses som uttrykk for de samme sosiale patologier som den hevder å lindre. Dette ved at den dyrker “forestillingen om det selvskapende selvet som en aktiv, suveren agent” (s. 22). På den måten leder selvhjelpslitteraturen blikket bort fra de kulturelle og strukturelle årsakene til problemene. I stedet får individene i oppgave å løse sine egne problemer hver for seg.


Slik svekkes det Madsen (med henvisning til sosiologen C. Wright Mills) kaller “den samfunnsmessige forestillingsevnen”. Det er evnen til å se for seg at vår sosiale verden kan påvirkes og endres gjennom kollektiv handling. I stedet lever vi i en virkelighet preget av “atomistisk individualisme”. Både problemer og løsninger avgrenses til det individuelle nivået, og sosiale utfordringer kan bare løses ved at individene først endrer seg. Dette fører til resignasjon på det politiske området, mens individet legger sin energi i stadig nye selvforbedringsforsøk. 


Det oppstår også en paradoksal tilstand. På den ene siden lovprises det frie individet. På den andre siden blir individet stadig mer avhengig av eksperter som forteller en hvordan en skal leve. Idealet for menneskelivet speiler rådende nyliberalistiske markedslogikk: Et “foretaksselv” som fremfor alt er autonomt og selvstendig og hvis livsskjebne primært er et individuelt ansvar (s. 103). 


Det er ikke slik at Madsen ser for seg et samfunn uten retningslinjer for hvordan mennesker best skal leve livene sine. Det har vi alltid hatt - men han spør hvorfor det er psykologien og den kommersielle selvhjelpslitteraturen som skal ha monopol på dette i vår tid.


Psykologien spiller en således en sentral rolle i denne fortellingen. Dette fordi psykologiske begreper - ikke minst de som på ulike måter definerer og refererer til selvet - tar stor plass i moderne menneskers liv. Boken tar sikte på å være en “kunnskapssosiologisk opptegnelse av hvordan psykologiske forestillinger distribueres i samtidskulturen”. Dette er relevant, interessant og viktig.


På veien forteller Madsen også mye interessant om psykologien som fagfelt. Han ønsker “å bidra til vår forståelse av hvordan den vestlige senmoderne psykes sammensetning uttrykkes indirekte via selvhjelpslitteraturens idealer, og hvordan selvhjelpslitteraturen er med på å forme hvordan mennesker i dag forstår, fortolker og handler på seg selv” (s. 22). Hvordan lykkes han egentlig med det?


Min første innvending i forrige innlegg var at Madsen undervurderte folk flest. Kanskje er de i stand til å bruke selvhjelp på en kritisk, aktiv og kreativ måte i egne liv? I sitt tilsvar går han dette i møte. Han viser til at han i boken etterlyser mer forskning på hvordan folk opplever, bruker og påvirkes av denne litteraturen. Der er vi altså enige. Og jeg er sikker på at Madsen ved å sette et kritisk søkelyset på selvhjelp kan fremskynde slik forskning. Men etter å ha lest boken hans er jeg fortsatt ikke helt ferdig med problemstillingen.


Madsen ønsker å unngå “enkle skjematiske posisjoner for eller mot”. Jeg synes likevel at han litt for ofte blir mer normativt vurderende enn oppriktig undersøkende i møte med både selvhjelpslitteraturen og psykologien. Dette er han jo også åpen på i boken: “Min metodiske tilnærming innebærer hovedsakelig å betrakte selvhjelp som en diskurs. Denne tilnærmingen kan dessuten betegnes som en “mistankens hermenutikk” ettersom målet er å avdekke skjulte forhold som kan ha en kontrollerende makt over oss” (s. 24). Han sier også straks etter at han dermed velger bort et perspektiv - nemlig at selvhjelpslitteraturen faktisk kan være til hjelp. Jeg forstår behovet for å måtte velge et analytisk perspektiv. Men kan det tenke at det å forplikte seg til en slik kritisk maktanalyse kan føre til at det tegnes et for dystert bilde av situasjonen?


I sitt svar til meg nedtoner Madsen denne mistankens hermeneutikk. Han hevder at han først og fremst er opptatt av hvordan psykologiske ideer hjelper mennesker å gjøre ting - for eksempel å forstå seg selv og mestre utfordringer. “Og det er først når vi har undersøkt hvordan et terapeutisk språk og selvstyrings- og selvforbedringsteknikkene blir brukt av menneskene at vi kan begynne å spørre oss hva den eventuelle baksiden av å leve i den terapeutiske kulturen er”.


Min opplevelse når jeg leser Madsen er at baksiden av den terapeutiske kulturen litt for ofte tas for gitt. Undersøkelsen er normativ i utgangspunktet - noen ganger subtilt devaluerende og andre ganger mer eksplisitt. “Personlig selvaktualisering ser ut til å bli alle tings mål for stadig flere mennesker”, sier han for eksempel (s. 43). Er det sant? Var det det folk ville sagt hvis vi spurte dem? Ønsker de seg ikke heller mestringsopplevelser, trygghet, gode relasjoner og mening i livet? Madsen har lett for å bli entydig dystopisk, og jeg får innimellom følelsen av å lese en Houllebecqsk skildring av det kyniske og kalde senmoderne samfunnet hvor alle er oppslukt i seg selv. Eller hvordan skal vi forstå dette bildet: “Før du kan hjelpe andre, må du hjelpe deg selv. Problemet er bare at den reelle situasjonen i dag heller er at flyet er i ferd med å styrte, og at det er ingen bak spakene fordi alle sitter med ansiktsmasker, inhalerer lystgass og humrer tilfreds med seg selv”.


Nå er jeg ikke motstander av en god dystopi. Mørke samtidsskildringer i litteratur, kunst og film kan vekke oss ved å overdramatisere og sette trender på spissen. Kanskje er Madsen på linje med den profilerte samfunnsdiagnostikeren Slavoj Zizek, som i et foredrag i Oslo nylig slo fast at hvis vi ønsker å endre noe så må vi begynne med svartsyn og pessimisme? Det er imidlertid ikke uproblematisk å bruke dystopien som virkemiddel i en vitenskapelig bok. 


Faren med en slik tilnærming er at forsøkene på å endre ting slår feil fordi vi ikke har forstått virkeligheten vi vil gripe inn i. Jeg synes det virker bedre når Madsen viser til C. Wright Mills. Mills skildrer med innlevelse moderne menneskers rådvillhet når den sosialt og kulturelt orienterte forestillingsevnen utfordres av individualisme. Det er ikke det at alle er blitt nytelsesyke narsissister. Vi kan like gjerne tenke oss at de har oppriktige ønsker om å gjøre det gode for seg selv og andre, men de mangler hensiktsmessige redskaper for å gjøre noe konstruktivt med situasjonen. Og vi kan også tenke oss at de finner måter å bruke selvhjelp som verktøy til å nå andre mål enn de rent egoistiske. Her er vi tilbake til min opprinnelige kritikk, som handlet om å yte individene rettferdighet. Og selv om vi er enige om at videre forskning er nødvendig her, så er min oppfordring til Madsen å temperere sin dystopiske retorikk til denne forskningen foreligger.


Det som blir borte i boken er det tvetydige ved historien. Moderniseringsprosessen har en potensiell skyggeside i form av meningstap og selvsentrering. Men samtidig har individualisering og psykologisering ført med seg utvilsomme goder. Fristillingen av enkeltindividet er forutsetningen for rettighetstenkning, selvstendige livsvalg og utvidelse av perspektivtaking og empati. Når individualpsykologien i Madsens mistroiske lesning i så stor grad ses som uttrykk for en systemlogikk som kun skaper isolerte og selvopptatte subjekter, så mister vi en viktig ressurs av syne.


Min andre opprinnelige innvending var at Madsen undervurderer psykologien. Det førte til at Madsen opplevde seg anklaget for å tegne et konspiratorisk bilde av psykologien som den store stygge ulven som leverer premissene for den kommersielle selvhjelpskulturen. Jeg er enig i at han skisserer et forholdsvis komplekst portrett av slektskap og påvirkningslinjer mellom psykologien og selvhjelpslitteraturen. Samtidig vil jeg også her holde fast ved noe av kritikken.


Jeg synes at det skapes en “guilt by association” mellom psykologien og selvhjelpen, selv om Madsen sier at det ikke er hans hensikt. De gangene han gir kred til psykologien, så har han en tendens til å gi med den ene hånden og ta med den andre. Når Madsen for eksempel omtaler kognitiv atferdsterapi, så er dystopien aldri langt unna. I det ene avsnittet vises det til at kognitiv atferdsterapi har vist seg effektivt for en rekke psykiske lidelser - før det i neste avsnitt smelles til med at tilnærmingen neglisjerer miljøet den enkelte lever i og dermed risikerer å bli en destruktiv, konservativ behandlingsideologi (s. 47). 


Madsen hevder også i tilknytning til Hanne Brorsons bok “Tankevirus” at den kognitive selvhjelpen utelukkende er innrettet mot at man skal ha det best mulig med seg selv (s. 49). Og på ny i dystopisk modus sier han at det ut fra denne kognitive selvhjelpen følgende: “Det skal med andre ord ikke mye fantasi til for å se for seg samfunnets sammenbrudd uten bestemte normer, lover og regler, der alle handler uten omsyn til andre” (s. 50).


Det samme skjer med mindfulness - Madsen yter en slags “lip service” til evidensen, før han girer om og lar mistanken ta over. Han innrømmer at mindfulness virker på stress og symptomer. Men det at det virker er jo også et problem, siden mindfulness er “den perfekte ideologien som tilsynelatende kan hjelpe å bekle ethvert betent område, som samtidig bidrar til å stadfeste status quo”. 



Nå er riktignok Madsen god til å få frem nyanser ved mindfulness underveis - som at aksept ikke er det samme som resignasjon, eller at meditasjonspraksis ikke nødvendigvis innebærer tilbaketrekning. Jeg synes også det er nyttig å bli bevisst på at det kan ligge individualiserte forståelsesmodeller på lur i moderne mindfulness. Det er heller ingen tvil om at mindfulness kan brukes på måter som er i strid med det talspersoner for metoden oppfatter som dens natur. 


Virkningen kritikken har hatt på meg i min praksis er at jeg arbeider ennå hardere for å formidle det jeg oppfatter som et utadrettet, kontekstuelt perspektiv i mindfulness. Så her er det for all del mye nyttig. Men det er like fullt et problem at Madsen lander litt for ofte i en posisjon som opphever den ellers fine nyanseringen. Og vips, så er den i utgangpunktet desentrerte og holistiske måten å være i verden på blitt avslørt som nok en variant av “epistemologisk individualisme” og politisk passiv eskapisme. 


Dette er altså et tilbakevendende grep hos Madsen. Han slår først fast at ulike psykologiske tilnærminger virker. Så omfortolker han denne virkningen til å medføre en økning i den dypereliggende sosiale patologien. Folk blir kanskje mindre deprimerte - men mer selvsentrerte og politisk resignerte. Løsningen er altså en del av problemet. Konklusjonen virker dermed som den er gitt på forhånd. Igjen hadde en mer tentativ, hypotetisk tilnærming gjort seg - slik jeg også etterlyste i mitt opprinnelige innlegg.


De fleste vil være enige i at selvet er flerdimensjonalt. Det har en kroppslig og affektiv dimensjon - oss selv som natur. Det har en sosial dimensjon - vi inngår i nære relasjoner og i større kulturelle fellesskap. Og til sist har det en refleksiv dimensjon - vi er selvbevisste, vi forholder oss mer eller mindre aktivt og selektivt til våre egne sinn og den livsverden vi inngår i.


Madsen anklager psykologien og selvhjelpslitteraturen for å bli endimensjonal i sitt fokus på den indre individuell psykologiske verden. Men et problem med hans egen tilnærming er en tilsvarende endimensjonalitet - selvet blir litt vel mye underlagt den sosiale og kulturelle dimensjonen. En må gå utover for å forstå hva et selv er, i følge Madsen. Han viser til familielikheten mellom hans prosjekt og Philip Cushmans - “som hevder at selvet til enhver tid svarer til det kulturen definerer som grensene for det menneskelige. Forventningene til hva et menneske skal utrette og ta ansvar for, vil helt enkelt variere på tvers av kulturer og historien. Det finnes derfor ikke noe universelt selv, bare lokale selv, understreker Cushman” (s. 102). 


Madsen viser avslutningsvis også til Foucault, og slår fast at “problemet med selvet ikke er å avsløre hva det egentlig ER, noe som selvhjelpslitteraturen i stor grad beskjeftiger seg med. Nei, problemet er heller å avsløre at selvet ikke er noe annet enn dets historiske forbindelse med den teknologien som er bygget inn i historien” (s. 191). 


Det foucaultianske perspektivet åpner også for en snik-konspiratorisk analyse av situasjonen. Man kan da som Madsen i sitt tilsvar benekte at psykologien er en eksplisitt konspirerende drivkraft. Samtidig opprettholdes det et bilde av makt som virker på en diffus og subtil måte, som en "strategi uten strateger". Den foucaultianske makten er jo mest virksom nettopp der autonomien antas å være sterkest - og i denne forstand er det antatt frie, selvhjelpslesende mennesket desto mer underlagt usynlig og ikke-identifiserbar makt. 

Faren her er at menneskets refleksive evner oppfattes som helt og holdent underlagt den kulturelle og sosiopolitiske dimensjonen. Dersom selvet er å forstå kun som en gjenspeiling av en gitt historisk situasjon, så blir det lite eksistensielt og politisk handlingsrom for individet uansett. Det kan jo i verste fall undergrave Madsens egen oppfordring til økt kollektivt engasjement - har han tenkt på det?


Jeg er usikker på hvor foucaultiansk eller sosialkonstruksjonistisk vi skal lese Madsen. Men i denne sosiologiske mistanke-hermeneutikken mister han ofte av syne en annen viktig side av det sosiale selvet. Da tenker jeg på selvet slik det utvikles i nære relasjoner og ikke bare innenfor en større kulturell horisont. Heldigvis er ikke dette perspektivet helt fraværende i boken. Det er for eksempel veldig interessant å lese Madsens drøfting av Mischels velkjente marshmallow-eksperimenter - hvor evnen til å utsette belønning har vist seg å være et robust mål på selvkontroll og sier mye om hvordan en vil klare seg senere i livet. 


Madsen problematiserer marshmallow-forskningen, og viser til at resultatene bare gjelder for de som har en grunnleggende tillit til verden og andre mennesker. Utrygge barn har ingen grunn til å forvente at godene fortsatt vil være der i fremtiden. Han påpeker også at det å bare skulle trene opp isolerte ferdigheter som selvkontroll hos barn blir meningsløst hvis en ser bort fra de relasjonelle og kontekstuelle vilkår som barnet vokser opp innenfor.


Dette gir mening, og det finnes god forskningsmessig støtte for det. Det vektlegges også i en stor del av moderne psykologi - den som studerer betydningen av relasjoner og trygg tilknytning for utvikling og funksjon. Som fag befinner psykologien seg i møtepunktet mellom selvets ulike dimensjoner - den kroppslige, den sosiale og den refleksive. 


For å forstå menneskelig opplevelse og atferd trenger vi modeller som viser samspillet mellom disse dimensjonene. Da kan vi forstå hvordan fattigdom, sosial uro og strukturelt stress kan virke forstyrrende inn på det enkelte sinn. Men samtidig gir det oss også en forståelse av at både individuell motstandskraft og kvaliteten på omsorgen kan bidra til å dempe eller forverre påvirkning fra miljøet. 


Den relasjonelt orienterte psykologiens styrke er at den lar oss arbeide med førstepersonsperspektivet, uten at dette trenger å løsrives fra sin kontekst. Autonomi ses på som viktig. Samtidig trenger autonomi og individuelle handlekraft alltid å balanseres opp mot den andre grunnleggende aksen i menneskelivet - det sosiale og mellommenneskelige. Slik sett trenger vi ikke velge mellom det å gå innover og det å gå utover - vi vil alltid måtte gjøre begge deler. 


Jeg skulle altså ønske at Madsen i større grad fikk frem mangfoldet og nyanserikdommen innad på fagfeltet. Slik det nå står kan lesere som ikke kjenner faget komme fra lesningen av boken med en forestilling om at psykologien i all hovedsak er en formidler av markedstjenlige fiksjoner om det frie og isolerte selvet. Dette gjør at jeg opprettholder min påstand om at bildet av psykologien er for enkelt.


For å avrunde: Det er mye godt og interessant i denne boken. Jeg vil oppriktig anbefale folk å lese den. Jeg synes selv jeg fikk en tankevekkende oppdatering på faglige motefenomener som selvledelse, selvfølelse og selvkontroll. Her lærte jeg mye nytt, samtidig som disse fenomenene på en flott måte ble satt inn i en historisk og kulturell sammenheng. Det avsluttende kapittelet om klimautfordringen er også vesentlig og viktig. Dette er en utfordring som uansett ikke kan finne sin løsning gjennom psykologien. Men det er viktig for vårt fag å ha reflektert godt over sine muligheter og begrensninger på dette feltet - og her er Madsen en kvass samtalepartner som ikke lar oss slippe unna uten først å ha sett kritisk på våre grunnleggende antakelser.


I det hele tatt er “Det er innover vi må gå” en flott bok å være i dialog med - for på den måten å finne ut hva du selv som leser er enig i og ikke. Jeg endte opp med en rekke notater i margen ut fra mine egne refleksjoner, og ser for meg at slik vil boken virke også for andre. Så om jeg fortsatt sitter igjen med noen kritiske innvendinger, så ser jeg frem til å fortsette samtalen om psykologi og selvhjelp.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar