Hjelp mot selvhjelp?

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkmann har i det siste fått mye oppmerksomhet for sin anti-selvhjelpsbok “Stå imot”. Her hjemme har Ole Jacob Madsen over tid formulert en lignende kritikk: Selvhjelpslitteraturen gir individet skylden for det som er sosiale og strukturelle problemer, og skaper selvsentrerte og politisk passive mennesker.

La det være sagt: Denne analysen og kritikken er på sin plass. Psykologien trenger kritisk refleksjon over den sterke stillingen faget har fått i samfunnet. Det er også både interessant og viktig å undersøke hvordan økonomiens markedslogikk kan snike seg inn på andre områder av kulturen. Jeg deler disse forfatternes bekymring for at selvforståelsen vår blir preget av individualisme og konkurransementalitet. Det tror jeg kan føre til at vi “skylder på ofrene”, at det blir vanskeligere å være solidarisk med andre, og at det blir vanskeligere å gjøre noe effektivt med de store utfordringer vi står overfor - som økonomisk ulikhet og den økologiske krisen.

Både Brinkmann og Madsen retter hovedskytset mot pop-psykologien og coaching-mentaliteten vi finner i bøker som “Helvetesuka” eller “12 uker til et sunnere liv og en smalere midje”. Men samtidig er det ikke vanskelig å forstå hvem som er premissleverandør for det hele, og således skurken som lurer i bakgrunnen. Det er psykologien, som i følge Madsen nå har overtatt for religionen. Og som i følge begge disse forfatterne er lite annet enn passiv medløper for den nyliberale økonomiske verdensorden.

Jeg tror ikke det er så enkelt


For det første synes jeg kritikken undervurderer folk flest.


Folk fremstilles nemlig som passive konsumenter som lar sin identitet bli formet av disse bøkene, som igjen er entydige talerør for nyliberalistisk ideologi. Men hva vet vi egentlig om hvordan folk forstår og bruker disse bøkene? Hvordan vet vi at selvet strømlinjeformes til det postindustrielle konsumsamfunnets behov? Hva om en hjelpepleier eller en frisørlærling kjøpte en bok, la om kostholdet, begynte å trene eller meditere litt mer? Hvordan kan kulturpsykologene vite at de blir mer selvsentrerte og mindre tilbøyelige til å bry seg om urett på arbeidsplassen eller i samfunnet for øvrig?


Det ligger en altfor enkel sender-mottaker-modell for kommunikasjon til grunn for denne kritikken. Kan det tenkes at folk er aktivt meningsskapende også i møte med selvhjelpslitteratur? Kan det hende at de ikke tar alt de leser for god fisk? Det hadde vært på sin plass å undersøke nærmere hvordan folk faktisk forstår og bruker disse bøkene, før en kom med sveipende generaliseringer om hvordan de blir programmert til å bli slaver av turbokapitalismen. 

Selv forsker jeg på mindfulness, som er en metode som gjerne trekkes frem når selvhjelp skal kritiseres. Sannheten er at vi som forsker på mindfulness, ikke vet med sikkerhet hvordan det virker. Vi vet at folk blir mindre engstelige og deprimerte av å ta i bruk mindfulness, men vi lite om hvorfor det skjer. Og vi vet så godt som ingenting om hvordan det påvirker en persons politiske holdninger eller tilbøyelighet til å bry seg om andre mennesker eller planeten. Det hadde selvsagt vært interessant å vite mer om dette, og forhåpentligvis kan kulturpsykologene med sin kritikk bidra til at slike spørsmål blir undersøkt empirisk. Men jeg synes i mellomtiden at det hadde vært kledelig med en litt åpnere og mer utforskende tilnærming - og kanskje også en litt større respekt for individers evne til å tenke kritisk omkring det ekspertene forteller dem, og til å bruke det som finnes i selvhjelpslitteraturen på en selektiv og kreativ måte. 

For det andre synes jeg kritikken undervurderer psykologien.


Jeg merker selv et mildt ubehag i møte med kulturpsykologenes analyser. En slags skamfølelse kanskje, en tanke om at jeg er naiv og lite sofistikert. Hvordan kan jeg være så ukritisk? Hvordan kan jeg ha unngått å forstå at jeg i kraft av faget mitt og yrkesutøvelsen min bare er en nyttig idiot for den individualistiske nyliberalistiske økonomien?


Men så snart jeg får tenkt meg litt om, så avtar dette ubehaget. Da husker jeg at psykologiske begreper og teorier om selvet er mye rikere, mer nyanserte, mer relasjonelle og mer kontekstuelle enn det tomme nyliberale selvet som Brinkmann og Madsen anklager oss for å sysle med.


Jeg arbeider i psykisk helsevern. Til oss kommer folk som er mer enn bare hverdagsstresset. Det er ingen tvil om at for mange sitter ikke vanskene bare i hodet. Mange har vonde barndomshistorier, de mangler utdanning og jobb og penger. Vi snakker om liv preget av rus, vold, overgrep, utrygghet og kaos både før og nå. Selvsagt er det en sosial dimensjon i dette. Selvsagt må vi tenke på hvordan vi organiserer både barnehager og skoler og arbeidsliv og samfunnet som helhet, for å kunne bidra til at de som i dag merker eksklusjonsmekanismene på kroppen kan hjelpes til å bli en del av fellesskapet.


Men jeg nekter som psykolog å ha dårlig samvittighet fordi jeg arbeider med enkeltpersoner, med deres tanker og følelser og hvordan de forstår seg selv og regulerer seg selv. Fordi dette “individfokuset” handler for meg ikke om å legge skylden på offeret. Mennesker blir til i relasjoner, og det lever i relasjoner. Den patologiske individualismen som kulturpsykologene peker på finnes selvsagt. Men den finnes vanligvis som resultat av smertefulle erfaringer, av overveldende opplevelser, som personen ikke vet hvordan han eller hun skal takle, som ikke har kunnet deles med eller lindres av andre.


Det psykisk lidende mennesket er ensomt, isolert, oppslukt i egne tanker og følelser. Målet for behandling er at bevisstheten i mindre grad skal være fanget i seg selv. Det finnes ingen etablerte psykologiske teorier eller behandlinger som søker å styrke det isolerte selvet, selv om kulturpsykologer liker å tolke faget slik. De tolkningene opplever jeg som vrangvillige lesninger som det er vanskelig å kjenne seg igjen i.


Forskningen på mennesket, enten det er snakk om evolusjonspsykologi eller utviklingspsykologi eller vitenskapen om tenkning eller følelser er jo forbausende samstemt: Mennesket er et zoon politikon, født inn i relasjoner og for sin sunne utvikling helt avhengige av nærende, støttende andre. Og moderne behandling - enten det er kognitiv atferdsterapi eller psykodynamisk terapi eller humanistisk terapi eller mindfulness eller hva det måtte være - har ikke som mål at individet skal ekspandere uhemmet, få total kontroll eller lykkes i alt.


Målene er snarere realistisk tenkning, en fleksibel kontakt meg egne opplevelser, anerkjennelse av ens menneskelighet og dermed sårbarhet, samt vektleggingen av et sosialt og engasjert liv. Den forpliktelse som Brinkmann etterlyser, de stabile strukturer i familier og arbeidsliv han legger vekt på, disse tingene etterlyses og vektlegges også i moderne evidensbasert psykologisk behandling. Problemet er ikke at det er for mye psykologi, og at det gjør folk deprimerte. Problemet er snarere at mange mennesker ikke får rask og god nok hjelp med livsvanskene sine ut fra modeller vi vet virker.


Så, kjære kulturpsykologer, fortsett arbeidet deres - men gjerne med en mer spørrende og empirisk grunnholdning. Kunne det dere fastslår så bombastisk i avisene nå om dagen, heller gitt form til hypoteser som så kunne utforskes nærmere? Kanskje kunne en også yte både brukerne av selvhjelp litt større rettferdighet, ved å behandle dem som individer med både praktisk klokskap og kritisk sans? Og til slutt også ta inn over dere at samtidens psykologiske modeller er mer nyanserte, relasjonell og kontekstuelle enn dere hevder. Da ville kritikken av selvhjelp være enda mer til hjelp.