Jeg sitter på Bybanen med tårer i øynene og lytter til “Life on Mars”. David Bowie er død, plutselig, av en kreftsykdom jeg ikke var klar over at han hadde. For bare noen dager siden slapp han sitt siste album. Det lyttet jeg til i helgen, og det slo meg at det hadde vært så flott om han kunne kommet til Bergen, spilt på Koengen. Den av rockens gjenlevende giganter jeg virkelig kunne tenke meg å se live.
Hva er det med Bowie? Sosiale medier er fulle av kombinerte hyllester og analyser. Stilikonet, det musikalske geniet, skuespilleren, identitetssjongløren. Og veldig mange later som meg til å ha blitt oppriktig berørt og litt satt ut av hans bortgang.
Hva er det for meg? Han er en artist som jeg begynte å lytte til da jeg var 14-15, og som jeg fortsatt lytter til med samme interesse og glede nesten 30 år senere. Det er ikke alle av mine fordums helter som kjennes like relevante, eller evner å berøre slik lenger. Jeg lytter fremdeles gjerne til The Doors, eller Pixies, eller Raga Rockers. Jeg synes fortsatt det er fantastisk musikk. Samtidig er det noe pubertalt ved nytelsen, en erfaring som også hviler på nostalgien, på reaktiveringen av et yngre og mer umodent selv. Bowie har derimot ennå noe nytt å gi, noe uferdig, noe å oppdage.
Det er ikke mange tradisjonelle handlingsforløp eller konvensjonelle kjærlighetssanger hos Bowie. Det er ikke alltid så lett å vite hva tekstene egentlig handler om. Ofte er de dystopiske refleksjoner over fremmedgjøring gjennom moderne media og teknologi. Ikke sjelden utforsker de grensetilstander som galskap og rus.
Jeg har alltid likt Bowies vinkling på science fiction. Hans fascinasjon for temaet henfalt aldri til romopera. Snarere er hans aliens en kompleks metafor for vår lengsel etter å overskride oss selv og vår grå hverdagsvirkelighet. Bowies sci-fi er en merkelig hybrid av subtil futurisme og syttitallets britiske sosialrealisme. Verdensrommet er også et bilde på psykisk isolasjon, den meningstomhet som major Tom flyter omkring i “Space Oddity” og “Ashes to Ashes” - enten distansen skyldes rus, teknologi eller den virtuelle virkeligheten som kjendistilværelsen skaper.
Jeg liker godt rocke- og glam-Bowie, måten han perfeksjonerte denne sjangeren samtidig som han i god modernistisk ånd også tømte den for mening, slik at det eneste som stod igjen var parodien. Og bevegelsen videre, via fremmedgjort “plastic soul” og flørting med nietzscheansk overmennesketanker i “the thin white duke”-perioden. Se ham i dokumentaren Cracked Actor, androgyn og anorektisk, hvor det later til kaffe og sigaretter en tid var det mest næringsrike han inntok.
Deretter fulgte den kokaininduserte paranoiaen som førte ham fra LA til Berlin og hans ubestridte mesterverk i mine ører, “Low” fra 1977. Innflytelsen kom blant annet fra amerikans R&B, Berlins cabaretkultur, tysk elektronika og Brian Enos anti-narrative produksjonsfilosofi og tilfeldighetsteknikker. Ut fra dette skapte Bowie denne underlige platen i møtepunktet mellom det syntetiske og organiske som i følge enkelte musikkritikere fortsatt er forut for sin tid.
Tematisk handler platens første del om destruktive relasjoner, mens de minimalistiske lydlandskapene på B-siden har blitt tolket som det fremmedgjorte selvets retrett inn i en fragmentert og språkløs eksistens. Her er det som man skjønner rikelig med føde både for psykoanlytikere og musikkvitere. Du kan lese mer om det i denne fine lille boken.
Hva med personen Bowie? Vi skal vokte oss for å sidestille mannen og verket på en enkel måte. I intervjuer virket han ofte avmålt vennlig, noe reservert, tidvis kjølig, innmellom hånlig. Avstand, detachment, er uansett et sentralt tema i verket hans. Ofte utforsker han dynamikken mellom avstand og nærhet, kontakt og avkobling. Dette spillet kan vi kanskje observere i de ulike offentlige personaene hans.
Som overdrevet selvbevisst og grublende ung mann husker jeg at jeg misunte Bowies kjølige kontroll, hvordan han virket umulig å vippe av pinnen. Nå, mer hjemme i mitt eget sinn og skinn, tenker jeg at det er et problematisk ideal å strebe etter. Bedre å være varm, vennlig, usikker, famlende. Men jeg beundrer like fullt den enorme skaperkraften, og han selvsikre arbeid for å gjøre det akseptert å være utenfor eller mellom båser og skap og kategorier.
Ble Bowie mer menneskelig, mildere med årene? Jeg har ikke lyttet nok til de sene verkene hans til å kunne si det sikkert. Det ville ikke være uvanlig, at gamle mestere finner en forsonende tone og et dypere eksistensielt alvor i løpet av livets høst. Tenk bare på vakre, mollstemte "Where are we now" fra 2013. Eller hans siste video, "Lazarus", hvor Bowie synger til oss fra sitt eget dødsleie. Det må være kanskje den ærligste og mest rystende avskjed noen artist har tatt med sitt publikum.
Jeg leste at Bowie selv mente at det tross skiftende masker har vært et konsekvent gjennomgangstema i alt han gjorde. Det handlet mye mer om grunnleggende menneskelige lengsler, både relasjonelle og åndelige, enn om det glitrende spillet på overflaten. Det tror jeg på - selv om det ironiske smilet aldri var langt unna. Eller hva med det følgende sitatet:
“The trousers may change, but the actual words and subjects I’ve always chosen to write with are things to do with isolation, abandonment, fear and anxiety — all of the high points of one’s life.”
Først en innrømmelse av det å være opptatt av grunnleggende psykologiske og eksistensielle tema - så en vittighet på slutten av setningen for å undergrave alvoret. Sikkert er det uansett at hos Bowie kan vi lete og stadig finne noe nytt, noe som snakker til oss gjennom livsløpet.
Det er rart. Det er ikke mange gamle mestere, som på samme måte som Bowie har vært med meg gjennom siden ungdomstiden, som fortsatt snakker til meg, som fortsetter å skape - og som det faktisk gjør vondt å miste. Den forrige som gikk bort var Lou Reed. Nå Bowie. Så er det bare Dylan og Cohen igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar