Blogglistenhits Tankevandring: Grøss og gru

onsdag 29. oktober 2014

Grøss og gru



Nylig ble jeg oppringt av en journalist som gjerne ville ha meg med på et kulturprogram på radio. Der skulle jeg si noe om hvorfor folk liker å se på skrekkfilmer. Jeg takket høflig nei. Litt fordi jeg ikke hadde tid, men mest fordi jeg ikke vet noe særlig om hvorfor folk liker det. Nå har det seg riktignok slik at JEG liker godt å se skrekkfilmer. Jeg syntes bare at det var et litt svakt grunnlag for å uttale meg som fagperson på riksdekkende radio om temaet.


Mitt forhold til grøssersjangeren begynte ikke i videobutikken. Jeg tror det begynte mot slutten av barneskolen, med en norsk utgave av Edgar Allan Poes skrekknoveller. Her leste jeg med dyp fascinasjon åpningsfortellingen om “Tilfellet M. Valdemar”, som ble hypnotisert i dødsøyeblikket og på den måten holdt kunstig i live i syv måneder. Når hypnotisøren opphever transetilstanden går naturen sin gang, og herr Valdemars legeme går i oppløsning på en måte som ikke står tilbake for nyere tids filmatiske splatter-effekter. 


Jeg var både sjokkert og dypt fascinert. Jeg husker også døds- og dobbeltgjengerromantikken i “Ligeia”, og maleren av “Det ovale portrett” som gjennom å fange sin elskede perfekt på lerretet samtidig frarøvet henne livet. Det var et blikk inn i en gotisk verden av slottsruiner, opiumsrus, dekadent livsførsel og grufulle dødsfall - kanskje ikke helt hva min far hadde sett for seg da han kjøpte boken til meg på et sommersalg i bokhandelen i Flekkefjord? 


Mest inntrykk gjorde nok tematikken som ga novellesamlingen tittelen sin: “Levende begravet”. To av historiene handlet om denne frykten, som jeg naturlig nok gjorde til min egen i en periode, særlig rundt leggetid. I stedet for å falle i søvn, kunne jeg jo falle inn i en kataleptisk tilstand, og dermed feilaktig bli begravet levende. Og til tross for ubehaget denne forestillingen vekket i meg, så vendte jeg stadig tilbake til disse herlig rystende fortellingene.


En annen tidlig erfaring med grøssersjangeren var en hørespillversjon av Bram Stokers Dracula som ble sendt på NRK en gang på 80-tallet. Jeg kan ikke huske at det vekket noen tilsvarende frykt som Poes scenarier om å bli innemurt i familiekrypten. Her var det mer den skrekkblandete fryden ved å ligge etter mørkets frembrudd og lytte til historien om den blodsugende greven fra Transylvania som forsynte seg grådig av av jomfruelig victoriansk pikeblod.


Det var en annen tid, mediemessig sett. Videospiller hadde vi ikke. På TV var det bare en kanal, og der var det langt mellom grøsserne på 80-tallet. Skrekkinteressen min våknet derfor til liv i møte med klassisk litteratur og radioteater, som var det som var tilgjengelig hjemme hos oss. Når det gjelder low-brow-skrekk så var vel det nærmeste jeg kom min bestemors ukeblader, som innimellom hadde historier om møter med spøkelser i mørke tømmerkoier på Finnskogen og lignende. 


I daglys trodde jeg ikke på det overnaturlige, og gjør det fortsatt ikke - men om natten til skogs må jeg innrømme at jeg fortsatt er noe mindre av en rasjonalist. Det er mulig at Hjemmet og Norsk Ukeblad må ta sin del av skylden for dette.


Mine foreldres forsøk på høyverdig kulturell oppfostring til tross: Jeg vokste ikke opp i et vakuum, og blant jevnaldrende var det en medierevolusjon på gang. VHS-spilleren var et faktum, og det var ikke alle foreldre som hadde like streng innholdskontroll på hva barna så på. Det hadde seg også slik at jeg kunne tegne, og i forlengelsen av det skrive falske lapper til videobutikken om at kameraten min hadde lov til å leie film med 18-årsgrense. 


I gjengen fikk horrorfilmen en annen funksjon enn den rent personlige dragningen mot det skumle og forbudte. Manndomsprøven - å sitte gjennom filmen uten å se bort eller på andre måter vise svakhet. Den store testen på dette da jeg gikk i syvende klasse var The Evil Dead - Sam Raimis viltre og blodige lavbudsjettsfilm om en hyttetur som ødelegges av noen stygge tilfeller av demonbesettelse. På dette tidspunktet tror jeg at jeg var hektet.


Mens andre gryende intellektuelle ungdommer tilbragte tiden med å bli prematurt kjent med Dostojevskij og Shakespeare, så begynte jeg å samle på skrekkfilm på VHS. Clive Barkers "Hellraiser", Stuart Gordons Lovecraft-filmatiseringer, Romeros zombie-trilogi, Cronenbergs biologiske body horror. Husk at dette fortsatt er slutten av 80-tallet, i Norge, hvor mange av disse filmene faktisk var totalforbudt å vise både på kino og video. De måtte derfor kopieres ulovlig fra andre kjennere, eller bestilles til blodpris fra Storbritannia. 


Nå er de fleste av dem tilgjengelige ved hjelp av bare noen tastetrykk. Og bare litt til om hvor langt vi er kommet siden den gang: Da NRK lanserte sitt nye filmtilbud “Nattkino” en gang rundt 1987, ble det en svær mediedebatt fordi de valgte å vise “The Omen”, “Poltergeist” og “Rosemary´s Baby”. Alle utvilsomme sjangerklassikere og vel verdt et gjensyn - men neppe filmer vi i dag trekker frem når vi skal diskutere om vold og skrekk er skadelig å se på.


Hvorvidt skrekkfilm er skadelig - og eventuelt hvordan, og for hvem - er et komplisert spørsmål som jeg ikke vet så mye om. Derfor styrer jeg unna P2 og holder meg i bloggosfæren, hvor krav til empiri og etterrettelighet er mer avslappet. Jeg vet som sagt heller ikke så mye om hva psykologien sier om hvorfor folk ser på skrekkfilmer. Jeg har surfet litt på nettet og merker meg at det finnes en rekke teorier på hvorfor folk oppsøker frykt i mørket. 


Disse strekker seg fra aristotelisk katarsis via Freuds tanker om das Unheimliche til dagens evolusjonspsykologiske forklaringer og nevrokognitiv amygdala-fetisjisme. Det finnes også forskning som finner at amerikanske college-ungdom opplever splatterfilm ulikt, og at menn liker skrekkfilm enda bedre når de ser den sammen med en vettskremt kvinne. Javel. Jeg er glad for at noen ser nærmere på slike kulturelle fenomener og forsøker å kartlegge og forklare dem, men det er ikke alltid jeg er like klar for en runde psykologi grunnfagspensum.


Så derfor, og mye mer uvitenskapelig - hvorfor liker JEG å se skrekkfilmer? Det må være noe med det å møte det farlige innenfor det trygge. Å sitte i sofaen, alene eller med min kjære, og kjenne intensiteten og aktiveringen i kroppen, å være både redd og samtidig utenfor fare. Jeg liker det. Det er også noe med det amoralske universet i den skikkelige skrekkfilmen, som øker spenningen ved å fjerne garantien om en lykkelig slutt. 


Kanskje kan filmen tilby en måte å bli kjent med og bearbeide visse eksistensielle grunnbetingelser som ens egen sårbarhet og forgjengelighet og kanskje også egne iboende mørke og destruktive impulser? Muligens finnes det også en form for nytelse i den fantaserte overskridelsen, undergravingen av orden og systemer, det å tillate seg å se på det fæle og fryktinngytende, alt gørr og slim og gruff som er bortvist fra hverdagens disiplinerte og entydige virkelighet.


Jeg liker også det mer intellektuelle aspektet, å se hvordan skrekkfilmen fanger og uttrykker bestemte epokers frykt og moralske bekymring - fra femtitallets monstre utenfra via åttitallets svikefulle kropper til dagens digitale mediefokus (“found footage” og grufulle varianter av reality-TV). Til en viss grad kan skrekkfilmen være interessant som samfunnskritikk, så lenge det gjøres av en regissør som kan lese og skrive. 


Likevel er det begrenset hvor mye vi kan lære av å bli minnet om parallellene mellom hjernespisende zombier og den hjernedøde atferden til moderne konsumenter. Samtidig er det slik at mange av de verste skrekkfilmene ikke er grøssere i tradisjonell forstand - tenk for eksempel på Ingmar Bergmans skildring av eksistensiell tomhet og ensomhet, eller Michael Hanekes nådeløse utforskning av det moderne livet i filmer som “Amour”, “Funny Games” og “Skjult”. Men da er det gjerne ikke moro lenger, selv om det garantert er mer å snakke om etterpå. Den skikkelige skrekkfilmen er derimot ikke så mye et samtaletema, som en energisk og forbigående forstyrrende opplevelse som nytes best i nuet.


Og for at vi ikke skal gå oss vill i refleksjoner, vil jeg heller råde deg til å sette på en film. Denne listen er en fin inspirasjon både til gjensyn og nye bekjentskaper. Hva med en ubestridt klassiker, som “Eksorsisten” eller “The Shining”? Eller litt guffen japansk horror, som “Audition” eller “Ringu”? For de som ikke liker å innrømme at de liker skrekkfilmer har vi den mer sofistikerte europeiske varianten, som “Don´t Look Now”, “Les Diaboliques” eller “Eyes Without a Face”. Eventuelt kan man gå filmhistorisk til verks og se perler som “Frankenstein”, “Bride of Frankenstein” og “Dracula” fra Universal Studios sin storhetstid på 30-tallet. For de som foretrekker å konfronteres mer eksplisitt med kroppens sårbarhet - men med latteren på lur - finnes “Evil Dead 2”, “Re-Animator” og “Braindead”. For de som foretrekker det samme, men uten humor, finnes de tidlige filmene til David Cronenberg.


Mer er det ikke å si i denne omgang. Jeg ønsker alle som deler min fascinasjon en mørk og blodig høst. God film!









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar