Selvsagt skal vi diskutere hvordan vi skal forstå og behandle psykisk lidelse. Men her til lands havner debatten ofte i grøften.
I det siste har det vært debatt om psykiske lidelser. Delvis har den handlet om åpenhet. En skulle kanskje tro at økt åpenhet er en god ting, fordi det normaliserer og reduserer stigma. Men det finnes også kritiske røster. Flere kronikker har uttrykt bekymring for at det kan bli trendy å ha psykiske lidelser. Særlig er det fokus på unge mennesker - i stedet for å ta tak i seg selv og sine utfordringer, låses de fast i en selvvalgt offerrolle. Kanskje romantiserer de lidelse, eller bruker den til å gjøre seg selv mer interessante.
På denne måten kan fremveksten av moderne psykologi og psykoterapi oppfattes som en forbannelse mer enn en velsignelse. Sist ut i denne kritikken er psykiater Marianne Mjaaland, som mener at psykologenes inntog i psykisk helsevern har ført til en patologisering av hverdagens normale plager. Plutselig skal all uro og tristhet - “sjelelige forkjølelser” med hennes ord - føre til at man skal ha behandling. Mjaaland mener at “halvdeprimerte damer” på denne måten stjeler ressurser fra de som virkelig trenger det - pasienter med alvorlige psykiske lidelser, særlig psykose.
Dette er et tilbakevendende tema i norsk offentlighet. Tanken om at psykologi og psykoterapi er med på å svekke befolkningens naturlige motstandskraft mot livsutfordringer, og å gjøre dem avhengige av et ekspertsystem for å takle hverdagen.
Dette er det selvsagt grunn til å tenke over. I den grad vi ser en økning av psykiske plager, må en spørre seg om det er noen sosiale eller kulturelle prosesser som gjør at opplevde vansker kanaliseres inn i bestemte retninger. For eksempel overforbruk av antidepressiv medikasjon - en utvikling hvor det er sterke kommersielle krefter som ser seg tjent med å omtolke forbigående plager til behandlingstrengende lidelser. Det er også grunn til å reflektere over diagnosesystemet, som snever ramme for å forstå eksistensiell nød. Det er problemer knyttet til gyldigheten av diagnoser. Men det betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er innbilte syke.
Jeg synes at kritikken ofte mangler grunnlag i forskning. Er det sant at det blir stadig flere med psykiske lidelser? Og er det sant at åpenhet i nyhetsbildet og sosiale medier fører til at flere og flere velger en aktiv selvhandikappende livsholdning fremfor en aktiv problemløsende? Den mangler også innsikt i det å være menneske. Som om vi ufritt bare kopierer andre - “det er kult å være syk”. Folk fremstilles som passive konsumenter som lar sin identitet bli formet uten nyanser eller evne til kritisk refleksjon.
Den blå grøften
Det er politiske undertoner her. Slike holdninger henger gjerne sammen med ens grunnleggende verdisyn. Satt på spissen kan vi kalle dette “den blå grøften” når det gjelder psykisk lidelse. Det betyr ikke at alle som befinner seg på høyresiden i politikken går i denne grøften. Det finnes mange politikere og velgere som har nyanserte og innlevende holdninger til psykiske vansker og hvilke løsninger som trengs. Men det er hva som skjer når vektlegging av individuelt ansvar tas for langt, og en mister både empati og nyanser.
Individer forventes da å kunne gjøre et rasjonelt valg om å bli aktiv i utdanning og arbeidsliv. Det gjelder bare å tenke positivt, og å ta seg i nakken, så går det seg nok til. Gå på jobb eller skole. Snakk med venner og familie. Ikke gå i terapi - som Marianne Mjaaland sier, så fører det bare til at du blir avhengig av en behandler - en tilstand hun beskriver som “lært hjelpeløshet”.
På denne måten skapes en forestilling om en nasjon av innbilte syke, og oppfordringer om å "ta seg sammen" ligger snublende nær. Jeg synes også medieforståelsen som ligger til grunn er banal. Folk fremstilles som passive mottakere som rått svelger budskap om at det er trendy å være syk. Selvsagt kan det ligge en risiko i overdeling, men jeg tror effekten av økt åpenhet er overveiende positiv. Det motvirker ensomhetsfølelse, skam og selvforakt - og det kan senke terskelen for å søke hjelp for de som trenger det.
Den røde grøften
Det finnes også en annen vanlig posisjon i norsk debattlandskap rundt dette. Den kan vi kalle “den røde grøften”. Også her rettes fokus bort fra enkeltpersonens erfaringer. Men her er ikke løsningen å ta seg sammen. Nei, her er det ikke personen det er noe galt med - det er samfunnet som har skylden.
Ett eksempel på dette er danske Svend Brinkmann, som med sin anti-selvhjelpsbok “Stå imot” har slått godt an også her til lands. Og Ole Jacob Madsen har formulert en lignende kritikk av både selvhjelp og psykoterapi: Det gir individer skylden for det som er samfunnsmessige problemer, og skaper selvsentrerte og politisk passive mennesker. Ideologisk og verdimessig befinner vi oss her nærmere venstresiden, hvor personen er mindre viktig enn det kollektive og strukturelle, og hvor psykologiske forklaringer lett ses på som feil analysenivå.
Her har vi en individualisering med motsatt fortegn. Psykologien forsøker å plassere deg inn i en forståelsesramme som er intrapsykisk og diagnostisk. Dermed formes en selvforståelse som løsrevet individ, som ikke tjener deg. I stedet er det det kapitalistiske systemet som tjener på dette, ved at folk finner nye men ukritiske måter å tilpasse seg et usunt system på.
På samme måte som med den blå grøften, så er ikke dette dekkende for synet til alle på venstresiden. Også her vil de fleste ha nyanserte perspektiver på dette problemet. Men det er en ekstremposisjon, som vi kan kjenne igjen i debatter om psykisk helse.
Systemforklaringer har god grobunn i Norge. Vi er tross alt en nasjon av sosialdemokrater - kollektivt orienterte, raske til å tenke på helhetsbildet og mulige måter å regulere samfunnet på for å gjøre det bedre å leve i. En ytterligere forklaring kan også være at norsk sosiologi har lang tradisjon som statlig styringsvitenskap, og at det dermed er lettere å ty til strukturelle analyser.
Videre har vi et akademisk liv preget av såkalt kritisk teori, som gjerne er en ryggmargsrefleks innen humaniora. Her er det arven etter Frankfurt-skolen som gjelder, eventuelt åtti- og nittitallets postmoderne perspektiver. Individet eller subjektet er dermed en illusorisk analyseenhet. Vi er determinert av sosiale krefter, enten disse kan forstås i ny-marxistisk forstand eller utfolder seg som mer diffuse, foucaultianske nettverk av makt og kontroll. Dermed blir det noe suspekt og intellektuelt slepphendt ved å bry oss for mye om tanker og følelser som enkeltpersonen har.
Anti-psykologi
På denne måten har vi fått to konkurrerende og politisk motiverte perspektiver på psykisk lidelse. De kan begge ha noe for seg som kritiske bemerkninger til rådende praksis. Ingen fagfelt eller systemer bør få utfolde fritt seg uten innsyn, utfordringer og debatt. Men risikoen er at debattanter i både den blå og røde grøften avviser opplevelsen til enkeltpersoner. I verste fall kan selvforståelsen betraktes som uinteressant, som om man lå under for illusjoner. Det kan ugyldiggjøre vansker, og øke skammen som den enkelte føler over å ikke strekke til.
Du er bare lat. Eller du har lest for mange blogger, og prøver å gjøre deg interessant med angsten din. Eller du har blitt lurt av legemiddelindustrien til å tro at du har sosial angst, eller misforstår din egen depresjon ved at du ikke skjønner at det handler om strukturelle forhold.
Det er vanskelig å kjenne seg igjen i disse påstandene fra min hverdag som psykolog. Jeg opplever ikke at jeg eller mine kollegaer behandler hovedsakelig friske folk som tror at de er syke. Heller ikke synes jeg vi jobber for å frata folk autonomi eller handlekraft. Jeg ser meg selv heller ikke som en naiv agent for det nyliberale kapitalistiske maskineriet.
