Nærbilde av en farlig mann

Fremveksten av høyrepopulisme er vår tids store politiske utfordring. Partier som lover raske løsninger på kompliserte problemer ligger an til å gjøre det skremmende bra ved det forestående EU-valget. Over hele verden er en miks av fremmedfiendtlighet og autoritære løsninger mer og mer på moten. En av de fremste ideologene er Steve Bannon. Han er en slu mediemanipulator, men en ny dokumentarfilm lar ham avkle seg selv. 

“The Brink” ble vist i Bergen i forkant av Steve Bannons omstridte opptreden på Nordiske mediedager. Regissør Alison Klayman har vært tett på Bannon med kameraet i 13 måneder. Resultatet er en severdig dokumentar om en av høyrepopulismens mest sentrale politiske entreprenører. Vi følger Bannon i valgkampen opp mot kongressvalget i USA, og på rundreise i Europa for å bygge nettverk med høyrepopulister der.


Det interessante med Bannon er at han så klart gir uttrykk for deler av den høyrepopulistiske agendaen. Han forsøker ikke å pakke det inn, slik en del politikere gjerne vil gjøre. Han er selverklært populist og nasjonalist. Han forteller en historie om vestens forfall hvor de liberale elitene er syndebukkene, og hvor taperne er den hvite middel- og arbeiderklassen.


Folk ønsker å få kontrollen over livene sine tilbake, og det skal de få innenfor nasjonens rammer. Bannon er også åpen på at det kristne høyre er et viktig fundament i populismen som må imøtekommes. På denne måten snakker han fra et meta-perspektiv som kan hjelpe oss å forstå høyrepopulismen som fenomen. Og det trengs, hvis en skal klare å bekjempe den.


Som person virker Bannon ikke fylt av hat. Han er jovial, tidvis sjarmerende, og snakker rolig og tålmodig også når han møter kritikk. Han har til og med glimt av selvironi. Men det spiller egentlig ingen rolle. Det er en påminnelse om at de som gjør onde gjerninger ikke nødvendigvis er dumme eller avskyelige som individer.


Bannon er likevel en farlig skikkelse. Han er rådgiver for og samarbeidspartnere med partier som er langt mer direkte og brutale både i ord og handling. Det er mulig at han selv ikke er rasist eller antisemitt. Men gjennom sin retorikk og sin nettverksbygging så gir han næring til rasister og antisemitter. Og nettopp ved selv å være tilsynelatende høflig og dannet, så gir han dette verdisystemet legitimitet.


“The Brink” er nyansert og observerende i stilen. Men etter hvert blir filmens kritiske blikk skarpere. Dette skjer i et intervju med Guardian-journalisten Paul Lewis. Han konfronterer Bannon med at globalisme-begrepet og George Soros er “hundefløyte”-termer, som de inneforståtte vil forstå at viser til jødiske konspirasjoner for å kontrollere verden. Lewis påpeker også at Bannons italienske samarbeidspartnere ikke bare er nasjonalister, men selverklærte fascister. Vi får også påminnelse om hvordan Bannons lek med ilden kan motivere til politisk vold, gjennom bomber i posten og skytingen i en synagoge i Pittsburgh.


Regissør Klayman var selv til stede under visningen, og fortalte om filmen i etterkant. Her beskrev hun hvordan Bannon er svært god på å ta regien i intervju: Han styrer tema, går kjapt til sine “talking point” og glir lett unna når han konfronteres. Hennes metode var derfor i stedet å la ham avsløre seg selv over tid. Det synes jeg hun har lyktes med.


Har vi ham nå? Klayman selv måtte innrømme at selv etter tretten måneder tett på Bannon, så hadde hun ikke fått et klart bilde av hva som driver ham. Er han bare en opportunist som forsøker å mele sin egen kake i form av makt og penger? Eller tror han selv på ideologien han formidler? Hun hadde ikke noe svar. Det har ikke jeg heller. Men uansett ble filmen en viktig bakgrunn for samtalen som skal finne sted med Bannon på mediedagene. Der kan han forsøke å ta regien slik han er vant til. Det har han ikke hatt mulighet til her - og derfor bør du få med deg denne filmen.