Slike utfordringer knyttet til det å forstå seg selv og andre løper som en rød tråd gjennom den beste essaysamlingen jeg har lest i 2014, “The Empathy Exams” av Leslie Jamison. Det er en samling tekster som utforsker empatiens problem på en både erfaringsnær og reflektert måte.
I tittelessayet forteller Jamison om hvordan hun en periode arbeidet som medisinsk skuespiller, det vil si en som iscenesetter seg selv som syk for studenter som skal øve seg både på å stille diagnoser og på å opptre “empatisk” i møte med henne. Samtidig blir dette en rolletaking som for henne blir vanskelig å skille rent fra egne erfaringer med å være pasient. Essayet blir således til en parallell utforskning også av hva hun selv egentlig har visst eller forstått av sin egen lidelse, og hva hun har erfart i møte med de som skulle behandle henne.
Jamison forstår empati som en måte å ta bolig i den andres smerte på, slik at smerten kan bli synlig og forståelig for begge parter. Dette fordrer en komplisert form for innlevelse, basert på en ikke-vitende holdning og en vilje til å la seg berøre. Hun får meg til å tenke på mentaliseringsbegrepet, hvordan det å skape seg et levende bilde av den andres tanker, følelser og intensjoner er et aktivt fortolkningsarbeid som fordrer at selv klarer både å tenke og føle i prosessen.
Men her er Jamison ærlig om at hun ikke alltid forstår sitt eget følelsesliv, eller kjenner sine egne beveggrunner. Hun får godt frem hvordan våre egne følelser er komplekse produkter av fortolkning og konstruksjonsarbeid - det er både noe som skjer med oss, og noe vi bruker - bevisst eller ubevisst - for å oppnå noe overfor oss selv eller andre. Ofte trenger vi andre for å forstå hva som foregår eller hva det er vi holder på med. Dette illustrerer Jamison med eksempler fra eget liv hvor hun har fått presentert andres oppfatninger av seg selv, på måter som både har vært smertefulle men samtidig gitt henne mulighet til å forstå mer av seg selv.
Det er nettopp dette flertydige som Jamison får så godt frem, og som gir essayene hennes et utforskende og tentativt preg, hvor jeg som leser blir en privilegert tilhører til et tenkende menneske som prøver å finne ut av noe som hun ennå ikke helt har forstått. Som klinisk psykolog er det lett å tenke at jeg vet hva følelser er, hvilke funksjon de har, hvordan de kan være sunne eller usunne. Jamison får derimot frem hvor sammensatt både følelser og empati kan være.
Hun strever også med å finne den optimale avstanden i forståelsesarbeidet. Er det slik at empati alltid er det som trengs? Jamison skildrer et møte med kirurgen sin, etter et mislykket inngrep for hjerterytmeforstyrrelse:
“His calmness didn´t make me feel abandoned, it made me feel secure. It offered reassurance rather than empathy, or maybe reassurance was evidence of empathy, insofar that assurance, not identification was what I needed most. Empathy is a kind of care, but it´s not the only kind of care, and it´s not always enough. I want to think that what´s dr. G. was thinking. I needed to look at him and see the opposite of fear, not its echo”.
Her kommer det opp et nytt dilemma: Hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om empati? Mitt inntrykk i faglige debatter er at det lett blir en stråmannsargumentasjon fra begge parter. Tilhengere av empatibegrepet fremstilles som ukritiske følelsesjunkier som fanges i den andres perspektiv. De som er kritiske til begrepet og det anvendelse blir på den andre siden fremstilt som kalde fisker som bare påtvinger andre sitt verdensbilde.
I høst var det en heftig nett-debatt i etterkant av et kritisk essay av Yale-professoren Paul Bloom, “Against Empathy”. Her tar Bloom utgangspunkt i empatibegrepet slik dette opprinnelig ble beskrevet av Adam Smith (men da kalt “sympati”): Det handler om å erfare verden slik andre gjør, eller i det minste slik du tror at de erfarer den. Å være empatisk er i følge Bloom å sette deg selv i andres sko, og å føle deres smerte. Bloom mener at dette er et tynt fundament for moralsk resonnering og handling, fordi vi risikerer å fortape oss i enkeltskjebner fremfor å ta et overordnet og nøkternt blikk på urettferdighet. Bloom er ikke mot å la følelsene informere oss, men tolker empati som for ensidig tiltro til affektive dommer. Hans poeng er derimot at det trengs balanse mellom medfølelse/innlevelse og rasjonell resonnering for å være til hjelp for andre.
Det er denne balansen Jamison beskriver som et ideal - og samtidig selv strever med - i sine egne tekster. Hvordan leve seg inn passelig, sånn at en unngår å gå verken i overinnlevelsen eller distanseringens grøft? Som negativt eksempel beskriver hun sin egen tendens til å være overdrevent empatisk ut fra frykt - enten frykt for at andres problemer skal ramme henne, eller for at de skal slutte å være glad i henne dersom hun ikke adopterer deres vansker som sine egne.
Jamison forstår empati som en måte å ta bolig i den andres smerte på, slik at smerten kan bli synlig og forståelig for begge parter. Dette fordrer en komplisert form for innlevelse, basert på en ikke-vitende holdning og en vilje til å la seg berøre. Hun får meg til å tenke på mentaliseringsbegrepet, hvordan det å skape seg et levende bilde av den andres tanker, følelser og intensjoner er et aktivt fortolkningsarbeid som fordrer at selv klarer både å tenke og føle i prosessen.
Men her er Jamison ærlig om at hun ikke alltid forstår sitt eget følelsesliv, eller kjenner sine egne beveggrunner. Hun får godt frem hvordan våre egne følelser er komplekse produkter av fortolkning og konstruksjonsarbeid - det er både noe som skjer med oss, og noe vi bruker - bevisst eller ubevisst - for å oppnå noe overfor oss selv eller andre. Ofte trenger vi andre for å forstå hva som foregår eller hva det er vi holder på med. Dette illustrerer Jamison med eksempler fra eget liv hvor hun har fått presentert andres oppfatninger av seg selv, på måter som både har vært smertefulle men samtidig gitt henne mulighet til å forstå mer av seg selv.
Det er nettopp dette flertydige som Jamison får så godt frem, og som gir essayene hennes et utforskende og tentativt preg, hvor jeg som leser blir en privilegert tilhører til et tenkende menneske som prøver å finne ut av noe som hun ennå ikke helt har forstått. Som klinisk psykolog er det lett å tenke at jeg vet hva følelser er, hvilke funksjon de har, hvordan de kan være sunne eller usunne. Jamison får derimot frem hvor sammensatt både følelser og empati kan være.
Hun strever også med å finne den optimale avstanden i forståelsesarbeidet. Er det slik at empati alltid er det som trengs? Jamison skildrer et møte med kirurgen sin, etter et mislykket inngrep for hjerterytmeforstyrrelse:
“His calmness didn´t make me feel abandoned, it made me feel secure. It offered reassurance rather than empathy, or maybe reassurance was evidence of empathy, insofar that assurance, not identification was what I needed most. Empathy is a kind of care, but it´s not the only kind of care, and it´s not always enough. I want to think that what´s dr. G. was thinking. I needed to look at him and see the opposite of fear, not its echo”.
Her kommer det opp et nytt dilemma: Hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om empati? Mitt inntrykk i faglige debatter er at det lett blir en stråmannsargumentasjon fra begge parter. Tilhengere av empatibegrepet fremstilles som ukritiske følelsesjunkier som fanges i den andres perspektiv. De som er kritiske til begrepet og det anvendelse blir på den andre siden fremstilt som kalde fisker som bare påtvinger andre sitt verdensbilde.
I høst var det en heftig nett-debatt i etterkant av et kritisk essay av Yale-professoren Paul Bloom, “Against Empathy”. Her tar Bloom utgangspunkt i empatibegrepet slik dette opprinnelig ble beskrevet av Adam Smith (men da kalt “sympati”): Det handler om å erfare verden slik andre gjør, eller i det minste slik du tror at de erfarer den. Å være empatisk er i følge Bloom å sette deg selv i andres sko, og å føle deres smerte. Bloom mener at dette er et tynt fundament for moralsk resonnering og handling, fordi vi risikerer å fortape oss i enkeltskjebner fremfor å ta et overordnet og nøkternt blikk på urettferdighet. Bloom er ikke mot å la følelsene informere oss, men tolker empati som for ensidig tiltro til affektive dommer. Hans poeng er derimot at det trengs balanse mellom medfølelse/innlevelse og rasjonell resonnering for å være til hjelp for andre.
Det er denne balansen Jamison beskriver som et ideal - og samtidig selv strever med - i sine egne tekster. Hvordan leve seg inn passelig, sånn at en unngår å gå verken i overinnlevelsen eller distanseringens grøft? Som negativt eksempel beskriver hun sin egen tendens til å være overdrevent empatisk ut fra frykt - enten frykt for at andres problemer skal ramme henne, eller for at de skal slutte å være glad i henne dersom hun ikke adopterer deres vansker som sine egne.
Hun viser også til nevroforskning som har funnet at det å forestille seg andres smerte vekker de samme hjerneområdene som når vi selv kjenner smerte, i tråd med populærer teorier om speilnevroner (artig nok refererer hun til at Adam Smith påpekte det samme faktum, lenge før fMRI-maskinen hadde inntatt scenen). Men i likhet med Bloom ser hun denne inn-levelsen, den umedierte simuleringen av andres følelser i eget sinn, som noe moralsk problematisk: “Empathy as a bout of self-pity projected onto someone else”. Mot dette setter hun sin daværende kjæreste Dave, som er mer skeptisk til nytteverdien av innlevelse og medfølelse:
“Dave doesn´t believe in feeling bad just because someone else does. He believes in listening, and asking questions, and steering clear of assumptions. He thinks imagining someone else´s pain with too much surety can be as damaging as failing to imagine it. He believes in humility”.
Forhåpentligvis kan vi her forhindre at innlevelsens baby kastes ut med over-identifikasjonens badevann. Jeg forstår Daves åpne holdning som mer i tråd med det som i utviklingspsykologien kalles kontingent speiling. I samspillet mellom foreldre og barn er det ikke hensiktsmessig at omsorgspersonen hensettes i samme tilstand som barnet. I stedet er det slik at selvintegrasjon, emosjonregulering og utvikling fremmes av at omsorgspersonen viser at han eller hun har registrert og forstått barnets emosjonelle tilstand - men uten at han eller hun er i samme tilstand. Motsatt vil være en prosess av emosjonell smitte, hvor omsorgspersonen ikke klarer å differensiere sin egen tilstand fra barnets. Slik smitte er skremmende, forvirrende og destabiliserende for barnet. Det er nærliggende å anta at “korrekt” eller hensiktsmessig empati også i møter mellom voksne forutsetter en tilsvarende balansegang.
Dette er ikke noe som går av seg selv. Jamison sier at empati i denne modne, ydmyke varianten ikke bare er noe som skjer med oss nevralt eller emosjonelt - det er også et valg vi tar, og det fordrer møysommelig arbeid for at vi ikke skal bli overveldet av den andre eller forveksle dem med oss selv. Og det er dette arbeidet som er gjennomgangstema i hele essaysamlingen. I “Devil´s Bait” presenteres vi for et utfordrende kasus for innlevelse: Mennesker med Morgellons sykdom, en underlig lidelse som legevitenskapen ikke tror på.
“Dave doesn´t believe in feeling bad just because someone else does. He believes in listening, and asking questions, and steering clear of assumptions. He thinks imagining someone else´s pain with too much surety can be as damaging as failing to imagine it. He believes in humility”.
Forhåpentligvis kan vi her forhindre at innlevelsens baby kastes ut med over-identifikasjonens badevann. Jeg forstår Daves åpne holdning som mer i tråd med det som i utviklingspsykologien kalles kontingent speiling. I samspillet mellom foreldre og barn er det ikke hensiktsmessig at omsorgspersonen hensettes i samme tilstand som barnet. I stedet er det slik at selvintegrasjon, emosjonregulering og utvikling fremmes av at omsorgspersonen viser at han eller hun har registrert og forstått barnets emosjonelle tilstand - men uten at han eller hun er i samme tilstand. Motsatt vil være en prosess av emosjonell smitte, hvor omsorgspersonen ikke klarer å differensiere sin egen tilstand fra barnets. Slik smitte er skremmende, forvirrende og destabiliserende for barnet. Det er nærliggende å anta at “korrekt” eller hensiktsmessig empati også i møter mellom voksne forutsetter en tilsvarende balansegang.
Dette er ikke noe som går av seg selv. Jamison sier at empati i denne modne, ydmyke varianten ikke bare er noe som skjer med oss nevralt eller emosjonelt - det er også et valg vi tar, og det fordrer møysommelig arbeid for at vi ikke skal bli overveldet av den andre eller forveksle dem med oss selv. Og det er dette arbeidet som er gjennomgangstema i hele essaysamlingen. I “Devil´s Bait” presenteres vi for et utfordrende kasus for innlevelse: Mennesker med Morgellons sykdom, en underlig lidelse som legevitenskapen ikke tror på.
De som hevder seg rammet av Morgellons plages av sår, kløe, trøtthet og smerte - alt i følge dem knyttet til en parasitt eller mikroorganisme som lever under huden deres. Jamison deltar på en konferanse for Morgellon-rammete, og forsøker etter beste evne å leve seg inn i deres verden på en ikke-dømmende måte. Hun forsøker å forstå, hun famler og feiler, og viser oss faren for at vi bommer på den andres opplevelse. Hun ser for mye av seg selv i den andres lidelse, eller hun tolker for mye inn i den - for eksempel ved å oppfatte metaforisk eller billedlig det Morgellon-tilhengerne forstår høyest konkret.
Jamison arbeider her med et grensetilfelle for empatien: En bisarr sykdom som ingen forskere eller leger tror på, og hvor tilhengerne har dannet en internettbasert sekt hvor de utveksler informasjon om tilstanden og dens behandling. Og behandlingen er like bisarr som den antatte tilstanden: Skraping eller frysing av huden, syrebehandling, antiparasittiske coctails ment for gårdsdyr og hjemmesnekret laserbehandling - alt for å komme til livs de ondartete mikroorganismene som ingen andre kan se.
Jamison arbeider her med et grensetilfelle for empatien: En bisarr sykdom som ingen forskere eller leger tror på, og hvor tilhengerne har dannet en internettbasert sekt hvor de utveksler informasjon om tilstanden og dens behandling. Og behandlingen er like bisarr som den antatte tilstanden: Skraping eller frysing av huden, syrebehandling, antiparasittiske coctails ment for gårdsdyr og hjemmesnekret laserbehandling - alt for å komme til livs de ondartete mikroorganismene som ingen andre kan se.
Selv om dette er et ekstremt eksempel, så er det vel samtidig slik at vi alle møter grensetilfeller for empatien vår i ulike sammenhenger. Hvordan kan en klare å være åpen i møte med mennesker som selv insisterer på en forklaring på sin egen lidelse som vi ikke tror på? Hvordan opprettholde en ikke-dømmende og utforskende holdning til de som lever med verdensbilder vi ikke deler, enten det er snakk om religiøse fundamentalister eller psykotiske mennesker?
Jamison viser oss hvordan hun selv leter etter erfaringer i eget liv som kan gi dybde og livaktighet til hennes forståelse av andre, i dette tilfellet en episode hvor hun på en reise i Sør-Amerika ble infisert av en parasitt som tok bolig under huden hennes. Og hun gjør en bemerkelsesverdig jobb med å la Morgellon-menneskene stå frem på essayets sider, med sin fortvilelse og frustrasjon og ensomhet. Og selv om hun kommer til sin egen grense, en grense hvor fornuften ikke lenger kan følge det emosjonelle ønsket om at den andre skal kjenne seg forstått, så kjennes rapporteringen hennes fra dette underlige miljøet både levende og respektfull.
Dette er gjennomgående i “The Empathy Exams”: Det er litterære essays, som gjennom et presist beskrivende språk maner frem konkret erfaring og levd liv. Og selv om Jamison noen ganger fristes til forsøke å samle trådene i siste avsnitt på en litt for hastig måte, så er tekstene i all hovedsak essaysistiske i beste forstand: Som nyanserte og flertydige forsøk på å beskrive fenomener og levd liv, ikke som bastante teoretiske påstander. Vi følger forfatterens tanke- og følelseliv på dets kronglete veier, som pågående arbeid i stedet for klare svar eller konklusjoner. Det er en reise det er vel verdt å bli med på.
Dette er gjennomgående i “The Empathy Exams”: Det er litterære essays, som gjennom et presist beskrivende språk maner frem konkret erfaring og levd liv. Og selv om Jamison noen ganger fristes til forsøke å samle trådene i siste avsnitt på en litt for hastig måte, så er tekstene i all hovedsak essaysistiske i beste forstand: Som nyanserte og flertydige forsøk på å beskrive fenomener og levd liv, ikke som bastante teoretiske påstander. Vi følger forfatterens tanke- og følelseliv på dets kronglete veier, som pågående arbeid i stedet for klare svar eller konklusjoner. Det er en reise det er vel verdt å bli med på.
Viktig innlegg, som eg skal sette meg ned å lese i fulltekst no:) Veldig fin blogg med mange gode innlegg.
SvarSlett-Nina