Hvordan vi tenker på sinnet og dets plager har konsekvenser for hvordan vi møter mennesker. Faren ved både den blå og den røde grøften er at vi snakker om psykisk lidelse fra et fastlåst utgangspunkt. Det hindrer oss i å se løsninger. Utfordringen er hvordan vi skal jobbe med individuell sårbarhet på en måte som er til hjelp.
Den røde og den blå grøften innebærer i verste fall en benektning av det psykologiske. At mennesker er tenkende og følende vesener, som forstår og skaper sin verden gjennom aktiv fortolkning. Noen ganger blir måten å forstå verden på hindrende - en overdrevent pessimistisk måte å tenke om oss selv og andre på, kan gjerne være noe vi bærer med oss. Det samme er hvordan vi reagerer på utfordringer - noen av oss har en tendens til å reagere med sterke følelser, og bruke lang tid på å lande. Dette kan være rotfestet i både biologi og erfaringer. Slike mønstre i tanke- og følelsesliv er en risikofaktor for ulike typer vansker.
Psykiske lidelser er en av de største folkehelseutfordringene våre. Uro og tristhet er selvsagt normale og ofte kortvarige reaksjoner på livshendelser. Men noen har disse plagene over lengre tid, og det hindrer dem i å leve slik de ønsker.
Forskning viser at selv mildere angst og depresjon har stor innvirkning på funksjon og livskvalitet. Slike plager går ut over skolegang, yrkesliv og sosial tilhørighet. De er også klare risikofaktorer for mer alvorlige plager på sikt. Depresjon er forbigående - men det er også tilbakevendende. Og ofte henger depresjon sammen med angst, som ikke går over av seg selv.
Det finnes effektive måter å jobbe med sine egne mønstre og sårbarheter på. Men løsningen er verken å ta seg sammen, eller å sitte og vente på at samfunnet skal endres gjennom politisk handling. La oss gjerne drøfte hvordan vi best kan forstå og lindre psykiske plager. Men la oss prøve å unngå at vi snakker fra de samme gamle grøftene.
I det siste har det vært debatt om psykiske lidelser. Delvis har den handlet om åpenhet. En skulle kanskje tro at økt åpenhet er en god ting, fordi det normaliserer og reduserer stigma. Men det finnes også kritiske røster. Flere kronikker har uttrykt bekymring for at det kan bli trendy å ha psykiske lidelser. Særlig er det fokus på unge mennesker - i stedet for å ta tak i seg selv og sine utfordringer, låses de fast i en selvvalgt offerrolle. Kanskje romantiserer de lidelse, eller bruker den til å gjøre seg selv mer interessante.
På denne måten kan fremveksten av moderne psykologi og psykoterapi oppfattes som en forbannelse mer enn en velsignelse. Sist ut i denne kritikken er psykiater Marianne Mjaaland, som mener at psykologenes inntog i psykisk helsevern har ført til en patologisering av hverdagens normale plager. Plutselig skal all uro og tristhet - “sjelelige forkjølelser” med hennes ord - føre til at man skal ha behandling. Mjaaland mener at “halvdeprimerte damer” på denne måten stjeler ressurser fra de som virkelig trenger det - pasienter med alvorlige psykiske lidelser, særlig psykose.
Dette er et tilbakevendende tema i norsk offentlighet. Tanken om at psykologi og psykoterapi er med på å svekke befolkningens naturlige motstandskraft mot livsutfordringer, og å gjøre dem avhengige av et ekspertsystem for å takle hverdagen.
Dette er det selvsagt grunn til å tenke over. I den grad vi ser en økning av psykiske plager, må en spørre seg om det er noen sosiale eller kulturelle prosesser som gjør at opplevde vansker kanaliseres inn i bestemte retninger. For eksempel overforbruk av antidepressiv medikasjon - en utvikling hvor det er sterke kommersielle krefter som ser seg tjent med å omtolke forbigående plager til behandlingstrengende lidelser. Det er også grunn til å reflektere over diagnosesystemet, som snever ramme for å forstå eksistensiell nød. Det er problemer knyttet til gyldigheten av diagnoser. Men det betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er innbilte syke.
Jeg synes at kritikken ofte mangler grunnlag i forskning. Er det sant at det blir stadig flere med psykiske lidelser? Og er det sant at åpenhet i nyhetsbildet og sosiale medier fører til at flere og flere velger en aktiv selvhandikappende livsholdning fremfor en aktiv problemløsende? Den mangler også innsikt i det å være menneske. Som om vi ufritt bare kopierer andre - “det er kult å være syk”. Folk fremstilles som passive konsumenter som lar sin identitet bli formet uten nyanser eller evne til kritisk refleksjon.
Den blå grøften
Det er politiske undertoner her. Slike holdninger henger gjerne sammen med ens grunnleggende verdisyn. Satt på spissen kan vi kalle dette “den blå grøften” når det gjelder psykisk lidelse. Det betyr ikke at alle som befinner seg på høyresiden i politikken går i denne grøften. Det finnes mange politikere og velgere som har nyanserte og innlevende holdninger til psykiske vansker og hvilke løsninger som trengs. Men det er hva som skjer når vektlegging av individuelt ansvar tas for langt, og en mister både empati og nyanser.
Individer forventes da å kunne gjøre et rasjonelt valg om å bli aktiv i utdanning og arbeidsliv. Det gjelder bare å tenke positivt, og å ta seg i nakken, så går det seg nok til. Gå på jobb eller skole. Snakk med venner og familie. Ikke gå i terapi - som Marianne Mjaaland sier, så fører det bare til at du blir avhengig av en behandler - en tilstand hun beskriver som “lært hjelpeløshet”.
På denne måten skapes en forestilling om en nasjon av innbilte syke, og oppfordringer om å "ta seg sammen" ligger snublende nær. Jeg synes også medieforståelsen som ligger til grunn er banal. Folk fremstilles som passive mottakere som rått svelger budskap om at det er trendy å være syk. Selvsagt kan det ligge en risiko i overdeling, men jeg tror effekten av økt åpenhet er overveiende positiv. Det motvirker ensomhetsfølelse, skam og selvforakt - og det kan senke terskelen for å søke hjelp for de som trenger det.
Den røde grøften
Det finnes også en annen vanlig posisjon i norsk debattlandskap rundt dette. Den kan vi kalle “den røde grøften”. Også her rettes fokus bort fra enkeltpersonens erfaringer. Men her er ikke løsningen å ta seg sammen. Nei, her er det ikke personen det er noe galt med - det er samfunnet som har skylden.
Ett eksempel på dette er danske Svend Brinkmann, som med sin anti-selvhjelpsbok “Stå imot” har slått godt an også her til lands. Og Ole Jacob Madsen har formulert en lignende kritikk av både selvhjelp og psykoterapi: Det gir individer skylden for det som er samfunnsmessige problemer, og skaper selvsentrerte og politisk passive mennesker. Ideologisk og verdimessig befinner vi oss her nærmere venstresiden, hvor personen er mindre viktig enn det kollektive og strukturelle, og hvor psykologiske forklaringer lett ses på som feil analysenivå.
Her har vi en individualisering med motsatt fortegn. Psykologien forsøker å plassere deg inn i en forståelsesramme som er intrapsykisk og diagnostisk. Dermed formes en selvforståelse som løsrevet individ, som ikke tjener deg. I stedet er det det kapitalistiske systemet som tjener på dette, ved at folk finner nye men ukritiske måter å tilpasse seg et usunt system på.
På samme måte som med den blå grøften, så er ikke dette dekkende for synet til alle på venstresiden. Også her vil de fleste ha nyanserte perspektiver på dette problemet. Men det er en ekstremposisjon, som vi kan kjenne igjen i debatter om psykisk helse.
Systemforklaringer har god grobunn i Norge. Vi er tross alt en nasjon av sosialdemokrater - kollektivt orienterte, raske til å tenke på helhetsbildet og mulige måter å regulere samfunnet på for å gjøre det bedre å leve i. En ytterligere forklaring kan også være at norsk sosiologi har lang tradisjon som statlig styringsvitenskap, og at det dermed er lettere å ty til strukturelle analyser.
Videre har vi et akademisk liv preget av såkalt kritisk teori, som gjerne er en ryggmargsrefleks innen humaniora. Her er det arven etter Frankfurt-skolen som gjelder, eventuelt åtti- og nittitallets postmoderne perspektiver. Individet eller subjektet er dermed en illusorisk analyseenhet. Vi er determinert av sosiale krefter, enten disse kan forstås i ny-marxistisk forstand eller utfolder seg som mer diffuse, foucaultianske nettverk av makt og kontroll. Dermed blir det noe suspekt og intellektuelt slepphendt ved å bry oss for mye om tanker og følelser som enkeltpersonen har.
Anti-psykologi
På denne måten har vi fått to konkurrerende og politisk motiverte perspektiver på psykisk lidelse. De kan begge ha noe for seg som kritiske bemerkninger til rådende praksis. Ingen fagfelt eller systemer bør få utfolde fritt seg uten innsyn, utfordringer og debatt. Men risikoen er at debattanter i både den blå og røde grøften avviser opplevelsen til enkeltpersoner. I verste fall kan selvforståelsen betraktes som uinteressant, som om man lå under for illusjoner. Det kan ugyldiggjøre vansker, og øke skammen som den enkelte føler over å ikke strekke til.
Du er bare lat. Eller du har lest for mange blogger, og prøver å gjøre deg interessant med angsten din. Eller du har blitt lurt av legemiddelindustrien til å tro at du har sosial angst, eller misforstår din egen depresjon ved at du ikke skjønner at det handler om strukturelle forhold.
Det er vanskelig å kjenne seg igjen i disse påstandene fra min hverdag som psykolog. Jeg opplever ikke at jeg eller mine kollegaer behandler hovedsakelig friske folk som tror at de er syke. Heller ikke synes jeg vi jobber for å frata folk autonomi eller handlekraft. Jeg ser meg selv heller ikke som en naiv agent for det nyliberale kapitalistiske maskineriet.
Hvordan vi tenker på sinnet og dets plager har konsekvenser for hvordan vi møter mennesker. Faren ved både den blå og den røde grøften er at vi snakker om psykisk lidelse fra et fastlåst utgangspunkt. Det hindrer oss i å se løsninger. Utfordringen er hvordan vi skal jobbe med individuell sårbarhet på en måte som er til hjelp.
Den røde og den blå grøften innebærer i verste fall en benektning av det psykologiske. At mennesker er tenkende og følende vesener, som forstår og skaper sin verden gjennom aktiv fortolkning. Noen ganger blir måten å forstå verden på hindrende - en overdrevent pessimistisk måte å tenke om oss selv og andre på, kan gjerne være noe vi bærer med oss. Det samme er hvordan vi reagerer på utfordringer - noen av oss har en tendens til å reagere med sterke følelser, og bruke lang tid på å lande. Dette kan være rotfestet i både biologi og erfaringer. Slike mønstre i tanke- og følelsesliv er en risikofaktor for ulike typer vansker.
Psykiske lidelser er en av de største folkehelseutfordringene våre. Uro og tristhet er selvsagt normale og ofte kortvarige reaksjoner på livshendelser. Men noen har disse plagene over lengre tid, og det hindrer dem i å leve slik de ønsker.
Forskning viser at selv mildere angst og depresjon har stor innvirkning på funksjon og livskvalitet. Slike plager går ut over skolegang, yrkesliv og sosial tilhørighet. De er også klare risikofaktorer for mer alvorlige plager på sikt. Depresjon er forbigående - men det er også tilbakevendende. Og ofte henger depresjon sammen med angst, som ikke går over av seg selv.
Det finnes effektive måter å jobbe med sine egne mønstre og sårbarheter på. Men løsningen er verken å ta seg sammen, eller å sitte og vente på at samfunnet skal endres gjennom politisk handling. La oss gjerne drøfte hvordan vi best kan forstå og lindre psykiske plager. Men la oss prøve å unngå at vi snakker fra de samme gamle grøftene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar