Blogglistenhits Tankevandring: Triste klovner

lørdag 8. desember 2018

Triste klovner


Du trenger ikke være glad for å være morsom. To nye dokumentarfilmer om komikere utforsker drivkraften bak det å få andre til å le. 





En mann går til legen. Sier han er deprimert. Sier at livet virker brutalt og ondskapsfullt. Han føler seg alene i en truende verden hvor alt er vagt og usikkert.


Doktoren sier: “Behandlingen er enkel. Den store klovnen Pagliacci er i byen i kveld. Gå og se ham opptre. Det burde få deg til å føle deg bedre”.


Mannen begynner å gråte.


“Men doktor...jeg er Pagliacci.”



Vitsen kommer fra tegneserien Watchmen av Alan Moore. Den triste klovnen er en velkjent figur - den som spøker og tøyser for å holde livets tragedie på avstand. Fra psykologien er det også et tilbakevendende tema at humor kan være en måte å mestre livet på.


Freud mente at vitsen er en måte å komme i kontakt med psykisk materiale som vanligvis er fortrengt. Det forbudte, pinlige, sårbare eller smertefulle - alt vi ikke fritt kan snakke om eller tenke på kan kanaliseres inn det komiske. Enkelte nyere teorier om humor følger Freud i dette. De forklarer humor som en form for lettelse vi kjenner når vi kan slippe ut nervøs energi gjennom latter. Andre legger vekt på at det morsomme er en form for “godartet krenkelse” av forventningene våre. Vi rystes samtidig som det skjer innenfor en trygg ramme.


To ferske filmer tar oss tett inn på nylig avdøde komikere, og kan kanskje få oss til å tenke på denne koblingen mellom ubehag og humor. For hva er det som får noen til vie sitt liv til å forsøke å få andre til å le? I beste fall er det en overskuddsaktivitet - livsglede og vidd som en ressurs man ønsker å dele med andre. Men historien som kommer frem i disse HBO-dokumentarene er annerledes.


Zen-dagbøkene
I “The Zen Diaries of Garry Shandling” blir vi kjent med en standup- og sitcom-komikeren som kanskje ikke er så kjent her hjemme. Jeg har i alle fall ikke sett TV-seriene hans - “It´s Garry Shandling´s show” og “The Larry Sanders Show”. Begge var tydeligvis smarte og selvbevisste serier, som lekte med TV-formatet på en nyskapende måte. 


Forut for det følger vi Shandlings ukomfortable vei inn i standup-komikkens verden, i et forsøk på å finne en måte å være mest mulig oppriktig på. Stand-up ble hans måte å utforske hvem han selv var.


Det får meg til å tenke på den Michel de Montaigne, som på 1500-tallet satte seg fore å skrive for å bli kjent med seg selv. Han håpet gjennom teksten å finne sin egen essens. Det kom frem til var i en viss forstand skuffende. I stedet for en stabil kjerne, fant han en strøm av inntrykk og skiftende sinnstilstander. 


Samtidig er det en rikdom i bevissthetsstrømmen hans som gjør tekstene til en fryd å lese også i dag. De gir også en trøst til alle oss andre som kan kjenne oss igjen i det menneskelige ved Montaigne - det rotete individet som ikke lever opp til opphøyde idealer om karakterstyrke og sammenhengende identitet.


På samme måte utforsket Garry Shandling seg selv i hverdagslivet, og skapte sin komikk ut fra det. Han utleverte seg selv og sine relasjoner på scenen, ut fra et ønske om å finne forståelse og fred med seg selv. Zen-ordet i tittelen kommer fra hans egen søken inn i det åndelige, og særlig den buddhistiske tradisjonen. Her er jo den tidløse visdommen at selvet ikke har noen stabil essens. Alt er i endring, og sann tilfredshet kan bare oppnås når vi slutter å jage etter uoppnåelige mål.


Samtidig er det viktig å ikke være en kjip person mot andre. Filmen skal ha kred for at den ikke legger skjul på at Shandling ikke alltid var lett å komme overens med.


Sorgen bak latteren
Som bakgrunnsteppe for Shandlings kompliserte relasjoner fokuserer filmen på et tidlig traume: Tapet av broren Barry, som døde av cystisk fibrose da Garry var 10 år gammel. Han fikk ingen hjelp til å håndtere dette. Han fikk ikke ta avskjed med storebroren. Foreldrene unnlot først å fortelle ham at Barry var død, og han fikk ikke delta i begravelsen. Dette ble en livslang sorg for ham, som vi fornemmer spilte inn i en rekke sammenhenger. I tillegg kommer et vanskelig forhold til moren, som kanskje er historiens svakeste ledd. Her tipper fremstillingen tidvis over i lite underbygget “parent blaming”.


Men uansett, vi får en levende presentasjon av vekslingen mellom mistillit og intimitetsvansker på den ene siden, og varme og omsorg på den andre. Shandling kunne være både en kødd og en raus mentor. Han forvirret folk gjennom sine skift mellom avstand og nærhet. Han var en plaget sjel, som samtidig evnet å berøre andre gjennom både sin komikk og sitt vennskap. 


Gjennom dagboknotatene får vi innblikk i arbeidet hans for å være et best mulig menneske - hvordan han strevde for å gi næring til sine romslige og aksepterende sider. Denne pendlingen mellom å fore ens eget ego og ønsket om å gi slipp på det, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i.


Humor som overlevelsesmekanisme
Robin Williams er på sett og vis vanskeligere å kjenne seg igjen i. Mens Garry Shandling jobbet seg møysommelig og haltende inn på scenen, så virker Williams som et ekstremt naturtalent. Det er som om han er annerledes nevralt koblet enn oss andre, med en mental hastighet og energi som er nesten overmenneskelig. Men heller ikke hans humor kom fra et smertefritt sted. I dokumentaren “Come Inside My Mind” får vi en historie om notorisk utroskap og selvdestruktivt rusmisbruk - og en grunnleggende gnagende usikkerhet på hva som egentlig skulle være hans prosjekt. Komikk, seriøst skuespill, eller hovedrolleinnehaver i søtladne og flate Hollywoodhits?


Williams beskriver standup som en overlevelsesmekanisme, en måte å få kontakt med andre på. Også her får vi en humorens psykodynamiske opphav - hvordan den lille Robin observerte sin distanserte far le av komikere på radioen, og ønsket om at far skulle le av ham på samme måte.


Samtidig forstår vi hvordan en slik strategi kan bli til noe ensidig og problematisk. Det å bare være seg selv, her og nå, uten å skulle prestere noe - det kan være en utfordring for noen og enhver. Men tenk når livet ditt handler om å få en bestemt reaksjon: Å få andre til å le. Hvordan en slites mellom å kjenne seg falsk, en spiller som forsøker å vinne publikums gunst - og det å faktisk kjenne at du treffer dem med noe som kommer fra hjertet.


Kollegaer og venner kommer med sine fortolkninger. Steve Martin oppfattet Robin Williams som komfortabel på scenen, og ukomfortabel utenfor. Det var avgjørende for ham å ha et publikum - det var som et sug etter å være morsom som han trengte for å fungere. Med Billy Crystals ord:


“He needed that little extra hug you can only get from strangers. That laugh is like a drug. That acceptance...that thrill...is really hard to replace with anything else”


Det rastløse sinnet hans var både en velsignelse og forbannelse. Men han følte seg ikke grunnleggende verdig, kommenterer Eric Idle. Sønnen til Williams sier at når han ikke underholdt, så følte han at han ikke lyktes som menneske. Samtidig kommer det klart frem at Williams var mangesidig, med et rikt reservoar av omtanke og omsorg for andre.


Det kom som et sjokk på de fleste at Robin Williams i 2014 tok sitt eget liv. Men gjennom dokumentaren om ham, skjønner vi at det ikke bare var et “trist klovn”-scenario. Over flere år hadde Williams slitt med helsen. Han hadde fått diagnosen Parkinsons sykdom, og obduksjonen viste at han også hadde utviklet en svært alvorlig demenstilstand. Sannsynligvis var symptomene på nevrodegenerativ sykdom sterkt medvirkende til at Williams valgte å avslutte livet.


Begge filmene kan tjene som en todelt påminnelse. På den ene siden viser de at humor kan være en maske en kan iføre seg for å takle livet, og at det gjøre seg avhengig av andres latter kan bli et hvileløst og frustrerende prosjekt. Men på den andre siden er de en advarsel om at den triste klovnen er en overforenkling. 


Det tomme selvet som bare kan føle seg virkelig på scenen blir lett en klisjé. Både Shandling og Williams var mye mer enn det. Ikke minst skapte de på sitt beste stor kunst - enten det er Shandlings famlende og pinlige selvavsløringer, eller Williams sitt eksplosive talent i fri utfoldelse. Det viktigste ved disse filmene - ved siden av forsøket å forstå dem i all sin personlige kompleksitet - peker oss i retning av det de på hver sine unike måter har gitt til verden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar